Jeg tror helt sikkert at det er noe i det der at du blir utfordret på det området du er svakest i som person. For min del er jeg av den sorten som bærer hjertet på utsiden, noe som helt klart gjør meg mindre hardhudet for hugg. Og 2011 har jammen meg gitt mange nok utfordringer i den retning.
Det er ikke så at jeg har tenkt å ta dag for dag "Lena 2011" her nei, bare grove trekk og såvidt det engang :o)
Begynnelsen av året startet jeg med å flytte for meg selv. Og etter å ha delt litt over 1/4 deler av sitt liv med noen var det å stå på egne ben jaggu meg en utfordring i seg selv.
Og er det en ting man lærer når man er den som velger å gå fra noen etter så lang tid, er at ikke bare det livet man er vant til forsvinner (forståelig nok), men også den vennekretsen man har bygd opp sammen automatisk går til den som har blitt "dumpet", så det var en ensom start på ett nytt liv ved siden av det å være på egne ben.
Ikke en sjel fra "felles vennekrets" tok seg bryet med å spørre meg hvordan det gikk, om det var noe de kunne gjøre for meg osv.
Vel, det var jo egentlig helt greit å skille ut de virkelig falske drittsekkene fra livet sitt samtidig også, så for all del, i bunn og grunn ikke noe tap, ren seier! :o)
Store deler av første halvår gikk i å skjønne hvordan man skulle greie hverdagen på egne ben, hvilket egentlig gikk helt fint. Sett bort fra at det noen ganger har vært ett savn å kunne kravle inntil ryggen på noen når natta kom og dele noen setninger om dagen som har vært.
En flørt på vårparten ble til langt mer enn det og idet de vevre sommermånedene begynte å varme lufta var jeg i ett forhold med en fin fyr fra hjembygda.
Skikkelig praktisk egentlig, å bli sammen med en som bor fem timer kjøring unna, men kjærlighet og praktisk er to uforenelige ord i en setning, så vi gjør så godt vi kan og så langt har det da gått bra, selv om hver gang en av oss reiser hjem så føler jeg at vi har litt for kort tid sammen.
Det er ikke alltid så lett heller, det å være kjæreste (partner), som skal bli kjent med vaner/uvaner og andre rariteter og forsøke å tilpasse seg, hverken for min eller hans del. Særlig når man begynner å dra på åra ( sier ikke hvem av oss, haha) og begge parter har lagt seg til en del livsvaner som skal tilpasses. Men steg for steg og sakte men sikkert har vi da funnet en vei så langt.
Den andre delen av 2011 har gått litt mer fremover. Jeg har har tatt to steg frem og ett tilbake, i motsetning til første delen da det var ett steg frem og to tilbake og jeg føler meg litt mindre ensom her i verden. Så det siger da fremover på noe vis her.
Jeg sto som de fleste sikkert vet ved Tinghuset i Oslo da det smalt 22 juli i år og som ved tordenvær i sommer og høst i etterkant så må jeg si at nå som jeg sitter her alene på nyttårsaften, så merker jeg at jeg fint kunne vært foruten raketter i år.
Jeg kommer til å være av de som sitter inne til det hele er over. Selv om jeg godt vet hva som skjer så er det noe med lyden som fortsatt skremmer vettet av meg.
Jeg har også noen forsetter for det nye året som en konsekvens av en del hendelser og opplevelser i 2011. Det går ikke på slutte å røyke, drikke kaffe eller la kroppshårene gro som de vil nei.
Men jeg tror nok jeg skal greie å holde dem og jeg kommer ikke til å ta mer dritt enn jeg strengt tatt må.
Og om noen svikter meg så vil jeg riste det av meg og snu ryggen til den som gjorde det.
Rett og slett fordi jeg akter å slutte å gå med hjertet på utsiden heretter, men holde det frem til de som bryr seg om meg og bli flinkere til å ta vare på meg selv istedet for å yte mitt ytterste til de som tar meg for gitt og gi masse ekstra til de som ikke gjør det. Det er mitt forsett for året som kommer.
2011 var for meg altfor mye tårer, så 2012 akter jeg å la bli året for latter og glede og jeg håper de fleste som av en eller annen grunn faktisk leste ferdig dette er med å deler latteren og gleden sammen med meg.
