lørdag 27. november 2010

Demonens navn er ...

Det er når veggene man har bygd opp rundt seg smuldrer man kjenner den komme snikende. Først som en liten trekk, knapt merkbar, før den plutselig river tak i deg med sine kalde gufs, kjøler ned alt i deg og lammer deg totalt med sin kulde. En type kulde du ikke kan skjerme deg mot, når den først har trengt seg inn.

Ensomheten!

Den verste demonen av dem alle, som rir deg dag og natt og sliter sjelen din ifra hverandre i tusenvis av små fragmenter.
Den kommer gjerne snikende når mennesker man trodde man hadde i livet sitt plutselig snur og går en annen vei.
Andre ganger kan du finne deg selv stående i ett rom fullt av mennesker, eller i armene til en annen og allikevel føle deg helt alene.
Ensom i en verden full av mennesker.

Men er det en ting man lærer når man er besatt av ensomheten, så er at det finnes de der ute som ser det og gjør sitt, for å trenge gjennom og utføre en eksorsisme mot demonen som har besatt deg. De hjelper deg å plukke opp igjen fragmentene av det som er livet ditt og går det videre sammen med deg.

Så vær trygg på en ting om du noen gang skulle bli lammet av denne demonen.
En dag vil det faktisk, når kropp og sjel er utslitt inntil margen og du minst venter det komme noen som tar hånden din og følger deg, tilbake til fellesskapet, varmen og nærheten igjen.

lørdag 23. oktober 2010

Tung tids tale!

Jada, jeg vet jeg stjal tittelen til en kjent forfatter nå, men når man sitter og ser på de tomme hyllene, som en gang var fyllt opp med bøker, med spill og permer.
Når man ser på det som en gang var livet du en gang levde, hjemmet du en gang hadde, pakket ned i esker og stablet opp. Da føles det litt tungt.
Det føles vanskelig å se fremover og ikke tenke på alt man har hatt bak seg.
Tenke at man kanskje har gjort feil, at fremtiden man har fremfor seg kun er ett skjørt skall som fort kan knuse i tusenvis av biter.

Det er bare tomhet tilbake akkurat nå.

Det er jo ikke det at jeg ikke har stått på egne ben og klart det før. Spørsmålet er om jeg ikke brakk bena på meg selv denne gangen, i forsøket på å gjøre "det som føltes rett".

Ja ok, jeg vet at ben gror , jeg vet fremtiden kommer med alt den har å by på og jeg vil vel en dag klare finne igjen smilet, latteren og gleden igjen. Men i dag.
I dag er jeg litt motløs.

Så en oppfordring til deg som leser dette: Ta vare på de rundt deg, og kjærligheten. Selv om du er litt sliten etter en lang dag, gi det lille ekstra av deg selv en gang i blandt og pass på så ikke du også ender opp med å stue vekk minnnene dine og pakke livet ditt ned i kasser, mens du ser tilbake på det du en gang hadde.

tirsdag 19. oktober 2010

Takk til en hverdagshelt!

.
Til den beste venninde noen kan ønske seg!
Du vet så utrolig vel hvem du er :o)

Nå blir jeg antagelig overpersonlig her og har ikke tenkt å gjøre det til noen vane. Men idag føler jeg for dele noe jeg har på hjertet!

Den siste tiden, faktisk i en periode over flere måneder har jeg hatt noen beintøffe tak gående i den leksa som kalles livet og hverdagen har noen ganger virket umulig å komme igjennom. (jeg har ikke vært syk altså).
Og i alle disse månedene har det uansett tid på døgnet, uansett når i uka gått meldinger og telefoner frem og tilbake mellom oss.
Vi har pratet i timesvis.
Ikke bare om det som skjer i mitt liv, men om alt. Du har dratt meg tilbake til hverdagen og latteren når ting har vært på det vanskeligste. Gang på gang!

Flere har vært tilstede, tilgjengelige og omtenksomme. Men ingen som du!
I dag gjorde du det igjen og jeg kjenner jeg blir så inderlig glad over å vite at du er der ute!
Sakte men sikkert har jeg reist meg igjen, med god hjelp fra deg!
Du er definisjonen av ordtaket: " Jeg kan ikke gå veien for deg, men jeg kan gå den sammen med deg".

Så: Takk for at du er som du er og for at du er i mitt liv! Uten deg hadde jeg antageligvis sett svartere på fremtiden enn jeg gjør i dag!

Om du som leser dette selv har en slik venn i livet ditt, som er der med deg, ikke bare når livet er en lek, men også når livet blir så tungt at alt du skal gjøre virker som en kamp.
Ja, da vet du selv, at du er like heldig som meg!


.

tirsdag 28. september 2010

Naturen er en sang vi har glemt teksten på.

.
Har du hørt den i det siste? Stillheten!
Den som bare kan høres når du er helt alene, ute i naturen under ett stjerneteppe. Den sjeldne!

Det slo meg i dag, idet jeg stengte lyden av Trondheimsveien ute, med en ny lyd, denne gangen med musikk fra Ipoden, samtidig som t-banen kom dundrende inn på sporet sitt.
At jeg ikke har hørt lyden av naturens stillhet på det jeg kan huske.

Den stillheten som  kan være både øredøvende, dritskummel, men allikevel så god og trygg.
For du vet at når du opplever den, er du helt alene, men enda føles det som du er i selskap med tusen andre sjeler som søker den samme roen, samtidig som du hører deg selv så innmari godt.
Noen ganger trenger man å høre på seg selv og kjenne på det man føler, tillate seg å synke innover i sin egen sjel og bare være i ett med omgivelsene.

Alle fremskrittene vi har hatt bare de siste femti årene har fjernet oss mer og mer vekk fra det vi en gang var.
Har vi da egentlig gjort fremskritt?
Jo, vi har jo det. Unektelig. Men jeg mener bestemt at vi har mistet noe på veien også. Noe viktig.

Det kan være fordi jeg tross alt kommer fra landet, at jeg tar meg i å savne denne spesielle lyden av ingenting.
Det kan være at de som har bodd i by hele sitt liv ikke skjønner hva jeg prater om i det hele tatt. Mulig de tar meg for å være smått klar for medisinering, myke tøfler og tvangstrøye, mulig bygdefolket også tenker sånn, eller at jeg i det minste burde roe nervene med en karsk før jeg bestemte meg for å søle ord utover tastaturet.

Men gjør meg en tjeneste , eller rettere sagt deg selv, før du rynker på brynene og stempler meg som årets landsbytulling en gang for alle.
Finn deg ett sted der lyden fra byen/bygda ikke når frem, sleng pulsposen ned på bakken, vend blikket mot stjernene, ørene mot omgivelsene og lytt.
Til stillheten, la naturen nynne sin myke melodi til deg og se om du klarer å huske teksten.

.

tirsdag 21. september 2010

Destruksjon!

.

Sviket føltes som kjærtegn av små glassbiter over huden hennes.

Gråten satte seg fast i halsen, idet hun knelte ved hans side.

Ømt og forsiktig tok han tak i sjelen hennes, og kvalte den med sin kulde.

.

søndag 19. september 2010

Den illusjonistiske mur.

.

Det er ikke noe kjærlighet igjen i meg.
Du fikk alt jeg hadde, men ga ingenting tilbake. Jeg er tom.

Det er ikke flere tårer å gråte. Sjelen verker så hardt at kroppen tvinges i kne og man undrer seg på.
Om man noen gang vil greie å reise seg opp igjen.

Muren av illusjoner er revet.
Virkeligheten har reist sitt stygge ansikt og åpenbart seg med all sin gru.

.

onsdag 8. september 2010

Noen ganger!

----------------------------------------------------------------------------------


Noen ganger i livet kommer man til ett stup, der veien skulle ha gått.

Det er når du står der og stirrer ned i den sorte avgrunnen at du innser at tiden er kommet, for å ta ett av de vanskelige valgene man vet man kan komme ut for noen ganger i livet.
Avgrunnen med sitt mørke gir deg ingen svar, ei heller den vidstrakte horisonten.

Man står ved ett punkt der man selv må finne svaret på veien videre, ingen andre enn deg selv har du til hjelp, men fortvil ikke, for svaret ligger der.
Dypt inni deg selv ett sted.

Det kan være greit å ikke forhaste seg, ta en pause og sette seg ned, der ved kanten av stupet.
Mens du sitter der kan det til og med være at en god venn kommer å setter seg ned ved siden av deg, for en liten stund.
Men denne vennen kan ikke gjøre annet enn å være der for deg.
Valget om å ta spranget over stupet eller krype langs kanten videre er ditt, og ditt alene.

Det kan hende at du vakler og til og med nesten faller.
Og du vet, at hvis du tråkker feil mens du står der, kan fallet være dypt og veien opp igjen fra bunnen være lang, så lang at du kanskje aldri klarer å komme deg opp igjen.
Allikevel står du der, veier for og imot og forsøker å se veien videre, på den andre siden.
Der alt er ukjent.

Jeg har tatt min beslutning!
Det var ikke enkelt og hva som venter meg på den andre siden vet jeg ikke.
Men å stå stille ved stupet var heller ikke noe alternativ lengre.


Jeg har tatt spranget.

----------------------------------------------------------------------------------

fredag 3. september 2010

Funderer bare litt...

