Hvem er egentlig sportsidioten her?

Jeg tør anta at jeg omtrent er den eneste i Norge/verden/universet som ikke ser på sport i dag. Noe jeg egentlig er glad for når jeg ser at det dukker opp spm som "hvem er kongen"? statuser overalt på Facebook. Det gir ny betydning til ordet sportsidioti når man må spørre om noe sånn......
Det er H A R A L D ennå folkens. Altså, mannen som får det å stå oppreist ut til å se ut som en lidelse og derfor ikke bør assosieres med sport i det hele tatt spør du meg.
Men når det gjelder sport er det ingen som spør meg om noe!

Jeg vokste opp med sportsidioter rundt meg. Søsteren min var/er den supersunne treningsnarkomane som bare måtte prøve ut all sport hun kom over. Men det skjedde utenom huset og var derfor ikke i veien for mine tv-interresser, som Barnetv, Halvsju, Kroppen vår med Trond-Viggo og slikt. Da var det verre at NRK konstant utsatte slike fine kultiverte program til fordel for overtiden på den sesongbetonte sporten som måtte gå akkurat da. Og ikke nok med det, men når foreldrene i bakgrunn da forvandlet personlighet fra å være ...æh.. de foreldrene man var vant til å omgåes, til noe tatt ut fra en Hitchcockfilm. Varierende hvilken film, ut fra hvordan det gikk med skapningene de heiet på.
Det skumleste var alltid når tapet var ett faktum og man fikk en Norman Bates møter sin døde mor i gyngestol på loftet følelse krypende nedover ryggen.
Det ikke noe rart at barndommens arr ikke vil gro ordentlig og sport gjør at man skulle ønske man hadde tilgang til de samme medisinene som Harald, det kryptiske smilet fra den mannen er som ett Mona Lisa smil og jeg undrer meg på om han ikke tidvis vanker i de samme kretser som datteren sin. Jeg tror ikke det er bare Petter Northug han ser ut i sporet noen ganger for å si det sånn...

Sport er for meg nemlig like spennende som å høre negler bli dratt over ei tavle i timesvis. Jeg kan virkelig ikke noe for det, jeg har faktisk forsøkt å se på, like det, sette meg inn hva det er som engasjerer så innmari. Men jeg greier det bare ikke.
Jeg mener ikke å fornærme alle de som faktisk skjønner hva lidenskapen går ut på, men det virker som om alle de som da er i den kategorien fritt kan slenge med leppa over slike som meg sin manglende interresse og ok, kanskje jeg mener å fornærme, bare bittelitt!?
Jeg bare prøver å påpeke at slike som meg også har leverett, selv om det kanskje ikke når opp til pallplass i sofaen under VM, OL, EM og M & M.

Jeg skal innrømme at jeg blir småligen imponert over folk som deltar i  "Vil du bli millonær"  og faktisk vet svaret på spørsmål som: Hvem sto for det avgjørende vinnermålet under fotball-VM i Kongo i 1784?
Jeg mener, hvem i helvete er det som går i rundt og vet slike ting?
Vel, slike mennesker finnes og noen blir faktisk millionær fordi de veit ting som man aldri trodde man skulle få bruk for.
Jeg for min del hadde nok klart å svare feil på spørsmålet: "Hvor var du når Oddvar Brå brakk staven"?


Men jeg er trønder, en stolt en sådan, så jeg har faktisk funnet noe moro jeg kan gjøre med sport (ihvertfall fotball).
Den heter: Terg en bergenser så godt du bare klarer hver gang RBK vinner mot BRANN. Hvilket iflg.avisoverskriftene skjer både titt og ofte i løpet av sesongen.
Du burde prøve det du også, det føles nemlig skikkelig deilig å gi en bergenser nervesammenbrudd og dårlig selvtillit, for de virker å leve for og av bare dette ene spillet... og fisk.
Jeg bør vel derfor ikke signere på facebooks "Bry Deg" kampanje, for jeg elsker å mobbe bergensere hver en minste sjanse som byr seg, og kan bare takke sporten for å gi meg sjansen gang på gang. Så jeg har litt å takke sport for jeg å når jeg tenker meg om, selv om det muligens ikke er for de samme grunner som andre har.