Det var jo ikke meningen at det skulle virke så bittert dette da, men noen ganger kan jeg bli litt oppgitt over alle utfordringene jeg blir møtt med i det daglige og når man da på slutten av året skal summere så er det kanskje alle de gangene jeg har sittet utslitt, alene og uten anelse på hvordan jeg skal orke å møte morgendagen jeg dessverre husker best.
Men jeg husker også tusen gode stunder sammen med min nye utkårede, venner, reiser, latter og nærhet.
Og ikke minst: Mine to fantastiske sønner! Jeg har kanskje gjort noen feil i livet mitt, men de to der, det klarte jeg riktig første gang og uansett når jeg summerer opp ett år så er de alltid med å drar opp kvoten i potten over latter, glede og kjærlighet i året som har vært!
Livet er ikke lett, men med nok kaffe og folk man gleder seg over å ha i livet sitt med seg, blir det lettere å møte dagen, selv om dagen ikke alltid er lett mot deg.
Godt Nytt År der ute :o)
Måtte 2012 bli ett magisk år for alle!
lørdag 31. desember 2011
lørdag 1. oktober 2011
De syv dødssynder. Grådighet!
Som en god nr. 2 på lista over de syv dødssynder finner du grådighet. Ett tema som i dagens samfunn kan sees på å være ganske så omfattende.
"Grådighet innebærer et overdrevet egoistisk begjær etter, eller trang til å samle eiendeler kombinert med overdreven sparsomhet, ønske om vinning og gjerrighet, det er særlig rettet mot å samle penger, rikdom, mat og andre eiendeler, særlig når dette skjer på bekostning av andre."
Grådighet er en ond sirkel, der den ene parten fungerer som ett vortex (dragsug) og den andre parten kjemper, men slukes mer og mer, for til slutt å drukne helt av utmattelse. Om det er på det materialistiske eller sjelelige plan. Det finnes veldig få personer som tør sette seg opp imot en grådig person som dette, det er derfor ekstremt sjelden at en barmhjertig person i ferd med å drukne blir advart, eller forsøkt reddet av personer som alt vet hva du har å kjempe mot.
Barmhjertighet er motstykket til denne synden, og en barmhjertig person vil alltid være den minst svømmedyktige mot disse som ikke greier, eller ønsker å finne balansen mellom det å gi og få.
Jeg begynte egentlig å skrive om rike folk og mye vil ha mer, hushaier i Oslo og sånn, men de har fått nok oppmerksomhet og de fleste tenker naturlig nok automatisk på en grådig person som en som som sparer penger og annen rikdom for enhver pris, men har du tenkt på at det finnes de som samler på verdiene du har i sjelen din?
Slike som suger energien din tom til margen for å kompensere for sin egen elendige om i det hele tatt eksisterende sjel.
Disse menneskene nærer seg på kreftene dine, før de til slutt tømmer deg helt i all sin grådighet.
Når jeg tenker på slike, ser jeg dem for meg som skapninger som sitter langt nede i dypet av en mørk grotte, med lange hvite ansikter som ser opp mot deg og smiler ett hånlig smil, ett smil som aldri når de livløse øynene deres, som er sortere enn kull i en stjerneløs natt på vinteren.
Det som er skummelt med denne typen mennesker er at du ikke merker hva de er med en gang. En person som er grådig på det materielle kan du fort avsløre, men de som er ute etter å tømme energikontoen din sniker seg inn på deg som en jeger, der lokkemiddelet deres er gode ord og handlinger og du forstår gjerne ikke at du har ett våpen rettet mot nakken din før det er alt for sent.
Førsteinntrykket er jo at slike mennesker er vennlige vesen, som bare ønsker det beste for deg, men det er bare til de har funnet punktene som sårer deg hardest. Når disse punktene er lokalisert trykker de på avtrekkeren og sårer deg på det mest grusomme.Og det er først da, når du er som mest nede at de fråtser i sjelen din.
Tårene du feller er som livets vann for dem og sårheten du uttrykker på annet vis, via ord eller handlinger fyller den avstumpede sjelen deres med næring.