.
Når du spør noen du møter, hvordan vedkommende har det.
Vil du egentlig vite svaret? Eller spør du bare fordi normen krever det?
Det har blitt en vane å spørre: Alt bra? Og at det har blitt en vane å svare: Ja!
Det er jo slik jeg også sier når jeg møter på kjente. Det har blitt en vanlig måte å hilse på.

Det er faktisk ett ganske så hyggelig og velmenende spørsmål, men når svaret forventes å være "standarisert" er det ikke lengre noe ekthet i spørsmålet heller egentlig.

For noen ganger føler jeg at det ja'et sitter langt inne, at den som svarer egentlig vil si noe helt annet.Og hva er egentlig galt med å si sannheten? Om man faktisk ikke har det så bra.
Kanskje økonomien kunne vært bedre, kjærringa kunne vært bedre, ungene kunne vært bedre, bilen kunne vært mindre på verksted, eller svigermor har blitt din nærmeste nabo.

Overnevnte er selvfølgelig småting i forhold til mye annet, men det er disse tingene man gjerne undertrykker, skyver unna og bagatelliserer som i verste fall eskalerer og kommer ut av kontroll.

Det økonomiske presset blir for stort, så stort at noen velger å avslutte livet sitt, eller kjærringa flyttet ut fordi du sluttet å se henne, ungene blir kjørt hjem av politiet annenhver helg og med dårlig økonomi har man heller ikke råd til å sette bilen på verksted og ekssvigermor bor fortsatt i nabohuset og man kan på mørke kvelder merke blikket av noe ondt som stirrer på deg fra der ute ett sted.

Jeg vet, det hørtes drastisk ut, men jeg er en i verste fall tenker, har alltid vært det.


Men det er slike ting som de små bagatellene som kan bli for mye for en, når det blir for mange av dem på en gang.
Mennesker er stolte vesener, å innrømme problemer med hverdag og følelser er av visse sett på som ett tegn på svakhet og ett nederlag. Det er ikke i mine øyne noe svakhet i å fortelle at ting er litt vanskelig til en annen, det er vel heller som de sier en styrke i å innrømme det.

Det er ikke noe sikkert at den som hører på kan gjøre noe annet enn nettopp det, men det hjelper at noen lytter og har forståelse. En rådgiver kan hjelpe med det økonomiske. Kanskje kjærringa blir boende, om hun blir inkludert, istedet for eksludert. Det kan være at ungene ender opp med å komme hjem sammen med politiet uansett, fordi de faktisk klarte å få start på bilen som har stått i ukesvis og ble ferska i å cruise rundt uten lappen.
Men med å lette litt på trykket ellers, så får du større overskudd til å takle det. 

Og svigermor? Vel, visse ting er uløselig!

Det er kanskje på tide å finne en annen måte å hilses på? En som ikke krever overfladiske svar og vikende blikk i retur.

Kanskje det bare holder å si: Hei, så hyggelig å se deg igjen. Har du tid til å bli med å ta en kaffe?
Ved ett evt. ja går det an, når man først sitter med kaffekoppen i hånden å spørre: Alt bra?

.

torsdag 2. september 2010

2012!

.
Blodtrikset om du skal spå en dommedag noen gang må være: Sett datoen så langt frem i tid at ingen kan komme å "ta deg" i etterkant fordi du fant det for godt å skremme opp en hel verdensbefolkning godt og grundig.
Mayaene skjønte det, de dro det til og med litt lengre og forsvant sporløst etter at de hadde snekret inn den siste beskjeden på tavla:
I 2012 går jorden under!

Eller gjør den egentlig det? Kan det være at Mayaene fikk senebetennelse av all skrivingen og rett og slett ga opp? Eller kan det være at de mente at vi faktisk fikk klare å finne ut av ting selv etter desember 2012?
Det er vel bare rett å anta at vi ikke kommer til å få svaret på det siste før i 2013.

Andre profeter som har spådd dommedag er Nostradamus.
Også han hadde vett nok til å sette datoen langt frem i tid. Hans år og dato var "1999 i den syvende måned".
Vi er her ennå!
Noe Nostradamus spådde (hvis man legger godviljen til) og som faktisk skjedde var 9/11.  Tanken som slår meg er da egentlig. Hva om det ikke er dommedag han mente i "jordas undergangs" forstand?
Men den dagen folk (ihvertfall krigsmaktene) reiste seg verden over og begynte å bekjempe "terror"?
Altså, han hadde jo på en måte rett, noe skjedde jo, men det var ikke jordas undergang. Det var en endring, en stor en, som alle som tilhører verdenskartet har merket seg.

Hva om desember 2012 egentlig er det samme? Verden som vi kjenner den vil ikke gå under, men noe vil skje, som endrer verdensbildet slik vi kjenner det pr. i dag.
Jeg tror heller det er noe sånn, om det i det hele tatt skjer noe.

For min egen del frykter jeg noen ganger morgendagen mer enn jeg frykter desember 2012, rett og slett fordi jeg har nok med det som skjer da, om jeg ikke skal gå irundt å bekymre meg for noe som kanskje skjer om to år.
Jeg vil tro at min eneste tanke/bekymring vil bli, når desember 2012 først nærmer seg, om jeg skal gidde å kjøpe julegaver det året, eller om det er bortkasta stress.
For jeg kjenner noen som er villig til å lage personlig dommedag om ikke gavene ligger parkert under treet. Hvilken av disse to "dommedagene" vil være verst?
Personlig holder jeg en knapp på den sistnevnte.

Jeg har som tidligere nevnt en stor tro på at det finnes mer der ute enn det vi evner å fatte,  og jeg forkaster så langt ifra ideen om at noen er klarsynte, profetiske eller noenlunde langsynte om ikke annet . Men jeg har litt vanskelig med å vri hodet mitt rundt det faktum at noen, for flere tusen år siden kunne si at i desember 2012.... da er det slutt, jordas undergang, ragnarokk og røyking vil ta knekken på menneskeheten.
Kanskje det er jeg som har mistet fatteevnen min og har blitt trangsynt? Kanskje det er på tide å få panikk?

Og jeg må si helt til slutt: Jeg lurer faktisk litt på hvorfor de fleste hermetikkvarene går ut i 2012!

.

fredag 27. august 2010

Kommunikasjon.

I riktig gamle dager måtte man over til naboen for å spørre om å låne en kopp sukker og var du riktig uheldig så var naboen egentlig på vei over til deg for å spørre om det samme.
Det ble en bomtur, men allikavel fikk man møtt naboen, sladret litt over gjerdet og snakket skit om den tredje naboen som hadde sukker og derfor ikke gadd å gå ut denne dagen.

For ikke så mange år siden brukte man en telefon som satt fast i veggen, for å ringe naboen å spørre om du kunne få låne en kopp sukker.
Var du riktig uheldig så var det opptatt på linja. Det var fordi naboen du ringte snakket med den tredje naboen som hadde ringt for å spørre om det samme og siden ingen hadde sukker endte de med å bruke noen tellerskritt på å snakke skit om den jævelen som ikke kom gjennom på linja. Dette var da selvfølgelig såpass lenge siden at det ikke fantes noen "tre på linjen" funksjon.

Nå for tiden snakker man ikke med naboen lengre, man unngår naboen.
Også har alle mobiler og er tilgjengelig for hele verden, uansett hvor du er og til enhver tid .
Unntatt når du skal ringe mobilen til fjortissen i huset. Du har nemlig blitt lagt inn med lydløs ringetone og blir derfor grundig oversett.
Fordi han vet at det kun er to grunner for at du ringer!
Det ene er spørsmålet om hvor skapningen er i verden og en beskjed om å komme hjem snart og det andre er om han kan kjøpe med sukker på vei hjem.

Det er faktisk egentlig bare å innse det.
Uansett hvor bra kommunikasjonen har blitt med årene, så er det fortsatt like jævla vanskelig å få tak i sukker om du har råka til å gå tom!

onsdag 25. august 2010

Jeg ser deg!

.

Jeg ser alle spørsmålene du har, i øynene dine.

Du ser alle svarene i mine.

Derfor tør du ikke spørre, og jeg er for feig til å si noe!




.

tirsdag 24. august 2010

Gi meg ett øyeblikk av ditt liv.

Jeg har alltid vært nysgjerrig på mennesker.

Ikke hva de gjør under dyna og slike ting altså, men mer hva det er som har gjort en person til det han/hun er idag.
Man formes jo i grunnen uavbrutt hele livet, det er en sakte prosess over tid.
Allikevel kan man oppleve ett enkelt øyeblikk, eller en serie med hendelser som river en ut av de kjente rammene og endrer den livsbanen man var i totalt.

For jeg tør påstå at alle har minst en hendelse  i livet sitt som de føler har vært med å forme dem til det de er i dag.
Da tenker jeg  ikke på de helt åpenbare, som når man holder det nyfødte barnet sitt inntil seg for første gang, eller da man giftet seg med mannen/kvinnen i sitt liv.

Så for å forklare hva jeg mener, skal jeg nå i ett anfall av personlig fortelle om en av mine øyeblikk. ( jeg har mange). Og jeg vil understreke at jeg ikke drar frem denne historien for noe annet enn å markere hva jeg mener med livsendrende hendelser.

Here we go: ( i ekstrem kortversjon, uten navn og ingen bitterhet fra min side lengre)!

