Gi meg ett øyeblikk av ditt liv.

Jeg har alltid vært nysgjerrig på mennesker.

Ikke hva de gjør under dyna og slike ting altså, men mer hva det er som har gjort en person til det han/hun er idag.
Man formes jo i grunnen uavbrutt hele livet, det er en sakte prosess over tid.
Allikevel kan man oppleve ett enkelt øyeblikk, eller en serie med hendelser som river en ut av de kjente rammene og endrer den livsbanen man var i totalt.

For jeg tør påstå at alle har minst en hendelse  i livet sitt som de føler har vært med å forme dem til det de er i dag.
Da tenker jeg  ikke på de helt åpenbare, som når man holder det nyfødte barnet sitt inntil seg for første gang, eller da man giftet seg med mannen/kvinnen i sitt liv.

Så for å forklare hva jeg mener, skal jeg nå i ett anfall av personlig fortelle om en av mine øyeblikk. ( jeg har mange). Og jeg vil understreke at jeg ikke drar frem denne historien for noe annet enn å markere hva jeg mener med livsendrende hendelser.

Here we go: ( i ekstrem kortversjon, uten navn og ingen bitterhet fra min side lengre)!

Barneskoleårene var for meg en veldig tung og vanskelig periode.
Det gikk nesten ikke en dag uten at jeg fikk høre diverse negative kommenetarer som gikk på utsendet, vekten eller høyden min og mye av det jeg sa eller gjorde ble latterligjort så snart det var en sjanse for det.
Noen ganger, særlig hvis jeg hadde motet meg opp til å svare tilbake, opplevde jeg alt fra å bli sparket, slått eller spyttet på.
Så det tok ikke lang tid fra jeg stolt, glad og spent møtte opp på min aller første skoledag til jeg gruet meg til neste.
Selvtilliten forsvant, sammen med troen på at jeg hadde noe verdi. Ingen så meg for den jeg var, bare for hvordan jeg så ut.

Det ble jo også sånn, at jeg, som de fleste andre som opplever mobbing svarte med en utagerende oppførsel når jeg fikk nok og endte også opp med å være den som fikk refs av skolepersonalet for det.
Ingen av de som jobbet på skolen brydde seg noen gang om å finne ut hva som lå bak de reaksjonene jeg til tider hadde. De så på meg som problembarnet.
Det endte opp med at jeg trodde det skulle være sånn. At de kunne få si og gjøre som de ville med meg og at jeg bare måtte finne meg i det.

Det ble mange ensomme år på skolen.
Men ett godt stykke ut i fjerde klasse fikk jeg en venninde og vi hang sammen som erteris i mange år.
Vennskapet med henne var en av disse øyeblikkene som var med å endre livet mitt og det var hennes utstrakte arm som reddet sjelen min fra den totale undergangen.
Jeg tror ikke hun den dag i dag skjønner betydningen det hadde for meg, da hun en dag kom bort til meg og lurte på om jeg ville være med henne å leke.
Jeg fikk vel ikke noe bedre selvtillit av det, men jeg fikk derimot tilbake troen på at jeg ikke var helt verdiløs som menneske og at det fantes noen der ute som så meg for den jeg var og vennskapet ga meg en grunn til å glede meg til dagene som kom og til å drive meg selv fremover.

Mange år senere møtte jeg igjen en gutt som hadde gått i klassen min i flere år på barneskolen, men som så flyttet.
Det første han gjorde så snart vi fikk sjansen til å prate sammen var å be meg om unnskyldning og fortelle meg at han mange ganger hadde angret på både det han hadde sagt og gjort mot meg.
Det var så utrolig deilig å få den unnskyldningen, av flere grunner. For den bekreftet for meg, at det faktisk var så ille som jeg selv hadde husket det.
At det ikke var jeg som var problemet, som noen lærere og andre hadde forsøkt å få meg til tro.

Det er slike øyeblikk jeg mener, de som endrer sporet du er inne på og sender deg videre i en annen retning.

Så når jeg ser på de menneskene jeg passerer i løpet av en dag hender det seg jeg lurer på historien bak noen av dem og hva de kunne fortalt, om de bare hadde gitt meg ett øyeblikk av sitt liv.