De vokser på reaksjonene dine og føler en pervers glede over seieren det er å totalt knuse og ydmyke ett annet menneske. Denne gleden er antageligvis og patetisk nok det nærmeste en slik person har mulighet til å føle en sjelelig reaksjon.
Om de synes at sjelen din er god nok for mer enn ett "måltid", fortsetter de torturen med å dra på seg en maske av anger, ber om tilgivelse og stopper de følelsemessige blødningene dine til sjelen din er såpass fetet opp at det igjen er tid for å sette inn nok ett nakkeskudd av total ydmykelse og nedverdigelse.
Det kun når du er helt drenert og ikke lengre har noe som helst igjen å gi av deg selv slike mennesker går videre. Da ser de seg rundt på sine medmennesker med sine døde øyne, snuser ut i lufta med sine skarpe neser plantet i ett dratt blekt ansikt, på jakt etter sin neste giver.
For meg er disse de verste på skalaen til grådige mennesker. Om du blir ruinert av en som er materalistisk har du en viss sjanse til å reise deg opp igjen og gå videre. Om du blir ruinert av en som slurper i seg restene av det som en gang var din person, sjel og hjerte, kan det å reise seg opp igjen og finne tilbake til det du en gang var før du møtte sjeleslukeren være en nærmest umulig oppgave.
Kjærligheten mellom mennesker, uansett forhold mellom dem er ikke å "gi og ta", men "gi og få". Så hvis du skal ha noe som helst sjanse til å avsløre en grådig person før det er for sent, må du greie å være våken nok til å se om den du møter på din vei er en som bare tar, og aldri gir av seg selv mer enn nødvendig for å holde deg tilstede i livet sitt, så lenge vedkommende har bruk for deg.
Og om du skulle merke at du har ett grådig bein i kroppen som holder på å spre seg som ett sykt virus til alle andre bena dine, tenk på hva denne synden kan gjøre mot deg! Finn kuren og vær barmhjertig nok mot deg selv til å ikke la denne sykdommen ta overhånd.
For hvis ikke vil du en dag finne ut at alle de som har gitt av sjelen sin til deg har forsvunnet og du sitter alene tilbake, med bare noen støvete minner om det som en gang var.
Akkurat som en person som samler på verdier kun sitter tilbake med overfladiske ting som glitrer, men ingen til å gi en klem, le sammen med, eller krype inntil og kjenne varmen fra når natten senker seg over en....
"Grådighet innebærer et overdrevet egoistisk begjær etter, eller trang til å samle eiendeler kombinert med overdreven sparsomhet, ønske om vinning og gjerrighet, det er særlig rettet mot å samle penger, rikdom, mat og andre eiendeler, særlig når dette skjer på bekostning av andre."
Grådighet er en ond sirkel, der den ene parten fungerer som ett vortex (dragsug) og den andre parten kjemper, men slukes mer og mer, for til slutt å drukne helt av utmattelse. Om det er på det materialistiske eller sjelelige plan. Det finnes veldig få personer som tør sette seg opp imot en grådig person som dette, det er derfor ekstremt sjelden at en barmhjertig person i ferd med å drukne blir advart, eller forsøkt reddet av personer som alt vet hva du har å kjempe mot.
Barmhjertighet er motstykket til denne synden, og en barmhjertig person vil alltid være den minst svømmedyktige mot disse som ikke greier, eller ønsker å finne balansen mellom det å gi og få.
Jeg begynte egentlig å skrive om rike folk og mye vil ha mer, hushaier i Oslo og sånn, men de har fått nok oppmerksomhet og de fleste tenker naturlig nok automatisk på en grådig person som en som som sparer penger og annen rikdom for enhver pris, men har du tenkt på at det finnes de som samler på verdiene du har i sjelen din?
Slike som suger energien din tom til margen for å kompensere for sin egen elendige om i det hele tatt eksisterende sjel.
Disse menneskene nærer seg på kreftene dine, før de til slutt tømmer deg helt i all sin grådighet.
Når jeg tenker på slike, ser jeg dem for meg som skapninger som sitter langt nede i dypet av en mørk grotte, med lange hvite ansikter som ser opp mot deg og smiler ett hånlig smil, ett smil som aldri når de livløse øynene deres, som er sortere enn kull i en stjerneløs natt på vinteren.