Barneskoleårene var for meg en veldig tung og vanskelig periode.
Det gikk nesten ikke en dag uten at jeg fikk høre diverse negative kommenetarer som gikk på utsendet, vekten eller høyden min og mye av det jeg sa eller gjorde ble latterligjort så snart det var en sjanse for det.
Noen ganger, særlig hvis jeg hadde motet meg opp til å svare tilbake, opplevde jeg alt fra å bli sparket, slått eller spyttet på.
Så det tok ikke lang tid fra jeg stolt, glad og spent møtte opp på min aller første skoledag til jeg gruet meg til neste.
Selvtilliten forsvant, sammen med troen på at jeg hadde noe verdi. Ingen så meg for den jeg var, bare for hvordan jeg så ut.

Det ble jo også sånn, at jeg, som de fleste andre som opplever mobbing svarte med en utagerende oppførsel når jeg fikk nok og endte også opp med å være den som fikk refs av skolepersonalet for det.
Ingen av de som jobbet på skolen brydde seg noen gang om å finne ut hva som lå bak de reaksjonene jeg til tider hadde. De så på meg som problembarnet.
Det endte opp med at jeg trodde det skulle være sånn. At de kunne få si og gjøre som de ville med meg og at jeg bare måtte finne meg i det.

Det ble mange ensomme år på skolen.
Men ett godt stykke ut i fjerde klasse fikk jeg en venninde og vi hang sammen som erteris i mange år.
Vennskapet med henne var en av disse øyeblikkene som var med å endre livet mitt og det var hennes utstrakte arm som reddet sjelen min fra den totale undergangen.
Jeg tror ikke hun den dag i dag skjønner betydningen det hadde for meg, da hun en dag kom bort til meg og lurte på om jeg ville være med henne å leke.
Jeg fikk vel ikke noe bedre selvtillit av det, men jeg fikk derimot tilbake troen på at jeg ikke var helt verdiløs som menneske og at det fantes noen der ute som så meg for den jeg var og vennskapet ga meg en grunn til å glede meg til dagene som kom og til å drive meg selv fremover.

Mange år senere møtte jeg igjen en gutt som hadde gått i klassen min i flere år på barneskolen, men som så flyttet.
Det første han gjorde så snart vi fikk sjansen til å prate sammen var å be meg om unnskyldning og fortelle meg at han mange ganger hadde angret på både det han hadde sagt og gjort mot meg.
Det var så utrolig deilig å få den unnskyldningen, av flere grunner. For den bekreftet for meg, at det faktisk var så ille som jeg selv hadde husket det.
At det ikke var jeg som var problemet, som noen lærere og andre hadde forsøkt å få meg til tro.

Det er slike øyeblikk jeg mener, de som endrer sporet du er inne på og sender deg videre i en annen retning.

Så når jeg ser på de menneskene jeg passerer i løpet av en dag hender det seg jeg lurer på historien bak noen av dem og hva de kunne fortalt, om de bare hadde gitt meg ett øyeblikk av sitt liv.

fredag 20. august 2010

Det lille skrinet!

Hun hadde en hemmelighet, som hun sirlig hadde skrevet ned på ett gulnet papir og låst inn i ett lite skrin.

En måneskinnsnatt rodde hun langt ut på den rolige sjøen, til hendene verket og blemmene sved i håndflatene.

Der løftet hun opp skrinet, som nå nesten var tyngre enn hun orket å bære og slapp det over ripen på båten.

Nå ligger det der nede, i det stille mørket og skjuler sin innerste viten i en evig ro.

lørdag 14. august 2010

Hinsides ubekvemt!

Jeg satt her og tenkte litt på det med barnelære i forhold til religion og tok meg selv i å lure på om jeg egentlig er en skikkelig feiging som ut i fra barneskolens kristendomslære på en måte ramlet litt av religionslasset.
Ikke for at jeg ikke tror på noe, men ærlig talt.
Se på innholdet i Bibelen, det er den minst pedagogiske boken i menneskelig oppdragelse du kan finne!
Du finner den på bokhandelen under kategorien: "Oppfør deg eller lid under konsekvensene i all din sjelelige tid"!

Nå skal det sies, at jeg har faktisk ikke lest Bibelen fra perm til perm, det er summen av lærdommen jeg fikk som minimenneske som sammenfattes i noen få setninger under her.
Jeg har noen eksempler på bibelhistorier fra kristendomstimene som ihvertfall for min del satte skrekk i en liten barnesjel og egentlig fortsatt gjør det (bittelitt).

En ting jeg fort skjønte med barnelærdommen var: Vokt deg vel for skuffelser!

"Be og du skal få" startet læreren vår den ene kristendomstimen på barneskolen med (det het kristendom i riktig gamle dager).
Hele klassen ble selvfølgelig på hugget! Kan vi be om hva som helst også får vi det?
Noe læreren bekreftet med en svovelpredikants iver og skråsikkerhet.
Jeg husket jeg gikk hjem og brukte hele kvelden på å be om få det jeg hadde ønsket meg mest av alt siden jeg var en neve stor. En hest!
Det var det samme hvilken farge, størrelse og kjønn den hadde. For jeg ønsket meg bare en hest, mest av alt i verden.
Neste morgen da jeg sto opp var det jo selvfølgelig ingen hest som sto å ventet på utsiden av huset mitt.
Skuffelsen var så enorm at jeg faktisk tok til tårene og jeg ble kjent med mitt første svik i religionens verden.
Jeg tok dette med læreren. Jeg ba jo, men fikk ikke!
Det er de som fortjener å bli bønnhørt som får, var svaret.
Javel!? Gud var egentlig nissen og jeg var slem?
Det var da jeg sluttet å tro på at det egentlig var så fantastisk, alt det læreren pratet om.

Ok, det var kanskje det man kan kalle en egoistisk retning av trosbudskapet.
Det skal være sagt at jeg lærte noe da, nemlig at hvis du vil ha noe må du jobbe for det selv, det nytter ikke å be om at det på magisk vis skal dukke opp foran nesa di.
(Det går litt tregt, men jeg sparer fortsatt til hest.... det nærmeste jeg har kommet å ha hest i eie så langt er i pølse fra Gilde )

En annen historie fra boka som ihvertfall skremte meg godt og grundig var historien om Sodoma og Gomorra.
Altså. De fleste kjenner historien om to byer der det var så mye æh.. sodomi på gang at den høyere makt istedet for å vifte en magisk finger over det hele og fikse problemet han mente lå over byene heller valgte å makulere hele skiten.
Det vi lærte om disse byene var at alle var slemme med hverandre, griske og hadde sex med alt de kom over, i verste fall type bror med søster og mor med bror, noe de fleste oppegående mennesker til og med da skjønte var feil.
Men så var det også alle disse andre da, som ikke var i slekt eller faktisk fant seg noe pulbart over den seksuell lavalder!? Hvorfor skulle de svi? Bokstavelig talt!
Og hva med den historien om ei jente som egentlig bare ville være grei?
Den om jenta som ga ett brød til en fattig mann som hadde kommet til byen.
Da byfolket oppdaget denne vennlige handlingen smurte de honning på kroppen til jenta, hang henne opp på bymuren hvor hun ble spist opp av bier
Hvorfor i alle dager måtte hun henge der å bli spist av bier om høyere makter faktisk fulgte med på livet i byen? Hvorfor ble hun ikke reddet?
Det beviste jo egentlig bare at det lønte seg jo fader ikke å være grei der heller!
Og hvorfor sier soga ingenting om hvordan disse byene ble slik? En syndens pøl ute av kontroll.
Jeg tør påstå det er ett kroneksempel på sløv oppdragelse, der fatale uhell skjer mens far er på fylla og han i ett anfall av fylleangst forsøker å rydde opp dagen derpå.

Han har en merkelig måte å rydde opp på og dette beviser han ett annet sted i boka også, helt i begynnelsen faktisk.
Historien om Adam og Eva er klassisk .
Egentlig var det ikke i mine øyne en feil å spise av eplet, sånn som jeg har tolket det i senere tid symboliserer det enden på barndommen og man fristes til å rive seg løs fra den med en tenårings trass, smake på de "forbudte frukter" , lære av erfaringen og bli mer voksen.
Det som jeg syntes var verst med den historien var hvordan han straffet sine " to barn" så hardt som han gjorde.
Rett og slett fordi jeg ikke greide (eller fortsatt greier) å forstå hvordan man kan elske noen med hele sin sjel, for så å bare kaldt snu ryggen til på det viset han gjorde.
Man gir ikke barna sine en kald skulder om de feiler, trass advarsler om straff. Man rettleder dem videre.

Og funker ikke forgående trusler om utstøtelse og total radering så har vi da alltids skjærsilden, helvete og alle dets demoner som gladelig knaser løs på den udødelige sjela di om du ikke hører etter!

Alt i alt har min barndoms møte med den vestlige klokeboka vært en lang skummel historie i straff og konsekvenser langt utenfor min fatteevne.
Det er først i voksen alder jeg har tenkt at Bibelen egentlig ikke var ment for annet en å mane til folkeskikk og noenlunde sivilisert oppførsel.
Ispedd noen smådiskrete trusler om at straffene du møter om du ikke oppfører deg er hinsidig ubekvemme.
Det eneste problemet med disse skriftene, er at de er nedtegnet omtrent på samme tid som dinosaurene vandret den da flate jordskorpa og at vi lever etter dem den dag i dag som de skulle vært skrevet i går.
Senere har jeg også lært at pavemafiaen satte seg sammen, samlet skriftene og valgte hva som skulle være med i den hellige boken vår.
Feministen i meg skal la det være usagt hva jeg mener om dette, ihvertfall i dag.

