Snåsamannen! Eller Joralf Gjerstad om du vil...

Jeg er kanskje ikke den rette til å legge nesa mi oppi hva folk skal mene og ikke når det kommer til hans evner til å helbrede eller ikke.
Men det har vært så mye mediafokus rundt mannen at det nærmest er umulig å ikke gjøre seg noen tanker rundt det.
Og bare så det er sagt helt til å begynne med. Jeg er av de som bestemt tror på at han har evner til å gjøre syke folk friske, eller bedre livskvaliteten til de som ikke har så lenge igjen og å se ting skjult for vanlige øyne.

For hvorfor i alle dager skal ett menneske som helt klart og tydelig ikke liker å utsette seg selv for oppmerksomhet stille seg opp for hugg på det viset han gjør og bli latterliggjort av de der ute som ikke tror han kan? Om det ikke er for å være tilstede for de som trenger det!

Jeg kan til en viss grad forstå skepsisen, for de fleste mennesker der ute er praktikere, de tror på det de kan se, ta og føle på. Og kan det ikke sees, taes å føles på så finnes det ikke. Er det ikke vitenskapelig bevist så....
Men bare så det er sagt, det er vitenskapelig faktisk bevist , via Energiloven: "Energi kan verken skapes eller forsvinne, kun overføres fra én energiform til en annen".
Og ett menneske består av ganske så mye energi!
Er det da så vanskelig å tro på at det finnes de der ute som evner å leve som en slags kroppslig håndarbeider, som kan fikse en lekkasje i energien, legge opp nye vegger som har begynt å rase sammen osv?
For meg er det ikke det ihvertfall.
Men som ved alt annet håndarbeid, så kan man også komme over ett prosjekt som er altfor ødelagt og som ikke lengre kan fikses, der grunnmuren svikter og det eneste man kan gjøre er å støtte litt opp for å lindre belastningen, men man skjønner at det vil rase sammen til slutt. Uten at det er noe man kan gjøre med det.
Og det er vel når nettopp slike prosjekt feiler og blir fortalt om, at mistroen blant folk oppstår.

Folk må gjerne forklare bort det som de ikke kan forstå med lette fraser, og flåsete kommentarer som for eksempel å påberope seg placeboeffekten.
Men forklar meg da gjerne samtidig hvordan f.eks ett lite barn, som kanskje ikke engang har fått språkets gave, sykt og uvitende om at en mor eller far har bedt om hjelp fra en healer blir friskt igjen?


Personlig er jeg like synsk som en gråstein som ligger to meter under mudder.Mitt indre kompass ber meg gå til høyre når jeg egentlig skal til venstre og når jeg har en skikkelig dårlig magefølelse så skjer det som regel ingenting ( takk og lov)!
Men det betyr ikke at jeg ikke tror, nei jeg vet at det finnes de der ute som evner så langt mye mer enn meg.

Jeg blir faktisk latterlig nok litt såret på hans og de med likeens evner hver gang jeg ser visse personer i media tråkker på og gjør narr av ting de ikke forstår seg på.
Jeg vil også understreke at det er klart man skal ha en viss skepsis og ikke tro at alle kan videreformidle noe bestemor forteller til deg fra den andre siden.
På lik linje som at du ikke skal tro at alle som står med ei rørtang i hånda kan pusse opp badet ditt.

Selv om de fleste av oss ikke kan se annet enn det som ligger rett foran oss er det kanskje på tide å åpne øynene for at det finnes mye mer der ute, usett og urørt for de fleste, men allikevel er det der, for noen få personers øyne å se, noen få personers energi å kjenne.
Og hvem er vi til å gjøre narr av dette? Til å si det ikke finnes fordi vi ikke ser eller føler det?
Dette er ett tema jeg faktisk fint kunne skrevet så uendelig mye mer om,og jeg kommer sikkert til å gjøre det også, ved en senere anledning.  men det skal la få ligge for nå.
Min lille (smått ubetydelige) og personlige støtte til Snåsamannen (som jeg aldri har møtt eller snakket med ) er ihvertfall bragt på bane.

La meg bare spørre helt til slutt:
Se på øynene til Gjerstad når dere ser ham neste gang,
Ser dere en mann som lukker døra bak seg på slutten av dagen og ler av folks døende barn, ondskapsfulle sykdommer og av håpet?
Eller ser dere en god mann med ett ønske om å gjøre livet for menneskene rundt seg bedre, så godt han kan, seg trass hetsen han opplever?

Kjære Arild!

Jeg så en mann da jeg var på butikken i dag. Han var så lik deg, akkurat som du så ut for ca 20 år siden.

Det er lenge siden jeg har tenkt på deg nå egentlig, men jeg tok det i meg ett lite øyeblikk, der i butikken, å ønske du hadde sett hvor flotte gutta våre har blitt. Tenke seg til, yngstegutten vår er faktisk 16 år om ett par dager og eldstegutten vår er 18 år om bare få måneder, tiden flyr så fort.
Men allikevel, det må være minst seks år siden sist du så dem nå.