Det som er skummelt med denne typen mennesker er at du ikke merker hva de er med en gang. En person som er grådig på det materielle kan du fort avsløre, men de som er ute etter å tømme energikontoen din sniker seg inn på deg som en jeger, der lokkemiddelet deres er gode ord og handlinger og du forstår gjerne ikke at du har ett våpen rettet mot nakken din før det er alt for sent.
Førsteinntrykket er jo at slike mennesker er vennlige vesen, som bare ønsker det beste for deg, men det er bare til de har funnet punktene som sårer deg hardest. Når disse punktene er lokalisert trykker de på avtrekkeren og sårer deg på det mest grusomme.Og det er først da, når du er som mest nede at de fråtser i sjelen din.
Tårene du feller er som livets vann for dem og sårheten du uttrykker på annet vis, via ord eller handlinger fyller den avstumpede sjelen deres med næring.
De vokser på reaksjonene dine og føler en pervers glede over seieren det er å totalt knuse og ydmyke ett annet menneske. Denne gleden er antageligvis og patetisk nok det nærmeste en slik person har mulighet til å føle en sjelelig reaksjon.
Om de synes at sjelen din er god nok for mer enn ett "måltid", fortsetter de torturen med å dra på seg en maske av anger, ber om tilgivelse og stopper de følelsemessige blødningene dine til sjelen din er såpass fetet opp at det igjen er tid for å sette inn nok ett nakkeskudd av total ydmykelse og nedverdigelse.
Det kun når du er helt drenert og ikke lengre har noe som helst igjen å gi av deg selv slike mennesker går videre. Da ser de seg rundt på sine medmennesker med sine døde øyne, snuser ut i lufta med sine skarpe neser plantet i ett dratt blekt ansikt, på jakt etter sin neste giver.
For meg er disse de verste på skalaen til grådige mennesker. Om du blir ruinert av en som er materalistisk har du en viss sjanse til å reise deg opp igjen og gå videre. Om du blir ruinert av en som slurper i seg restene av det som en gang var din person, sjel og hjerte, kan det å reise seg opp igjen og finne tilbake til det du en gang var før du møtte sjeleslukeren være en nærmest umulig oppgave.
Kjærligheten mellom mennesker, uansett forhold mellom dem er ikke å "gi og ta", men "gi og få". Så hvis du skal ha noe som helst sjanse til å avsløre en grådig person før det er for sent, må du greie å være våken nok til å se om den du møter på din vei er en som bare tar, og aldri gir av seg selv mer enn nødvendig for å holde deg tilstede i livet sitt, så lenge vedkommende har bruk for deg.
Og om du skulle merke at du har ett grådig bein i kroppen som holder på å spre seg som ett sykt virus til alle andre bena dine, tenk på hva denne synden kan gjøre mot deg! Finn kuren og vær barmhjertig nok mot deg selv til å ikke la denne sykdommen ta overhånd.
For hvis ikke vil du en dag finne ut at alle de som har gitt av sjelen sin til deg har forsvunnet og du sitter alene tilbake, med bare noen støvete minner om det som en gang var.
Akkurat som en person som samler på verdier kun sitter tilbake med overfladiske ting som glitrer, men ingen til å gi en klem, le sammen med, eller krype inntil og kjenne varmen fra når natten senker seg over en....
lørdag 17. september 2011
De syv dødssynder. Hovmod!
Hovmod er nr.1 på listen over de syv dødssynder. "Hovmod innebærer en altfor høy vurdering av en selv og en stor selvhevdelse".
Mulig jeg er på kanten av medlemsskap til kvinnegruppa Ottar for å si følgende, men det første som slår meg når jeg hører ordet hovmodig er menn.
Jeg har sagt det før og sier det igjen, det finnes menn der ute som er så fulle av seg selv at det ikke er plass til andre der inne og det gjerne helt uten grunn. Der de vurderer alle rundt seg som mindre verdt av forskjellige årsaker, men alle tanker er som regel i banen at de ikke når opp til hans vidunderlige utsende, personlighet og utstråling (som da er hovmodig tankegang av rang).
Dette er da gjerne menn i midtlivskrisen, med lav midje, høyt hårfeste og dårlig ånde, mixet med en elendig evne til å konversere utover annet enn sin egne interesser.