Det var nok så at de som jobbet i kirker verden rundt om innså at de måtte myke opp stemningen litt , at de ikke kunne fortsette med trusler om dommedag og pinsler om de skulle beholde skaren sin.

De introduserte derfor en ny figur til scenen.
Nemlig selveste avkommet, Jesus. Fy flate for en karakter, når man ser litt skeivt på det hele.
Han samlet seg en kompisgjeng, tok ett godt tak rundt dama si og reiste rundt og forsøkte å forkynne kjærligheten.
Historien viser jo til slutt at det gikk heller dårlig. Det var de der ute som ikke likte denne tilbakelente fyren med gode intensjoner og også her ender godhet med noen dager i hengendende stilling.

Men allikavel så funka det jo! Jeg for min del fikk tilbake troen på at det er noe bra der ute. Det finnes en eksistens som ønsker deg godt.

Jeg kan vel neppe beskyldes for å være så forbanna kristen at det gjør noe, kall meg heller vidsynt, jeg har troen på noe.
Jeg har også troen på at du skal stå oppreist som menneske og vite at når du trekker ditt siste sukk, så har du gjort ditt beste for de rundt deg, men også deg selv.
Akkurat som genarvingen til sjefen sjøl forsøkte å si før han opplevde mennesket på sitt verste.

Man må som sagt jobbe for tingene man vil ha og ikke tro at det holder å be om dem, gjøre det beste ut av den lidenskapen man møter i livet og innse at den eneste som straffes for feilslåtte handlinger til syvende og sist kun er du selv.

mandag 9. august 2010

PMS= Pusekatt med sjokoladetrang!

Jeg foretrekker å kalle det EMS, for mine anfall kommer gjerne rett etter fullført periode. Ikke hver gang altså, til mitt forsvar, men det ligger der å venter under overflaten som en slumrende funksjon, lik bensin, ganske så ufarlig når det bare ligger i tanken, bare drit i å kast en fyrstikk inn der liksom.

Menn tror kvinner finner på PMS for å få oppmerksomhet.
Jeg personlig mener det er evulosjonen som har utviklet den, for nettopp å få disse forvokste barna til å manne seg opp å oppføre seg som noe annet en bortskjemte unger en gang iblandt.
Så i periodene når mennene ikke oppfører seg som forventet kommer denne "evnen" frem som troll i eske og kan skape reaksjoner som strekker seg fra hysterisk gråt til "blikket" som visstnok skal være ganske skremmende.
Enten det eller en ekstremversjon som fører til en manglende evne til å snakke forståelig, slamre med alle dører, eller kaste det som er løst i nærheten av seg.
Hvis en mann opplever det siste er han virkelig ille ute!

En annen ting kvinner trenger noen ganger og kanskje da spesielt under PMS perioden er en liten blomsterkvast, en uoppfordret massasje, eller det virkelig helt store: Å komme hjem til et klart hus og ferdig middag.
Den første er vel kanskje det man kan forvente mest, det krever ikke så mye av mannen å kjøpe blomster på vei hjem og vips så har han en kvinne i hus som smiler fårete lykkelig fordi han har tenkt på henne og ville gi henne et lite bevis på sin kjærlighet ( eller lette på sin dårlige samvittighet, som vi selvfølgelig velger å tenke når vi er på vårt verste).
Husvask derimot, det krever så mye av en stakkar at det ihvertfall ikke går å gjøre før man har spist middag. Men før middag må det selvfølgelig trenes, eller fikses på en dings bare menn vet hva kan brukes til.
Så hvem ender opp med å lage middagen?.. og når den er fortært så er han så mett stakkars, at han orker bare ikke å gjøre det husarbeidet han hadde sagt han skal ta akkurat da..(må vente litt, ihvertfall, til middagen har sunket nedenfor adamseplet om ikke annet).

Å DA skjønner du, i sin sleipeste sleipe verden setter han på favorittserien til kvinnen som i hans hode i all hemmelighet nå har fått tilnavnet"demoniske mareritt" og later som han er interressert lenge nok til at hun glemmer hva som egentlig skulle gjøres.
Samtidig som han slår på tv'n doper han henne ned med is og sjokolade og sniker seg unna, til en krok der han kan sitte alene og fikle videre på dingsen sin.

Så da er vi tilbake til det vi kvinner trenger litt ekstra av i disse dagene, den mannlige romantiske oppmerksomheten (som egentlig bare er å finne i Barbara Cartland bøker, men som vi av en eller annen idiotisk grunn har fått for oss at finnes i virkeligheten også).
Oppmerksomheten som bekrefter vår kvinnelighet og følelsen av å være elsket selv om vi nettopp har gått i flere dager og følt oss konstant skitne og ekstra rynkete.
Der kommer mannens dødsforakt inn i bildet. For det er i akkurat denne perioden det strider mot hele hans natur å gjøre dette "lille ekstra".
Det lengste han kan strekke seg er å sitte musestille i kroken sin å fikle frenetisk med dingsen og la det elskelige "demoniske marerittet" få se tv i fred.

Det er først når man som kvinne innser at man har blitt grundig lurt (etter å ha sett ferdig alt hun ville se på tv så klart) at mannens liv og helse står på spill.
Når hun rister seg ut av sjokoladerusen, slutter å sikle på gutta i Supernatural og innser at hun egentlig ikke har fått noe av den sterkt nødvendige oppmerksomheten, eller at gulvene ser like jævlig ut som de gjorde for et par timer siden, oppvasken har tårnet seg opp og badet har på ingen måte rengjort seg selv.

Det er da det skjer, fyrstikken slår gnister og nærmer seg tanken.

Mannen skvetter opp og slipper taket i dingsen, ser på henne for å tyde hvilket blikk som blir gitt og gjør seg klar til å løpe før alle hennes kvinnelige demoner slippes løs fra Helvete og blir til tusen stormer etterfulgt av en stillhet som er så stille at det går kaldt nedover ryggen til alle som er i en omkrets av hundre meter.
Det er som om verden stopper opp og venter, nesebor dirrer i frykt, lukten av svovel ligger tykk og hender blir klamme og kalde.
Før en stille gråt plutselig høres, etterfulgt av : duhuu bryyr deg ikkhe om meheg i det hehehehele taahahat. Deteralltidjegsommåvaskeogryddefikseogordneherheletiden....hikst.
I det ordene er uttalt går de stille tårene over til flom og hikstene over til stygge ul som minner om kritt på tavle.

Mannen innser at han har tapt og stormer til for å klappe henne på skulderen med en klønete bevegelse, samtidig som han sier ord som han tror trøster.
Klart jeg bryr meg om deg, du er jo den jeg elsker mest av alt... dessuten har du jo blitt så fin etter den siste slankekuren din...
Var jeg ikke fin før jeg slanka meg?
Idet han innser hva han har sagt er gode råd så dyre at han har rett og slett ikke råd til dem, øynene hans får et skremt uttrykk, knærne får en ekstra knekk og i sin desperasjon rykker han tak i hele kvinnekroppen og røsker henne inntil seg, kysser henne dypt og lidenskapelig og håper i all stillhet at han kan holde pusten nedi ganen hennes lenge nok til at hun glemmer den siste kommentaren..

Oh well.. etter en kjølig tannpuss er tiden inne for å slenge slitne kropper i seng og DER, endelig får hun den etterlengtede massasjen , to halvslappe fingre griper tak i nakken og nugger det de er gode for, i omtrent tjue sekunder, før de sakte men sikkert forsøker å vandre til steder som absolutt ikke trenger massasje akkurat da.
Det blir derfor raskt avbrutt med "blikket" og mannen ender opp med å sove i fosterstilling og det ene øyet på gløtt resten av natten.

Dagen etter husker ikke kvinnen noe av hendelsene på samme vis som ham lengre, PMS'en har sluppet taket, så idet hun våkner husker hun med et smil at han lot henne få velge akkurat hva hun ville se på tv, serverte henne favorittgodis og ga henne en massasje.

I ren lykkerus kaster hun seg over ham og overstrømmer ham med et lidenskapelig "drageånde om morran" kyss, før hun står opp.
Han ligger igjen i sengen og puster lettet ut, mye fordi han holdt pusten når hun gikk til angrep på leppene hans med sin dødelige ånde, men også fordi han vet... at stormen har lagt seg for denne gang........

søndag 8. august 2010

Tale til mormor 06.08.2010!

Mormor, bestemor, farmor, oldemor.

Vi barnebarn og oldebarn har så mange fine minner om deg .
Din myke hud, dine gode hender og din naturlige skjønnhet.

Det er unektelig stundene på kjøkkenet vi husker aller best. Den gode roen som alltid lå over dette lille rommet på Skogly.
Med alle sine gode dufter!
Nystekt brød,
Nyrørt syltetøy,
Kaffe laget på kjelen.
Og middager som aldri ble laget med hjelp fra Toro.
Det var småsei med lever, potetball og stekt aure i rømmesaus...