Jeg skal ikke gå igjennom hele livssyklusen deres siden sist du så dem, men jeg kan fortelle at begge gutta har stått konfirmant, de var så fine på dagene sine, begge to.Spente unge menn i dress og med dollartegn i blikket hele dagen lang. Latteren satt løst så snart seremonien var over og hele resten av dagen hos begge, sammen med de som var der og feiret med dem, tårene også, det å se tilbake er noen ganger så godt og vemodig på en og samme gang.
Begge har vokst meg over hodet også, så de rager høyt i gatebildet må du tro :o) !  Mange slike merkedager har passert siden sist du så dem, både slike av størrelsen til en konfirmasjon og mindre hverdagslige ting, som på sine egne vis har satt spor.
Det er trist å tenke på alt du har gått glipp av. Alle dagene med ren glede over å ha bragt to så fantastiske skapninger inn i denne verdenen.

Og de er like vakre som de var den dagen de ble født! (det hjalp forsåvidt å glatte ut babyrynkene også :o) )

Klart, det har vært dager som ikke har vært like gode også, med sykdom, ett par-fire ubehagelige telefoner fra skolen, diskusjoner over hvor urettferdig alt er og at ingen i hele verden forstår dem osv.
Du skulle forresten bare visst, hvor fort en tenåring kan begrave rommet sitt igjen etter at det har blitt ryddet.
Men det er dem det også, det er en helhet i det hele som gjør dem til gode gutter, med egne meninger som ikke alltid passer overens med verdensbildet. De er hele pakka rett og slett, på godt og vondt.
Mest godt!
Jeg kunne virkelig ha trengt deg der noen ganger, for jeg forstår ikke alltid hva som foregår i en guttesjel i den alderen de er i nå, men jeg gjør mitt beste, det skal du vite!

Begge har forresten også hatt sine første ordentlige kjærester. Men den kjærlighetssorgen de hadde når det ble brudd der, kan ikke måle seg mot den sorgen de har hatt over tapet av deg. Sene netter med samtaler, raserianfall over det uforståelige, bitre tårer fra dypet av sjelen på unge menns hjerter som blir så altfor mye for dem, så mye at de har måtte gjøre om sorgen til sinne noen ganger for å holde hodet oppe! Og det river meg i sjela at uansett hvor mye jeg har trøstet, grått sammen med dem i fortvilelsen deres eller ligget våken og bekymret meg for hva de kunne ende opp med å gjøre så er det ikke noe jeg kan gjøre med det.

Jeg  har gått tom for unnskyldninger, jeg vet ikke hva jeg skal si lengre.
Lenge forsøkte jeg å unnskylde deg,med at vi alle kan drive fra hverandre noen ganger, men man finner tilbake til  hverandre til sist.
Men vet du hva, til slutt kunne jeg  ikke lengre finne noe forklaring til dem. Om hvorfor du valgte å flytte langt unna, ikke ringer dem på bursdager, eller når som helst egentlig, eller aldri besøker dem.
For det har ikke noen gang vært lagt hindringer for at du ikke skal få ha all den faderlige kontakt du måtte ønske,det har faktisk vært oppmuntret så mye som mulig.
Det var til og med en tid da ungene ble kjørt hjem til deg når du bodde ett lengre stykke unna dem og ikke hadde bil selv, for at dere skulle få være sammen.
Men nå kan jeg ikke lengre rettferdiggjøre det du har gjort mot dem.
Og den sorgen du har påført dem, den skal du vite er hardere enn noen kjærlighetssorg de noen gang kommer til å oppleve!

Det er en ting jeg med hånden på hjertet vet jeg kan si hver gang det såre spørsmålet dukker opp: Det er ihvertfall ikke deres feil at du valgte å ikke lengre være en del av livene deres! For de er noen fantastiske gode unge menn, på vei til å bli flotte voksne menn som jeg er stolt over å si at jeg er mor til!

Som moren til barna dine så kan jeg fortelle deg at gutta har det bra, de har mer enn mindre kommet seg over sorgen av deg og begynt å glemme. Deg!
Og selv om jeg (siden du ikke engang ser nødvendigheten i å betale bidraget som er med å bedrer dine egne barns hverdag på ihvertfall en måte) ikke kan gi dem mye ekstra av gods og gull, så har jeg enorme mengder kjærlighet til dem. Og det skjønner du, det kan du aldri ta fra dem uansett hvor langt unna du flytter.

Jeg regner med at du med god samvittighet føler du kan leve med deg selv, og jeg håper at du har det bra og at du får som du fortjener både i kjærlighetslivet og ellers.

Ett lite tips til deg helt på tampen vil også være å saksøke postkontoret. For apropos vår yngste sønns kommende bursdag: Alle gavene du har sagt du har sendt til dem hver jul og bursdag de siste seks årene har rett og slett ikke kommet frem. Bare sånn at du vet det!

Helt til slutt vil jeg bare si: Jeg er egentlig ferdig med å ønske du skulle sett hva du gikk glipp av! De opplevelsene jeg har hatt med gutta våre har vært enestående, alle som en og jeg synes faktisk inderlig synd på deg, som ikke skjønner hva du har gått glipp av på grunn av valg bare du kan forstå :o)
Tusen takk Arild, for at du på trass av å være den du er, ga meg de to vakreste gavene jeg noen gang har fått!
Jeg elsker dem høyere enn livet og lover å fortsette å ta vare på dem som best jeg kan.

Hilsen Lena