Hvilket de på sin side mener er slike kvaliteteter alle damer tiltrekkes som fluer rundt honning av.
Jeg sier aboslutt ikke at alle menn er sånn nei, men de er der og de er utmattende å forholde seg til og åjada, det finnes kvinner som er sånn også, men i forhold til mengden menn av den selvsentrerte sorten vi snakker om her, er kvinner representert med en promille. (Ottarpoeng til meg!).
Jeg lurer faktisk på hva som skjer med slike menn(esker) når lufta går ut av dem og det blir plass til mer enn dem selv. Vil det da være for sent? Jeg mener, om noen har forsøkt å stikke hull på hovmodet tidligere og ikke greid det, vil de fortsatt være der når det er mulig å sige til?
Personlig så tror jeg ikke det. For slike mennesker er slitsomme i lengden og stjeler så mye av luften rundt seg at man må ta til vettet og komme seg til helvete unna for å få pustet. Og når man først har fått igjen pusten har man ikke lyst å ta sjansen på å bli kvalt igjen, sånn er det bare, man setter tross alt ikke huet i renneløkka frivillig to ganger. Man burde vel strengt tatt ikke gjøre det frivillig noen gang, men det er jo ikke alltid man ser hva man gjør før det er for sent...
Jeg får lyst å skylde på pornoen ( igjen ett Ottarsurmagadrag antageligvis). Ikke det at jeg ser så ofte på porno assa, men de gangene netthinnene mine har blitt utsatt for slike usømmeligheter så har det vært: Ekstremt ung og vakker kvinne med perfekt kropp greier bare ikke å slutte å humpe rundt på en halvgammal feit fyr med slækk pung og hengemage. Det sier seg selv da at media er med å pumpe opp illusjonen av hva ekstremt vakre kvinner ønsker seg og at vi vanlige dødelige med eventuelle feil proposjoner ender opp på andresorteringshylla.
Men det er greit å sitte på hylla og dingle også egentlig, for en gang i blandt kommer det da en prins uten hovmodighetens arrogante holdning slepende forbi , ridene på det berømte gamle øket og smelter deg med ett blendende smil, samtidig som han klapper gampen bak som for å invitere deg til å sette deg på og ri inn i solnedgangen med ham.
Nå som jorden lider av drivhuseffekt kan jo solnedgangen være en litt ymse opplevelse, men du får i det minste sett den sammen med en kar som vet hvem han har i ryggen, så lenge han viser den gjensidige respekten og tilliten en kvinne fortjener ( steike ta, ett sånn argument til nå så blir jeg ufrivillig gratismedlem hos Ottar på livstid).
Nei altså, misforstå meg rett. Jeg er fortsatt hetro og digger menn for at de tross alt er menn, og de fleste av sorten der ute er flinkere til å pusten fra en på en positiv måte enn de er til å kvele en med sitt eget ego tross alt. Og jeg kommer aldri til å ha noe med kvinnegruppa Ottar å gjøre, annet enn når jeg føler for å gjøre narr av noe(n) som er mer innsnevret i tankegangen sin enn meg.
Alle er vi vel hovmodige fra tid til annen, det er faktisk ikke til å unngå, trikset er bare å vite når man skal lempe fram motstykket til hovmod som da er ydmykhet og bruke disse to som ett slags Yin og Yang i hverdagen.
Hvis man skal se på det bibelske aspektet av de syv dødssyndene er det noe som betegnes som noe der fører deg til andre laster og synder. Så med andre ord: lider du av en synd er det fort gjort å bli en fulltidssynder som ikke greier å unngå noen av dødssyndene. Og som synder setter du sjelen din i evig pine i en eller annen flammeform om du utøver noen av disse.
Det vil i mine øyne si at hovmod er noe som vil sende alle prester (spesielt katolske) lukt til helvete, for de setter sitt embed så høyt at de ikke slipper til det som er å anse som den fullkomne kjærligheten fra ett annet menneske i livet sitt (de får ikke lov faktisk) .Så for meg blir det ett skikkelig selvmotsigende bibelsk budskap . Er disse prestene da egentlig noe bedre enn vanlige dødelige mennesker som setter seg selv så høyt at de ikke ønsker å slippe til ett annet menneske i sin lille boble?