En annen ting vi husker så godt var dine ullstrømper. Det var egentlig aldri noen overralskelse hva vi fikk til Jul. Men vi gjetta gjerne hva slags farge det var på dem og det var det som var overraskelsen. Disse strømpene brukte vi mye og til neste jul var de utslitt og vi var klar for ett nytt par.

Det var alltid en sånn lun stemning på kjøkkenet, og den kom fra deg. Kjøkkenet var ditt rom i huset. Der var du sjefen! Og der var det plass til alle, og det var mange!

Alle var velkomne på Skogly og alle endte vi som regel opp der inne på det lille rommet, der det også ble spilt utallige runder med Yatzy til langt ut i de sene nattetimer. Der beviste du at du var helt uslåelig i hoderegning. Og noen ganger varierte vi litt, med kortspillet Krig.
Samtidig som praten gikk om alt og latteren satt løst.

Når vi var små, og skulle legge oss, var det på ”loffarseng” oppe på loftet. Der vi krøp inn i velduftende kreppsengetøy og ventet spent på at du skulle komme opp å fortelle oss en nattahistorie.

Når vi ble eldre fikk vi ta del i din egen historie, som var bedre enn noen ting Asbjørnsen og Moe hadde å by på.
Der du fortalte om oppveksten din sammen med din mor og om krigen.
Du fortalte også mye om hvordan du og far bygde opp Skogly og livet dere hadde sammen.
Dette gjerne samtidig som hendene dine, som han ”far” sa, tvinnet på noe tråd, eller renset flittig på bær eller fisk.


Det er disse historiene som gjør av vi vet du levde det livet du ønsket deg.
Du giftet deg med den mannen du ville dele livet ditt med i ung alder og fikk syv barn med ham, disse barna sørget på sin side igjen for en horde med barnebarn og oldebarn til deg, noe som gjorde at det sjelden var en stille stund i huset.


Din kropp har sluknet .
Din sjel er sluppet fri og et liv med hardt arbeid er forbi.
Boken din er lukket, et kapittel i evigheten har kommet til en ende. Og selv om stolen ved kjøkkenvinduet på Skogly nå står tom, vil minnene om deg alltid leve videre.

Tusen takk for alt du var for oss! Du kjære mormor, farmor, bestemor og oldemor.

søndag 1. august 2010

Dragens tårer!

Du sto der bare, helt rolig, smilende.
Ingen så sorgen du bar i hjertet ditt, smilet du bar på utsiden skjulte deg godt, for godt!

Det stumme skriket fra sjelen din forble uhørt.

Nå ser alle sorgen du bar på.
Du smiler fortsatt, ett rolig smil, gråten i hjertet ditt har stilnet, nå er du sorgløs.

I det uendelige.

lørdag 31. juli 2010

Norway Rock 2010. 5 års jubileum!




Jeg har aldri påberopt meg å være noen "happy camper". Jeg hater å sove på bakken og våkne med insekter jeg ikke aner navnet på i kjeften. Men for en festival som NR er jeg villig til å gjøre ting som er unormalt for å være med på leken og festen(e).
I år var det fire dager med metal for enhver smak. Hurra!

Dag 1.
Vi sikta oss inn på en ca fem timers lang kjøretur, som muligens ble nærmere seks timer fordi jeg bare måtte innom ett par butikker på veien.
Det gjorde ingenting, for vi rakk Jorn hårfint, styrta ett par øl og fikk med oss en kongekonsert. Ett godt startskudd for rocken!
Tilbake til campen med oss for å sette opp partyteltet i øsende regnvær. Jeg påberopte meg feigt min kvinnelighet og overlot jobben til gutta, satte meg i teltet med en liten øl.
En halvtime senere satt jeg fortsatt i teltet og gutta var lengre unna utetak over hodet enn de var før jeg krøp inn bak glidelåsen.
Så jeg fant ut at jeg fikk hjelpe dem å holde stengene, ikke lenge etter sto alt som det skulle. Og ja, jeg mente stengene til partyteltet nå! (Men det beviser jo bare at menn er udugelige med mindre ikke en kvinne hjelper til med stanga! )
Stoler og bord kom på plass og straks var det blitt til en hyggelig liten utestue som vi forøvrig delte med ei superkoselig dame fra langt oppi nord.

Fra sletta klang musikken til Airbourne og pumpa opp vorspielet.
Jeg for min del ventet på kveldens høydare Twisted Sister. Som ikke bare viste seg å være kveldens , men rockens suverent beste dette året.
Da de kom på scenen var jeg så trøtt og full at jeg kunne sovnet stående midt i regnet, fem minutter senere var all tretthet som feid vekk og jeg tok meg i å ønske at konserten aldri tok slutt.
Konsertkvelden ble avrundet med Valentourettes på høygir.

Tilbake i utestua fant vi selvfølgelig noe å drikke på, i partyteltet "next door" spilte de 80 talls hits, Michael Jackson, A-Ha og all annen musikk som ikke hadde noe forbindelse med en rockefestival.
Jeg kjente noe traff en irritert nerve, men lot det passere, vi var der for å ha det gøy. Det var ihvertfall det jeg forsøkte å si til meg selv.
Kravla i soveposen rundt fem og det siste jeg husker jeg hørte før jeg sovnet var "her kommer Julius som alle kan se " og våknet rundt tolv og det første jeg hører er "han henger i toppen av ett tre ".
Det hadde ihvertfall sluttet å regnet og takket være ett yrende liv på bakken hadde jeg spist frokost lenge før jeg kom meg ut av soveposen.

Dag 2.
Vi tok oss ned til Kvinesdal sentrum for å shoppe livsnødvendigheter som .. æh, øl og kaffe.
Der hang det Norway Rockflagg på enhver butikk og de ansatte på Rema hadde for anledningen noen skikkelig fine t-shirts på seg. Den lille byen var pønta og kledd riktig så fint til fest.

Tilbake i campen var nå partyteltnaboenes musikk overdøvet av skikkelige greier fra hovedscenen.
Jeg hadde bare tre konserter denne dagen jeg var bestemt for å få med meg.
La oss begynne med Kamelot, som jeg tidligere har notert meg at flere digger, men jeg har til min store skam ikke gitt dem fem minutter av min tid engang, ikke før denne vakre julidagen 2010.
Fantastisk, fantastisk, fantastisk!!! Sceneshow og musikk var bare magisk. Det hjalp på med kjekk vokalist også. (det fine med å være smått brisen er at man kan sikle litt med halvåpen munn uten at noen nødvendigvis ser rart på deg)!
Kveldens siste på hovedscenen var Slash. OMFG! En av mine store helter fra tenåra og han skuffet ikke! Øyasletta var i kok når han dro sine egne sanger, men det tok helt av når han dro i gang med musikken fra Guns N' Roses' beste. (Alt G.N'R. noen gang har kreert er forsåvidt det beste , så for meg var det uvesentlig hva han spilte ,bare det var G.N'R. )
På Tjodolf Scene var det nachspiel med Backstreet Girls, helter fra 80 tallet som rett og slett rocka lokalet så heftig at teltduken nærmest fløy av stengene.
(Tjodolf Scene er inne i ett enormt øltelt for de som lurte).

Tilbake i eget partytelt var det kald øl på menyen, sammen med tyrkershots. Nabopartyteltet hadde fortsatt ikke oppfattet hvilken festival de var på og spilte skamløst videre på Samantha Fox, A-ha og andre skampletter i musikkens historie.
Jeg var takk og lov ikke den eneste som lot meg irritere på dette tidspunktet, man kunne høre knurringen fra teltene rundt når M.J. pumpet ut fra anlegget for gudene visste hvilken gang på de to korte dagene som hadde gått.
Jeg hadde nesten sovnet da klokken nærmet seg seks på morgenen men bråvåknet til Ghostbusters skrudd opp på det som måtte være max volum. Ikke nok med det, men det ble akkompagnert av minst ti drita fulle menn som absolutt ikke sang så fint de bare klarte, men så høyt de bare maktet. Det tok en god stund før hjertet roet seg nok ned fra den skrekkopplevelsen.

Dag 3.
Jeg våknet rimelig sent på dagen, like tøff i trynet som Lars Monsen spytta jeg bare insektene ut av munnen og fant ut at jeg ville ha brød på menyen istedet.

På musikkmenyen for dagen skulle jeg ha Gamma Ray til forrett, Queensrÿche som hovedrett og Gary Moore som dessert.
Men først en sterkt nødvendig dusj, mat og ... æh, øl! Ikke nødvendigvis i den rekkefølgen.
Jeg slapp unna dusjene på campen, vi hadde takk og lov kjente i området som åpnet hjem og dusjdør for oss, noe jeg er evig takknemlig for, siden jeg hørte rykter om at at vannet i dusjene på campen var omtrent like varmt som nytinte isbiter.

En dusj, litt spising, mye drikking og tre fantastiske konserter senere var det nachspiel i partyteltet.
Det var det i nabopartyteltet også, igjen med musikk som ikke hang på greip. Så jeg tuslet over og lurte på om de kanskje hadde kjørt feil . Jeg insinuerte også litt diskret at festivalen for menn som digga rosa sløyfer og lærkledde menn med pisk muligens var litt lengre inn i dalen ( Sarons Dal f.eks, gudene vet hva som foregår der) .
Det falt ikke i god jord og musikken deres ble kjørt opp på fullt volum.
Nok var nok. Hevngjerrig barnslighet tok overhånd.
Vi på nabofeltene rundt bytta på å løpe ivei og slå av aggregatet deres hver gang de spilte opp med en sang som ikke var godkjent, det ble mye trim den første timen.
Det ble faktisk ganske morsomt og til slutt ga de seg og begynte å spille fra ei skikkelig liste. Heia utmattelsesteknikken.
En god natts søvn ble det også. Perfect!