Men man kan jo uansett spørre seg selv hvem den virkelig sportsidioten er. Er det slike som meg som blir stående som ett stort spørsmålstegn hver gang det evinnelige spørsmålet om hvor man var når Oddvar Brå brakk staven dukker opp? (jeg for min del klarte jo å klemme inn spørsmålet to ganger i samme tekst, så man kan trygt si at spørsmålet er brukt opp!)
Eller er det slike som blir så tomme i skallen at man glemmer navnet på sin egen konge?

Men til dere som elsker sport der ute! Kos dere med det, så skal jeg snuse opp alle andre mediakanaler som ikke sender slikt til min glede. 
Ha en fin søndag der ute :o)

.

Tåken og den sorte rosen!

I det fjerne kunne rosen høre en svak hvisking, fra en stemme som nesten virket forgangen.
-Våkne rose, våååkne....
Hun skuttet seg i kulden, men våknet lydig til, sakte men sikkert.
-Hvem er det som kaller meg ut av drømmene mine? Og hvor er du? Hun så seg forvirret rundt, kunne ikke skjønne hvor stemmen kom fra.
-Jeg er overalt var svaret.
-Jeg er for gammel til å lengre ha ett ansikt, minnet om hvordan jeg egentlig ser ut er forsvunnet for en evighet siden, du ser meg kun som tåke svarte den hviskende stemmen.

-Hvorfor vekket du meg spurte rosen ut i luften.
Tåken danset rundt henne, som om den heller ville leke med henne istedet for å svare.
-Det er ikke meningen at du skal stå i kulden alene svarte den til slutt.
-Hvorfor gjør du egentlig det? Står alene?
Rosen sukket tungt. Så fortalte hun sin historie om månemannen til tåken, som hele tiden mens hun snakket svingte rundt henne i late bevegelser.
Da hun endelig hadde fortalt ferdig var det stille en lang stund før tåken atter en gang brøt stillheten med sin fjerne røst.
-Hvordan lød stemmen hans? Hvordan så han ut?
Rosen ble forvirret. Hva slags spørsmål var det å komme med? Før hun innså at hun faktisk måtte tenke seg om. Hun hadde glemt det!
Tåken skjønte forvirringen hennes og begynte å danse opp og ned som for å si: Akkurat ja!
-Så igjen blir spørsmålet mitt: Hva står du egentlig alene her ute i kulden for? Se deg rundt! Se på engen du står i og fortell meg hva du ser.
Rosen så seg rundt.
Innimellom tåkesløret kunne hun se at gresset på engen hadde blitt grønt og i det fjerne kunne hun skimte andre roser. De nikket forsiktig mot henne, som om de var redde for å forstyrre. Hun nikket glad og litt sjenert tilbake.
Hun var ikke alene!

-En månemann farer sjelden med sannheter sa tåken og brøt den skjøre stillheten med en trøstende stemme
 -Hvis du tenker deg om så vet du hva jeg mener! Noen ganger ser du hele ansiktet, men som oftest er det gjemt bak ett slør av skyer, eller har vendt seg delvis eller helt unna, så du ikke får se ordentlig.
-Det er hans måte å skjule sine egne løgner og usikkerhet på, men en naiv liten sjel som din kan nok tro at det er en slags straff mot deg og gi deg ett inntrykk av at du har gjort eller sagt noe galt. Sånn er det ikke!
-Det er på tide å slippe taket i fortiden og alle løgnene du en gang fikk fortalt nå.Slipp de andre inn i livet ditt igjen og strekk deg opp, mot livet og latteren avsluttet tåken med sin hvisken.


Rosen nikket, hun forsto at tiden var kommet for å gjøre som stemmen formante henne.
Tåken strøk kjærlig over henne en siste gang, før den danset avgårde, inn i mellom trærne og forsvant.

Den lille sorte rosen kunne for første gang på lenge se alt klart.
Rundt henne hadde det livnet til og blitt grønt og vakkert. De andre rosene neiet mer modig mot henne nå, hun hilste glad tilbake.
I det samme brøt solen frem og hun kjente en varme bre seg gjennom den lille kroppen, en varme som til slutt tinte opp den forfrosne sjelen hennes og ga henne lysten til å blomstre tilbake for fullt!

.

So far, so good!