At hovmod er en dødssynd er fullt forståelig, om du lar den ta over.
På den annen side, og jeg vet ikke helt hvor dette putter meg på skalaen over skinnhellig tankegang, men jeg kan ikke annet enn å synes synd på sånne mennesker som er gjennomsyret av dette, for den dagen lufta faktisk går ut av dem (det vil jo skje, før eller senere) vil de se seg rundt og finne ut at de er ensomme og forlatt. Til fordel for eksempelvis den mer ydmyke prinsen på øket da, som innså at han ikke ønsket å ri inn i solnedgangen alene og derfor feide støvet av gamperæva og syntes at det som var noens andresortering faktisk er ett ypperlig førstevalg.
Den hovmodige sitter tilbake på den støvete sofaen sin, alene og ser inn i pornofilmen der den vakre dama fortsatt humper rundt på gamle halvfeite menn og det eneste han antageligvis tenker er noe sånn som "Hvorfor han og ikke jeg? Jeg ser jo tross alt bedre ut en ham og magen min er ikke så stor"!
Hovmod står for fall sies det, og noen der ute får bare være takknemlig over at det ikke er så langt fra sofaen til gulvet....
Mulig jeg er på kanten av medlemsskap til kvinnegruppa Ottar for å si følgende, men det første som slår meg når jeg hører ordet hovmodig er menn.
Jeg har sagt det før og sier det igjen, det finnes menn der ute som er så fulle av seg selv at det ikke er plass til andre der inne og det gjerne helt uten grunn. Der de vurderer alle rundt seg som mindre verdt av forskjellige årsaker, men alle tanker er som regel i banen at de ikke når opp til hans vidunderlige utsende, personlighet og utstråling (som da er hovmodig tankegang av rang).
Dette er da gjerne menn i midtlivskrisen, med lav midje, høyt hårfeste og dårlig ånde, mixet med en elendig evne til å konversere utover annet enn sin egne interesser.
Hvilket de på sin side mener er slike kvaliteteter alle damer tiltrekkes som fluer rundt honning av.
Jeg sier aboslutt ikke at alle menn er sånn nei, men de er der og de er utmattende å forholde seg til og åjada, det finnes kvinner som er sånn også, men i forhold til mengden menn av den selvsentrerte sorten vi snakker om her, er kvinner representert med en promille. (Ottarpoeng til meg!).
Jeg lurer faktisk på hva som skjer med slike menn(esker) når lufta går ut av dem og det blir plass til mer enn dem selv. Vil det da være for sent? Jeg mener, om noen har forsøkt å stikke hull på hovmodet tidligere og ikke greid det, vil de fortsatt være der når det er mulig å sige til?
Personlig så tror jeg ikke det. For slike mennesker er slitsomme i lengden og stjeler så mye av luften rundt seg at man må ta til vettet og komme seg til helvete unna for å få pustet. Og når man først har fått igjen pusten har man ikke lyst å ta sjansen på å bli kvalt igjen, sånn er det bare, man setter tross alt ikke huet i renneløkka frivillig to ganger. Man burde vel strengt tatt ikke gjøre det frivillig noen gang, men det er jo ikke alltid man ser hva man gjør før det er for sent...
Jeg får lyst å skylde på pornoen ( igjen ett Ottarsurmagadrag antageligvis). Ikke det at jeg ser så ofte på porno assa, men de gangene netthinnene mine har blitt utsatt for slike usømmeligheter så har det vært: Ekstremt ung og vakker kvinne med perfekt kropp greier bare ikke å slutte å humpe rundt på en halvgammal feit fyr med slækk pung og hengemage. Det sier seg selv da at media er med å pumpe opp illusjonen av hva ekstremt vakre kvinner ønsker seg og at vi vanlige dødelige med eventuelle feil proposjoner ender opp på andresorteringshylla.
Men det er greit å sitte på hylla og dingle også egentlig, for en gang i blandt kommer det da en prins uten hovmodighetens arrogante holdning slepende forbi , ridene på det berømte gamle øket og smelter deg med ett blendende smil, samtidig som han klapper gampen bak som for å invitere deg til å sette deg på og ri inn i solnedgangen med ham.
