Jeg tror helt sikkert at det er noe i det der at du blir utfordret på det området du er svakest i som person. For min del er jeg av den sorten som bærer hjertet på utsiden, noe som helt klart gjør meg mindre hardhudet for hugg. Og 2011 har jammen meg gitt mange nok utfordringer i den retning.
Det er ikke så at jeg har tenkt å ta dag for dag "Lena 2011" her nei, bare grove trekk og såvidt det engang :o)
Begynnelsen av året startet jeg med å flytte for meg selv. Og etter å ha delt litt over 1/4 deler av sitt liv med noen var det å stå på egne ben jaggu meg en utfordring i seg selv.
Og er det en ting man lærer når man er den som velger å gå fra noen etter så lang tid, er at ikke bare det livet man er vant til forsvinner (forståelig nok), men også den vennekretsen man har bygd opp sammen automatisk går til den som har blitt "dumpet", så det var en ensom start på ett nytt liv ved siden av det å være på egne ben.
Ikke en sjel fra "felles vennekrets" tok seg bryet med å spørre meg hvordan det gikk, om det var noe de kunne gjøre for meg osv.
Vel, det var jo egentlig helt greit å skille ut de virkelig falske drittsekkene fra livet sitt samtidig også, så for all del, i bunn og grunn ikke noe tap, ren seier! :o)
Store deler av første halvår gikk i å skjønne hvordan man skulle greie hverdagen på egne ben, hvilket egentlig gikk helt fint. Sett bort fra at det noen ganger har vært ett savn å kunne kravle inntil ryggen på noen når natta kom og dele noen setninger om dagen som har vært.
En flørt på vårparten ble til langt mer enn det og idet de vevre sommermånedene begynte å varme lufta var jeg i ett forhold med en fin fyr fra hjembygda.
Skikkelig praktisk egentlig, å bli sammen med en som bor fem timer kjøring unna, men kjærlighet og praktisk er to uforenelige ord i en setning, så vi gjør så godt vi kan og så langt har det da gått bra, selv om hver gang en av oss reiser hjem så føler jeg at vi har litt for kort tid sammen.
Det er ikke alltid så lett heller, det å være kjæreste (partner), som skal bli kjent med vaner/uvaner og andre rariteter og forsøke å tilpasse seg, hverken for min eller hans del. Særlig når man begynner å dra på åra ( sier ikke hvem av oss, haha) og begge parter har lagt seg til en del livsvaner som skal tilpasses. Men steg for steg og sakte men sikkert har vi da funnet en vei så langt.
Den andre delen av 2011 har gått litt mer fremover. Jeg har har tatt to steg frem og ett tilbake, i motsetning til første delen da det var ett steg frem og to tilbake og jeg føler meg litt mindre ensom her i verden. Så det siger da fremover på noe vis her.
Jeg sto som de fleste sikkert vet ved Tinghuset i Oslo da det smalt 22 juli i år og som ved tordenvær i sommer og høst i etterkant så må jeg si at nå som jeg sitter her alene på nyttårsaften, så merker jeg at jeg fint kunne vært foruten raketter i år.
Jeg kommer til å være av de som sitter inne til det hele er over. Selv om jeg godt vet hva som skjer så er det noe med lyden som fortsatt skremmer vettet av meg.
Jeg har også noen forsetter for det nye året som en konsekvens av en del hendelser og opplevelser i 2011. Det går ikke på slutte å røyke, drikke kaffe eller la kroppshårene gro som de vil nei.
Men jeg tror nok jeg skal greie å holde dem og jeg kommer ikke til å ta mer dritt enn jeg strengt tatt må.
Og om noen svikter meg så vil jeg riste det av meg og snu ryggen til den som gjorde det.
Rett og slett fordi jeg akter å slutte å gå med hjertet på utsiden heretter, men holde det frem til de som bryr seg om meg og bli flinkere til å ta vare på meg selv istedet for å yte mitt ytterste til de som tar meg for gitt og gi masse ekstra til de som ikke gjør det. Det er mitt forsett for året som kommer.
2011 var for meg altfor mye tårer, så 2012 akter jeg å la bli året for latter og glede og jeg håper de fleste som av en eller annen grunn faktisk leste ferdig dette er med å deler latteren og gleden sammen med meg.
Det var jo ikke meningen at det skulle virke så bittert dette da, men noen ganger kan jeg bli litt oppgitt over alle utfordringene jeg blir møtt med i det daglige og når man da på slutten av året skal summere så er det kanskje alle de gangene jeg har sittet utslitt, alene og uten anelse på hvordan jeg skal orke å møte morgendagen jeg dessverre husker best.
Men jeg husker også tusen gode stunder sammen med min nye utkårede, venner, reiser, latter og nærhet.
Og ikke minst: Mine to fantastiske sønner! Jeg har kanskje gjort noen feil i livet mitt, men de to der, det klarte jeg riktig første gang og uansett når jeg summerer opp ett år så er de alltid med å drar opp kvoten i potten over latter, glede og kjærlighet i året som har vært!
Livet er ikke lett, men med nok kaffe og folk man gleder seg over å ha i livet sitt med seg, blir det lettere å møte dagen, selv om dagen ikke alltid er lett mot deg.
Godt Nytt År der ute :o)
Måtte 2012 bli ett magisk år for alle!
lørdag 31. desember 2011
Abonner på:
Innlegg (Atom)