Ok, det er vel en sannhet med modifikasjoner. Men for all del, det bli bra sjø! :o)

Som mange muligens vet så har jeg flyttet for meg selv etter ett ni års samliv, eller 1/4 del av livet mitt om du vil, det har vært som å bli helt nullstilt og man må lære alt på nytt igjen.
Det er i dag litt over en mnd. siden jeg parkerte rævva i ny leilighet og startet om igjen og har vel ikke helt funnet grepet på "det glade singelliv"ennå. Det var ett ganske så turbulent halvår før flyttingen, eller faktisk, siden jeg først er i gang med å være ærlig, slitsomt som faen!
Og etter flyttingen har det vært ett par utfordringer på tenåringsfronten  (gutta er til deres forsvar stort sett greie bare så det er sagt, vi snakker ett par humper i veien bare:o) ) , dødsfall av en som var meg utrolig kjær og ett par andre unevnelige personlige problemer. Og vips, du har du en måned med følelsesmessige utfordringer, kombinert med de fysiske som følger med flytting.
Det har tatt litt tid å hente seg inn igjen egentlig. (sa hun stusselig).

Når man har delt livet sitt med noen i så mange år så er man vant til en viss fordeling, tidvis skeivfordeling, men tross alt, fordelingen har vært der. Det var jo visse ting som jeg rett og slett ikke brydde meg om å gjøre noe med, for eksen gjorde det jo så bra han og litt måtte jo tross alt han også ha å gjøre.
Den tankegangen har straffet seg liiiittebitt den siste mnd for å si det sånn. Han kunne nok mye mer enn jeg trodde :o)

Man lærer jo nytt om seg selv også, jeg visste for eksempel ikke at jeg ikke eide en eneste skrutrekker eller hammer før for en mnd. siden.
Men som sagt, so far so good, det var vel kanskje på tide å skjønne selv hvordan man skrur føtter på en varmeovn selv (med kniv, siden jeg ikke hadde skrutrekker). I kulde lærer naken kvinne å skru rett og slett. Jeg kunne vel kanskje kledd på meg også da....

Også har du shoppingen da. Jeg har ikke det minste imot det nei! Men å stå på bybussen med store esker og annen ubærbar dritt under armene har jo vært en spennende utfordring, for det er jo ikke måte på hvor mye du plutselig trenger og i mangel på annen kommunikasjon enn buss og trikk har jeg virkelig fått prøvd ut evnen til å stå støtt når noen krakilske og ustabile bussjåfører har insistert på å bråbremse på steder der ingen andre så noen grunn til at de skulle stoppe. Og jeg blir faktisk litt stolt av meg selv hver gang jeg har klart å unngå å rive ned de 900 andre jeg har delt buss med.

Andre ganger igjen er jeg evig takknemlig for at en av mine sønner er max nerd, det er jo sikkert ingen utfordring når man kan det, men jeg har da aldri kobla opp Wii'en før (da dette var en av de tingene som kom inn under kategorien skeivfordeling) .Og i går fikk jeg en trang til å spille Zelda, kobla  i ledningene, klarte det fint og var så fornøyd med meg selv atte. Men fjernkontrollen (ny) bød på store problemer. Helvetes fjernkontroller, jeg er sikker på at de er lagd sånn for å gi kvinnfolk en følelse av hvordan mannfolk opplever pms. Frustrerende rett og slett.
Så nerdesønn måtte trå til og redde mamma fra idiotien. Nå kan jeg det, i morgen har jeg antagelig glemt det og må spørre igjen. Akkurat som menn stadig glemmer at de ikke skal pirke på kvinnfolka med pinne når pms'n har gjort sitt inntog.

Det er ikke udelt negativt da, selv om det kan virke sånn, jeg har tross alt gått ned noen kilo og to hakk på beltet! *hurra*. Jeg er jo til og med blitt stolt eier av en hammer.
Også har du jo alle de åpenbare tingene jeg seff er glad for, som at kidsa og jeg friske, jeg har en jobb og ikke minst gode venner! Det er ett fantatisk utgangspunkt for mitt personlige Ground Zero og jeg anser meg selv som utrolig heldig i så måte!
Huset er kommet på plass, det ser ut som ett hjem og min neste ting på listen blir å finne tilbake smilet og latteren., men jeg er egentlig på vei der å!

