Tåken og den sorte rosen!

I det fjerne kunne rosen høre en svak hvisking, fra en stemme som nesten virket forgangen.
-Våkne rose, våååkne....
Hun skuttet seg i kulden, men våknet lydig til, sakte men sikkert.
-Hvem er det som kaller meg ut av drømmene mine? Og hvor er du? Hun så seg forvirret rundt, kunne ikke skjønne hvor stemmen kom fra.
-Jeg er overalt var svaret.
-Jeg er for gammel til å lengre ha ett ansikt, minnet om hvordan jeg egentlig ser ut er forsvunnet for en evighet siden, du ser meg kun som tåke svarte den hviskende stemmen.

-Hvorfor vekket du meg spurte rosen ut i luften.
Tåken danset rundt henne, som om den heller ville leke med henne istedet for å svare.
-Det er ikke meningen at du skal stå i kulden alene svarte den til slutt.
-Hvorfor gjør du egentlig det? Står alene?
Rosen sukket tungt. Så fortalte hun sin historie om månemannen til tåken, som hele tiden mens hun snakket svingte rundt henne i late bevegelser.
Da hun endelig hadde fortalt ferdig var det stille en lang stund før tåken atter en gang brøt stillheten med sin fjerne røst.
-Hvordan lød stemmen hans? Hvordan så han ut?
Rosen ble forvirret. Hva slags spørsmål var det å komme med? Før hun innså at hun faktisk måtte tenke seg om. Hun hadde glemt det!
Tåken skjønte forvirringen hennes og begynte å danse opp og ned som for å si: Akkurat ja!
-Så igjen blir spørsmålet mitt: Hva står du egentlig alene her ute i kulden for? Se deg rundt! Se på engen du står i og fortell meg hva du ser.
Rosen så seg rundt.
Innimellom tåkesløret kunne hun se at gresset på engen hadde blitt grønt og i det fjerne kunne hun skimte andre roser. De nikket forsiktig mot henne, som om de var redde for å forstyrre. Hun nikket glad og litt sjenert tilbake.
Hun var ikke alene!

-En månemann farer sjelden med sannheter sa tåken og brøt den skjøre stillheten med en trøstende stemme
 -Hvis du tenker deg om så vet du hva jeg mener! Noen ganger ser du hele ansiktet, men som oftest er det gjemt bak ett slør av skyer, eller har vendt seg delvis eller helt unna, så du ikke får se ordentlig.
-Det er hans måte å skjule sine egne løgner og usikkerhet på, men en naiv liten sjel som din kan nok tro at det er en slags straff mot deg og gi deg ett inntrykk av at du har gjort eller sagt noe galt. Sånn er det ikke!
-Det er på tide å slippe taket i fortiden og alle løgnene du en gang fikk fortalt nå.Slipp de andre inn i livet ditt igjen og strekk deg opp, mot livet og latteren avsluttet tåken med sin hvisken.


Rosen nikket, hun forsto at tiden var kommet for å gjøre som stemmen formante henne.
Tåken strøk kjærlig over henne en siste gang, før den danset avgårde, inn i mellom trærne og forsvant.

Den lille sorte rosen kunne for første gang på lenge se alt klart.
Rundt henne hadde det livnet til og blitt grønt og vakkert. De andre rosene neiet mer modig mot henne nå, hun hilste glad tilbake.
I det samme brøt solen frem og hun kjente en varme bre seg gjennom den lille kroppen, en varme som til slutt tinte opp den forfrosne sjelen hennes og ga henne lysten til å blomstre tilbake for fullt!

.