Dag 4.
Den musikalske finaledagen! Det var seigt å slepe kroppen ut av soveposen og jeg vurderte sterkt å bare forbli i den til det var på tide å reise hjem. Jeg konkluderte faktisk med at de bare kunne pakke ned teltet rundt meg, og hive meg baki bilen i soveposen når alt var klart og bare glemme min egen eksistens.
Men er man tøff i trynet, rocker og på festival er det bare å bite tenna sammen, skrape av seg gårsdagens sminke og svartlegge fjeset på nytt og drekka på!!!

Band som Epica, U.D.O. , Sebastian Bach og Motorhead sto på lista over "må få med seg".
Av disse fire var det absolutt ingen skuffelser og Sebastian toppa heile driden den dagen... sukk... Jeg kan bare tenke meg at restene i Skid Row mange ganger har angret på at de slapp ham løs fra piggrådkontrakten!
Mannen ga jernet hele veien og kunne nok fint ha drevet på ett par timer til hadde det ikke vært for Motorhead.

Det var bare, når Motorhead hadde spilt sine siste riff å konkludere med at gutta fra Kvinesdal hadde fått til sin hittil beste festival!
Jeg kan tenke meg prestasjonsangsten for neste år allerede klemmer littebitt på nerverota deres.

Noe annet som klemte på nervene ved slutten av festivalen var partyteltet "next door".
Aggregatet deres var forsvunnet!?! Også da, når de hadde gledet seg på å spille opp til låvedans med det beste fra ABBA!
Det tok ikke lang tid før de var over hos oss og lurte på om vi hadde stjålet aggregatet deres. Vi kunne med hånda på hjertet svare nei til det, men det virket ikke som de trodde noe særlig på oss.
Etter en liten stund var det en luring som fant den bortkomne saken godt gjemt inntil deres eget telt, hmm, kan ikke skjønne det.
Men det virket som om til og med det stakkars aggregatet hadde fått nok av drittmusikken det var blitt tvunget til å spille de siste dagene, for det nekta å starte.
Jeg ble unektelig skikkelig fnisefull over dette, inntil det gikk opp for meg at vi sikkert kom til å få skylda for det også. Så jeg holdt for en gangs skyld klokelig kjeft, avsluttet kvelden med en øl og fant veien inn i soveposen, helt uten å snuble i de andre udyrene som lå på bakken.

Dag 5.

Hjemreisedag. Da jeg på alle fire krøp ut av teltet for å be om nåde konstanterte jeg at våre livfulle naboer alt hadde forlatt området og dagen ble bare med det så mye bedre. Solen brøt frem fra skyene og livet var deilig.
En fantastisk konsertopplevelse var over og nye vennskap var skapt. Alt i alt terningkast 666!

Tusen takk til Micke, William, Michelle, Ketil, Mia og Larsi for minneverdige dager! Håper vi samles igjen for NR 2011!

fredag 30. juli 2010

Fly høyt og fritt lille spurv ♥ 29.09.1923 - 29.07.2010! En liten bit av sjelen din er i min, alltid!

Så kom den! Dagen vi selvfølgelig skjønte var uungåelig.
Den kom bare fortere enn vi hadde trodd, men nå er hun fri den lille spurven vår og etter ett langt liv med mye hardt arbeid unner jeg henne å spre vingene ut så langt hun bare klarer å fly!
Høyt og fritt, sammen med alle de som helt sikkert har ventet utålmodig på henne på den andre siden.

Vi som er igjen på denne siden er glad for at hun valgte å vente så lenge som hun gjorde, glad for at hun viste legene at det var hun som bestemte dagen og ikke de.
Hun ventet hun nemlig.Til alle fikk kommet og sagt sitt farvel, til alle hadde kjent armene hennes rundt seg, til alle hadde sett kjærligheten hun følte for deg i øynene hennes en siste gang.
De på den andre siden måtte vente utålmodig en liten stund til, hun var ikke ferdig der hun var!

Jeg fikk ett varsel om at hun var gått bort, jeg skjønte det bare ikke da.
Jeg var kommet på jobb og var ute på en pause rundt ni om morgenen da en liten Linerla stiller seg foran meg og begynner å skvatre noe voldsomt. Jeg gikk litt vekk fra henne for jeg tenkte hun hadde ett barn i nærheten hun forsøkte å beskytte, men da kom hun etter meg, fløy foran meg, satte seg på bakken litt unna og fortsatte å skvatre noe voldsomt, så jeg snudde og tenkte at det var der ungen hennes var. Men da gjentok hun det bare, fulgte etter meg og fortsatte med samme levenet sitt.
Jeg var ute irundt ti minutter og alle de minuttene var hun rundt meg og fortsatte sin rare oppførsel.
Det var nesten så jeg tenkte at det var noe "Lassie" over det og at hun forsøkte å fortelle meg noe, men slo det vekk med en gang. Inntil telefonen med budskapet kom. Da først skjønte jeg hvem den lille Linerlaen var.
( Hva var vel mer naturlig egentlig? Linerlaen er kjent for å beskytte sine barn med sitt liv.)

Det er en grunn til at jeg kaller henne spurven , det er langt ifra fordi hun var grå og kjedelig, men fordi hun var så liten, sped og virket ta alt som skjedde med en stoisk ro.
Hun hadde ett varmt hjerte som tok seg av alle. Om det var en tigger eller konge som banket på døren var uvesentlig, alle ble likt behandlet og like godt tatt i mot så snart de tok steget over dørterskelen på Skogly.

"Gjøkungene" i området gikk aldri sultne derfra og de små sjelene deres fikk også den varmen de trengte for å beskytte seg fra kulden de opplevde fra andre.
Vi delte henne gladelig, for det var nok av hjertevarmen hennes til alle.
Tre av disse barna er nok blandt de som utålmodig har ventet på henne de siste dagene.

Det var på Skogly jeg lærte meg å fiske og sløye fangsten etterpå, men jeg lærte meg aldri å like fisk til hennes store frustrasjon. Hun kunne nok aldri få seg til å forstå hvordan noen ikke kunne like noe som var fantastisk godt!
Hun ble kanskje til og med litt ekstra oppgitt over meg da jeg bestemte meg for å synes synd på fisken jeg dro opp og slutta med slikt.

Det var ikke bare barndommen som var god å få med seg der. Som tenåring var jeg der mye og vi hadde mang en lang prat ved kjøkkenbordet til sene natten. Der jeg fortalte om alt jeg måtte ha på hjertet akkurat der og da og hun lyttet og kom gjerne med noen gode råd.
Og alle mine tenåringsforelskelser tok hun like alvorlig hver gang.
En annen ting som skjedde mye ved det kjøkkenbordet var Yatzy. Jeg har ikke tall på hvor mange timer og runder vi brukte på dette spillet over alle spill, men vi gikk sjelden lei. Jeg har forsåvidt heller ikke tall på hvor mange ganger jeg måtte sitte stille i timesvis til jeg hadde spist opp middagen min heller ( fisk) og der gikk vi lei alle sammen, flere ganger.

Hun fortalte meg mange eventyr opp gjennom årene, en tradisjon vi hadde når jeg sov der, var at hun kom opp og fortalte meg ett så snart jeg hadde lagt meg for kvelden.
Jeg har alltid elsket historier og fortellinger, noe som gjorde til at jeg der la meg mer enn mindre frivillig hver kveld, bare for å sikre meg at hun kom opp og fortalte meg en. (favoritten var ett om skjæra og tiøringen).
Hvis jeg var ulydig, eller treg med å legge meg fikk jeg ingen og det var faktisk det noe av det verste som kunne skje meg.
Når jeg ble eldre var det slutt på historiene om ulver, griser og skjæra.
Hun fortalte heller om sitt eget liv, små historier fra da hun vokste opp med sin mor på gården , krigstiden og livet de levde.
Hun var som ett ekte eventyr selv, min lille mormor.

Den siste telefonsamtalen jeg hadde med henne var faktisk en liten historietime, hun fortalte meg masse om sin mor, som hun selv beundret så mye, som slet og strevde for å holde sammen sin lille familie.
Faren hennes døde da hun var liten og moren hennes giftet seg aldri om igjen.
Ikke for at jeg tror at min oldemor manglet på friere, for jeg har sett bilder av henne og hun var en vakker kvinne. I mitt hode, ut fra det jeg har blitt fortalt om henne elsket hun sin mann så mye at ingen andre kunne ta plassen hans.
Det var nok sikkert hennes egen oppvekst, fylt med hjertevarme, hardt arbeid og stolthet som gjorde henne til den personen jeg var så heldig å ha i livet mitt i mange år.

Det var sånn jeg opplevde og kjente henne.
Denne lille spurven, som gjorde plass til alle i redet sitt med sin kjærlighet til alt rundt seg, en ro som ga deg sjelefred og med så mange historier at det kunne blitt flere bøker av dem.

Nå er hennes bok forsiktig og ømt blitt lukket mellom slitte permer, men historiene om henne lever videre i hjertene på alle som noen gang møtte henne!