Det bli bra sjø! :o)



.

Moder Jord og den sorte rosen!

.
Den lille rosen sto bare der, med hodet hengende mot bakken. Hun hadde sluttet å se opp, i håp om å få ett glimt av månemannen, hun hadde sluttet å lytte også, da håpet hun hadde hatt i begynnelsen om at han skulle ombestemme seg og prate med henne hadde svunnet, hun skjønte at det aldri kom til å skje.

Dager kom og gikk, de skled i hverandre uten at hun merket seg noe særlig ved dem.
Hun hadde begynt å visne.

En natt hørte hun allikevel en stemme trenge gjennom til henne, den var mild som en vårvind.
-Hvorfor så trist lille rose?
Hun orket ikke se opp, orket ikke svare.
Stemmen gjentok spørsmålet, like mildt og forsiktig.
Den lille rosen kikket såvidt opp, undrende på hvem det var som ikke kunne la henne være i fred.
Foran henne sto det vakreste kvinnevesen hun noen gang hadde sett: Moder Jord.
Hun forsøkte å neie ærbødig, men klarte det ikke, hun hadde vært paralysert for lenge.
Istedetfor begynte hun å fortelle om månemannen, med en stemme som knapt  ville bære.

Moder Jord hørte tålmodig på alt hun hadde å fortelle. Da den lille rosen hadde fortalt alt så hun det vakre ansiktet rynke brynene sammen i sinne.
-Du trenger ikke være sint på ham.
-Han ga meg håp og glede, jeg følte meg virkelig levende en stund avsluttet hun med tynn stemme.
Moder Jord så medfølende på henne. Det var nesten mer enn den lille rosen orket akkurat nå, hun senket hodet igjen.

Natten måtte vike for dag. Den lille sorte rosen sto fortsatt med bøyd hode, Moder Jord satt ved siden av henne i stille støtte.

-Se deg rundt hørte hun den milde stemmen si etter en lang stund.
-Se på engen du står i og fortell meg hva du ser.
Den lille rosen adlød og så seg rundt, på ett øde område. Hun var den eneste blomsten som sto igjen, gresset var visnet bort forlengst, det var bare sort jord rundt henne så langt hun kunne se.
-Du var knapt synlig der du sto sa Moder Jord , nesten utvisket i dine egne omgivelser. Hvorfor tror du jeg satte deg på en eng med bare røde roser om det ikke var meningen du skulle vises?
-Istedetfor endte du opp med å la omgivelsene sluke opp det som var spesielt med deg, sa Moder Jord med trist stemme.
Den lille rosen sukket bare hjerterskjærende tungt til svar. Hun kunne ikke forklare til selveste Moder Jord at ett vesen som ikke var verdig kjærlighet ei heller var verdig en vakker omgivelse.

Dag gikk til natt og den lille rosen var utslitt.
Av alle de tidligere dagene og nettene som hadde vært, men også av besøket hun hadde fått.
-Jeg skal gi deg en gave før jeg reiser videre sa Moder Jord.
Den lille rosen orket ikke å se opp, hun ville bare sove.
-Jeg kan ikke fjerne minnet av det som har vært fortsatte den milde stemmen, så mild og god at det føltes som tortur i en forpint sjel.
-Men jeg skal oppfylle ett ønske for deg om du har ett fortsatte hun.
Den lille rosen tenkte seg om lenge.
-Kan du fylle engen med tåke undret hun? Det er mitt ønske.
Moder Jord så på henne med ett forskende blikk.
-Er du sikker på dette?
Den lille rosen nikket til svar.
Moder Jord strøk henne forsiktig over hodet, smilte til henne og forsvant. Den lille rosen ble atter en gang stående tilbake alene, på den øde og arme jorden.
I det fjerne kunne hun skimte tåken komme glidende, sakte og forsiktig.

Ikke lenge etter var hun omsluttet av den iskalde tåken og hun lot den takknemlig trenge gjennom og numme den forpinte sjelen sin, samtidig som den la sitt slør over minnene som en gang hadde gitt henne glede, før søvnen forbarmet seg over henne og hun forsvant inn i en verden der ingen smerte kunne få tak i henne.......