Takk mormor, for en varme i hjertet som aldri vil slokne!












søndag 25. juli 2010

Det trengs en landsby for å oppdra ett barn...og bøttevis med kaffe!

Det å bli mor til to skjønne gutter er virkelig det mest fantastiske jeg noen gang har prestert og jeg digger ungene mine uhemmet!

I mitt tilfelle har det så langt vært en reise i latter, frustrasjoner, rasjonell og irrasjonell frykt og kjærlighet som til tider har gått i snegletempo, men nå i det siste synes jeg det har gått rasende fort. For fort!
Det å bli forelder er forsåvidt også en reise som bringer deg langt inn i galskapens mørke kroker, det kan være en konstant utfordring for psyken og humøret ditt. (Der man til tider godt kan forstå at det finnes visse foreldre der ute som knasker valium som smågodt for å roe ned nervene bare bittelittegrann. )

Det er ganske skremmende nemlig, ved siden av all den gleden det faktisk er å ha barn og samtidig vite at du har ansvar for ditt eget lille egenkomponerte menneske 24-7 og det er du som til syvende og sist skal sørge for at genarvingen din får alle de rette verdiene det trenger for å bli en person som en dag skal fungere på egne ben der ute i den store verden.

Noe jeg lærte meg veldig, veldig fort var å kaste alle bøker om oppdragelse på bålet (sammen med de samlede verker av Barbara Cartland).
For var det en ting de pedagogiske fjonfjottene glemte (eller unnlot) å skrive noe om, så var det at ingenting kan noen gang forbrede deg på det å bli en forelder.
Forsiktige formuleringer om hva du skulle gjøre ved manglende nattesøvn har vært nevnt.
Men at du i perioder, i ren frustrasjon over at ungen nekter å sove, spise eller høre etter deg kunne få lyst til å bare pakke kofferten, flytte til ett nytt sted der ingen kjente deg og starte ett nytt liv uten forpliktelser fordi tingene ikke alltid går som beskrevet i mellom de to permene.
Det var det ingen av bøkene som sa noe om.

Jeg har valgt å oppdra guttene mine på noe som ligner sunt folkevett, kjærlighet og god hjelp fra landsbyen jeg har rundt meg. For husk, samlet sitter denne lille byen med mere innblikk og viten i barneoppdragelse enn noen 99 kronersbok noen gang kan samle sammen mellom permene sine.
Til og med landsbytullingen kan være til god hjelp noen ganger!

Det er når jeg ser på slampene mine nå, at jeg ser at en tålmodighet jeg ikke visste jeg hadde i meg alltid, husarrest jeg har gitt når jeg har vært tom for tålmodighet og en klem nå og da faktisk har hatt sin virkning og at de søte små nå er på god vei til å bli fantastiske voksenmennesker.
De er forøvrig ikke så små lengre, den ene har vokst meg over hodet og den andre har skuldre så brede som en okses.

Det er litt vemodig og rart å tenke på at det faktisk er noe som ligner en liten evighet siden de sto der i sprinkelsengene sine, nyvåkne, gjerne kl. fem om morgenen med øyne på størrelse med klinkekuler og smilte sjarmerende stort med bare to fortenner og en smokk i munnen.

Men allikavel, jeg kunne sverget på at det var i går.

En annen ting den pedagogiske bokhorden glemmer å opplyse deg om er at unger også er noen smarte jævler.
Aldri undervurder den lille skapningen, selv om den er søt og smiler uskyldig.
På innsiden av de godluktende hodene deres lurer det nemlig noen utspekulerte hjerner som vet nøyaktig hva de skal si og gjøre for å sno en mor rundt fingeren hele tiden.
En del av det å oppdra unger er å hele tiden være såpass i forkant at du kan avsløre sluskapen deres.
Ett av favoritttriksene til udyrene mine når de var mindre var å alltid spørre meg om ting de hadde lyst på mens jeg fortsatt sov, for midt i tåkelandet sa jeg alltid ja til dem. (jeg sa forøvrig masse annet rart også visstnok).
Det tok meg derfor ett par måneder å oppdage akkurat det trikset og jeg la derfra ned en regel om å spørre meg om noe som helst før jeg sto på bena for dagen. Den regelen gjelder den dag i dag!

En venninde kommenterte en gang at jeg nok var den eneste hun kjente som hadde nr. til giftinformasjonssentralen lagret inn på hurtigtast på telefonen. Men det har sin naturlige forklaring det også, for ringer du ett nummer mer enn tre ganger er det kjekt å ha det lagret inn.
En av gangene jeg pratet med en av de hyggelige damene som jobbet der, lærte jeg at små gutter visstnok ikke tar skade av å spise ett brett med p-piller ...Det finnes også ripsbusker der ute som ikke ser ut som rips!

Husk også at de små får med seg hvert minste lille ord, bevegelse og handling du gjør. Som de mer enn gjerne videreformidler høyt til alle som gidder å høre på under... la oss si levering i barnehagen om morgenen. Og jeg love deg en ting! Det er overraskende mange som er oppmerksomme nok til å få med seg hva knotten din har å forkynne tidlig på dagen!
Og trass at noen av foreldrene kunne gått for å være demente besteforeldre, så glemmer de aldri det de har hørt!

Når man føler man begynner å få draget på barnet kommer tenåringen og ødelegger den gode driven man har fått i det å oppdra og ta seg av genarvingen.
Den tidligere læren og kunnskapen knuses totalt og alt må bygges opp igjen, som lego fra kvarker og leptoner.
Fragmenter som er så smått at det ikke er synlig for det blotte øyet skal settes sammen igjen å lage en sti som er trygt nok for barnet ditt å gå videre på.
Det er ikke enkelt, det har aldri vært enkelt og kommer aldri til å bli det heller. For hvis det blir for enkelt slutter du å være forsiktig og i det øyeblikket du slutter å være forsiktig er det øyeblikket det kan gå riktig så galt.
Så da er det å sette seg ned da, å tålmodig og forsiktig bygge på veien, fremtiden og det nye livet som tenåringsforelder.

Det er denne veien vi går på nå, den er litt skjør ennå, men sakte, sikkert og ett steg i gangen går vi den sammen, landsbyen, forelderen, og tenåringen.
Jeg innser at det ikke er så mange flere steg igjen før jeg må slippe taket og barnet selv må bygge veien det det skal gå videre på, men før det skjer håper jeg at veien vi la sammen har ett sterkt nok fundament til at de en dag trygt går videre uten meg.... om ca .. tja ... skal vi si 35 år?

Skjønnhet og velvære....

Personlig har jeg slitt med overvekt i mange år (kroppen min likte det nemlig skikkelig dårlig å måtte gå gravid to ganger på under to år og bestemte seg for å straffe meg med elendig forbrenning i åresvis) , og jeg har forsøkt det meste, fra rene sultekurer, Grethe Roede til Nutrilett og å faktisk røre på meg selv om jeg er møkklat, før jeg endelig fant en diett som funket for meg. Lavkarbo! Hurra!
Noe som har ført til at jeg har gått ned X antall cm rundt mage og lår.
Jeg er ikke mindre forfengelig enn at jeg stolt kan si, at jeg nå til min store lykke endelig igjen kan kjøpe klær på vanlig avdeling i klesbutikkene!
Men det var egentlig ikke for å skryte av meg selv jeg nevner dette, det var for å gi ett lite bilde av at jeg vet forskjellen mellom det å være i en overkant vektklasse til å være i normal kroppsfasong og "godkjent" i det offentlige hverdagsbildet.
For det er en forskjell! En .. æh, stor en!

Når du er i vektklasse "Big is beautiful" og dundrer rundt i klesbutikker etter ett telt å dra over hodet kan man ikke la være å spørre seg selv om avd. for større mennesker er komikeravdelingen for klesdesignere.
Klærne er stort sett noen enorme formløse sekker, gjerne med store grusomme trykk som er så sterke i fargene sine, at man kan tro at de er laget rett og slett for å advare de små vevre menneskene i samfunnet, slik at de skal se faren på lang vei og få tid til å komme seg til helvete unna vei før de blir trampet ihjel av en større versjon av arten.
Akkurat som i dyrenes verden, der sterke farger er en advarsel om fare.

Når du senere skal ta runden i matbutikken er historien en annen. Man får spørrende blikk av personen som står i kassen når de slår inn salaten. Litt sånn "Det er vel litt bortkasta penger for deg å kjøpe denne vel? ", eller "Hvem er det du forsøker å lure med å legge denne i handlekorgen da?" og skulle du ha vært så teit å ha tatt med is som forøvrig er min favorittgodis for eksempel så kommer det gjerne ett blikk som sier " Trenger du virkelig denne?" Virkelig? "Se godt innover deg selv nå, skal du ikke heller legge tilbake isen og kjøpe ett salathode til istedet?"
Og når man har betalt og går ut på gata så er det ikke akkurat beundring i blikkene på de personene man møter på veien heller.

Det er forståelig, både med blikket fra den minimale dama bak kassen i klesbutikken når hun må bruke armene så langt det går for å vise alle som står rundt den enorme størrelsen på plagget, før hun bretter sammen teltet du valgte i de minst horrible fargene du kunne finne, til advarslene i Kiwidamas øyne.
Samfunnets kollektive syn på hvordan man skal se ut er sterkt og jeg gidder ikke en gang å gå inn på "det er media sin skyld" debatten.
Jeg bare konkluderer med at folk har en viss oppfatning over hvordan ting skal være og se ut.

Nå for tiden trenger ikke den minimale damen bak kassen i klesbutikken å strekke seg så lang hun er for å vise frem plaggene jeg velger, dama på Kiwi smiler uansett hva hun slår inn og når jeg går ut på gaten nå så skal jeg ikke påstå at det er beundring i blikkene på de jeg passerer, men det er ihvertfall ikke noe annet heller!
Livet er bokstavelig talt lettere, på alle mulige måter og jeg er glad for at jeg slipper å vandre rundt i klær omsydd fra forsvarets overskuddslager og jeg er stolt av det jeg har klart. Jeg er ikke mager og kommer aldri til å bli det heller, jeg er en kvinne og ønsker å beholde formene mine.

Men det er fort gjort å glemme at det som regel er en historie bak overvekt, som stilltiende blir feid under teppet, man skal ikke prate om det, men man kan godt dømme å tro at de fleste spiser seg feite fordi de ønsker det.
Det er lettere å anta slike ting, enn å dukke ned i historien bak mennesket.
Jeg har forståelse for at man ikke alltid orker å engasjere seg i andre , fordi man som regel har mer enn nok med seg selv og sitt eget liv.
Men da skal man heller ikke ta seg tid til å dømme!

Og nå, når jeg passerer noen på gata som ut fra størrelse kanskje har det sånn nå, slik jeg en gang hadde det, hender det seg noen ganger at jeg får sympati for det mennesket.
For jeg vet hvordan det føles å være å være på "det stedet i livet".
Men jeg viser det ikke med blikket.

I min verden blir ikke menneskene rundt meg dømt på utsendet.
Verdien i en person ligger ikke på plaggets størrelse, men på størrelsen av sjelen.
Skjønnhet og velvære er ikke nødvendigvis utsende og fine klær, det kan like gjerne være indre utstråling og følelsen av å være ett elsket menneske, uansett formen på det ytre.

onsdag 21. juli 2010

Uten helter duger livet bare ikke..


Vi har alle våre helter i livet, både fra film, bøker og den virkelige verden.
Noen av disse er forbigående og takk og lov for det, mens andre sitter igjen i hjertet ditt og setter spor på en måte som gjør at man aldri glemmer dem, man husker deres råd og prøver til en viss grad å leve etter samme tankegangen.
Jeg anser meg selv som ekstremt priviligert, for jeg har opptil flere av sorten i livet mitt og personlig foretrekker jeg de fra den virkelige verden best. Hverdagsheltene om du vil.

Det finnes egentlig flere typer helter i min verden, de gode, de fordums og de som rett og slett stinker.

En fordums helt i kategorien som stinker kloakk er Barbara Cartland.
En kvinne som kun gikk i rosa og skrev 36589 bøker, der plottet i 99,9 % av tilfellene handlet om en svak kvinne med hjerteformet ansikt, mandelformede øyne som alltid var fattig. Det varte selvfølgelig bare fram til side fire i boka, for der fant hun en sterk greve, eller en annen storkar med stort hus og masse penger som egentlig hatet kvinner. Ja, untatt henne da, den pinglete hjerteformede saken.
Det hun lærte meg med sine bøker var: Menn som hater kvinner slutter med slikt så lenge man har hjerteformet ansikt og mandelformede øyne og skjelver i armene hans.
Men det hun da egentlig sa i sine 36589 bøker var at slemme menn kan endres på. Snakk om misvisende lærdom!
En drittsekk er en drittsekk uansett om du bruker bare rosa, skjelver som ett aspeløv og har store mandelformede øyne. Antagelig vil den type oppførsel og utsende bare føre til at drittsekken blir en ennå større drittsekk!

En annen person som er i kategori hverdagshelt er min egen lille mormor.
En spedbygd kvinne som har født 7 barn og har flere barnebarn og oldebarn enn Barbara Cartlands bøker tilsammen og hun elsker dem alle ubetinget!
Jeg husker fra både barn og tenåra en trygghet i å "bare være sammen med", som du kun kan finne hos slike mennesker og jeg gjør det ennå, trass jeg nå er i voksenlivet.
Hun har ubetinget og uten spørsmål tatt seg av absolutt alle som noen gang har stukket hodet innom døra hennes. Alle har vært velkomne på Skogly, om det har vært for kaffesladder, hjelp til noe eller trøst. Aldri har jeg hørt henne si noe negativt om noen som ikke er som "alle andre" heller, om du er homo, emo eller noe annet som slutter på mo så driter hun i det. Hennes oppfatning har vært så lenge jeg kan huske, at så lenge man bare oppfører seg, så har man faktisk livets rett og retten til å bli behandlet som folk.

Hun fikk ett massivt hjerneslag for mindre enn en uke siden og vi fikk alle beskjed om at dette kom til å gå galt. Legene ga henne maks to dager å leve.
Så vi hastet inn fra nært og fjernt for i det minste få en sjanse til å stryke henne over håret en siste gang, kysse henne på kinnet og hviske inn i øret hennes at vi var der og at vi var glade i henne.
Det var med hjertet i halsen vi holdt oss oppdatert på den lange veien fra sør og fikk underveis vite at hun hadde vært ved bevissthet ved ett par anledninger, men det hadde vært så minmalt med respons at vi forbredte oss på at vårt siste farvel med den lille spurven vår, det ville hun aldri få med seg.
Da vi kom frem kom det virkelige beviset på kjærlighetens makt til syne!
Etterhvert som det rant inn med slektninger våknet hun til, hun klarte å svare ja og nei på spørsmål som ble stilt og oppå det hele trakk hun på smilebåndene ved ett par anledninger.
I dag, mindre enn en uke senere har hun sittet oppreist i en stol i en halvtime, forlangt at en av tantene mine gikk ned i kiosken for å tippe Extra for henne, ikke bare en kupong som hun pleier, men TO og det var en ordre! Samt at hun har sagt opptil flere ord, ikke bare ja og nei!
Hun lærte meg noe denne gangen også! Aldri undervurder styrken i ekte kjærlighet! Aldri la sjansen til å si du er elsker noen gå fra deg fordi du tror du har tid, en dag kan du angre bittert.

Jeg har en hverdagshelt til som jeg bare ikke kan unngå å nevne, som antagelig har reddet meg ut av, eller vært der for meg i flere situasjoner enn det er sider totalt i Barbara Cartlands 36589 bøker.Det er den personen som kan sette meg på plass med en hånd, trøste meg med den andre, samtidig som hun drikker vin med sugerør. Jeg snakker om min multitaskende fantastiske søster ja!
Den samme kvinnen som en gang i forgangen tid hadde veddemål med sin barndomsvenninne om hvilken av småsøskenene deres som først kom ned det som må være en av Kristiansunds lengste bakker i en skranglete barnevogn. (det er kanskje unødvendig å tilføye at det var en skrekkens kjøretur som endte i tidenes skrubbsår).
Men de fleste gangene i livet mitt har jeg styrtet utenfor bakker og stup, eller gått rett i ting jeg ikke burde gått meg på helt uten hennes dyttehjelp og alle de gangene har hun vært der for meg etterpå.
Blåst på skrubbsår, tørket tårer og eventuellt ved behov gitt meg real storesøsterlekse om idiotien ved å leke i de mørke krokene av verden som jeg trodde jeg hadde evnen til å gjøre lysere.
Jeg har lært noe av henne ved også om du lurer.
Hun har nemlig evnen til å oppmuntre folk til å hente frem sine egne egenskaper å gjøre noe med dem.
En annen ting jeg har lært: Jeg har sett henne ta imot dritt med den ene hånden og uten å nøle og til stor beundring fra meg har returnert det dobbelte med den andre og hun skjermer om sine egne som en løvinne! OG hun kan strikke selbuvotter, noe fingrene mine ser frem til i vinteren som kommer, for jeg regner med hun redder meg fra frosten også nemlig!

Jeg kan fortsette å ramse opp i heltelista mi, for den er lang! Alt fra de personene man deler hule med til daglig, til andre familiemedlemmer har en plass på den.
Til og med Donald Duck som med sin uhelbredelige uflaks allikevel står opp hver ettermiddag for å snylte på den mest gjerrige onkelen i verden. Snakk om optimisme!
For ikke å glemme noen av mine beste venner, der noen av dem har opplevd og opplever noen skikkelige prøvelser i livet sitt, men allikevel biter tennene sammen og møter hverdagen med ett smil.
Man kan ikke annet enn å beundre!

Det er mange der ute og de fleste har egenskaper som ved en eller annen anledning gjør en til det som er kategorien hverdagshelt, andre er bare mere åpenbare enn andre, men i større eller mindre grad, det er fortsatt ikke ubetydelig!

Man behøver heltene i livet sitt, både på opp og nedturer .
Om det er Barbara Cartland og hennes evne til å få folk til å aldri å miste troen, ikke engang på en sur gammel gubbe som hater kvinner og bor i ett kråkeslott eller en mormor som tar alt som kommer i sin nærhet til hjertet sitt som får deg til å se positivt fremover er ubetydelig. Så lenge du tar godt vare på deg selv og de irundt deg kommer du langt og er antagelig noens helt selv, uten at du vet det.....