Nå som jorden lider av drivhuseffekt kan jo solnedgangen være en litt ymse opplevelse, men du får i det minste sett den sammen med en kar som vet hvem han har i ryggen, så lenge han viser den gjensidige respekten og tilliten en kvinne fortjener ( steike ta, ett sånn argument til nå så blir jeg ufrivillig gratismedlem hos Ottar på livstid).
Nei altså, misforstå meg rett. Jeg er fortsatt hetro og digger menn for at de tross alt er menn, og de fleste av sorten der ute er flinkere til å pusten fra en på en positiv måte enn de er til å kvele en med sitt eget ego tross alt. Og jeg kommer aldri til å ha noe med kvinnegruppa Ottar å gjøre, annet enn når jeg føler for å gjøre narr av noe(n) som er mer innsnevret i tankegangen sin enn meg.
Alle er vi vel hovmodige fra tid til annen, det er faktisk ikke til å unngå, trikset er bare å vite når man skal lempe fram motstykket til hovmod som da er ydmykhet og bruke disse to som ett slags Yin og Yang i hverdagen.
Hvis man skal se på det bibelske aspektet av de syv dødssyndene er det noe som betegnes som noe der fører deg til andre laster og synder. Så med andre ord: lider du av en synd er det fort gjort å bli en fulltidssynder som ikke greier å unngå noen av dødssyndene. Og som synder setter du sjelen din i evig pine i en eller annen flammeform om du utøver noen av disse.
Det vil i mine øyne si at hovmod er noe som vil sende alle prester (spesielt katolske) lukt til helvete, for de setter sitt embed så høyt at de ikke slipper til det som er å anse som den fullkomne kjærligheten fra ett annet menneske i livet sitt (de får ikke lov faktisk) .Så for meg blir det ett skikkelig selvmotsigende bibelsk budskap . Er disse prestene da egentlig noe bedre enn vanlige dødelige mennesker som setter seg selv så høyt at de ikke ønsker å slippe til ett annet menneske i sin lille boble?
At hovmod er en dødssynd er fullt forståelig, om du lar den ta over.
På den annen side, og jeg vet ikke helt hvor dette putter meg på skalaen over skinnhellig tankegang, men jeg kan ikke annet enn å synes synd på sånne mennesker som er gjennomsyret av dette, for den dagen lufta faktisk går ut av dem (det vil jo skje, før eller senere) vil de se seg rundt og finne ut at de er ensomme og forlatt. Til fordel for eksempelvis den mer ydmyke prinsen på øket da, som innså at han ikke ønsket å ri inn i solnedgangen alene og derfor feide støvet av gamperæva og syntes at det som var noens andresortering faktisk er ett ypperlig førstevalg.
Den hovmodige sitter tilbake på den støvete sofaen sin, alene og ser inn i pornofilmen der den vakre dama fortsatt humper rundt på gamle halvfeite menn og det eneste han antageligvis tenker er noe sånn som "Hvorfor han og ikke jeg? Jeg ser jo tross alt bedre ut en ham og magen min er ikke så stor"!
Hovmod står for fall sies det, og noen der ute får bare være takknemlig over at det ikke er så langt fra sofaen til gulvet....
søndag 24. juli 2011
22 juli 2011.
Det var fredag og Oslo var preget av en lat og fredelig stemning. Jeg hadde nettopp sluttet på jobb og sto og ventet på trikken ved Tinghuset, til høyre for meg sto det noen damer som pratet og lo.
Så smalt det!
Ett drønn så høyt at det slukte all annen lyd voldtok luften rundt oss! Bakken skalv noe voldsomt, samtidig som vi ble møtt med ett luftrykk så kraftig at vi ett kort øyeblikk mistet balansen.
Jeg kastet ett kjapt blikk opp mot himmelen, der alt jeg kunne se var en flokk med fugler som skrikende lettet fra ett hustak litt lengre bort.
Så ble alt stille en kort stund, unormalt stille.
Folk så seg forvirret rundt, men ingen av oss kunne ikke se noe årsak til det vi nettopp hadde opplevd.
Den første antagelsen var at det var tordenvær og at det hadde vært lynnedslag rett i nærheten.
Ikke mange sekunder senere kunne vi se røyk sive opp i luften rett nedi gaten. Så kom trikken jeg hadde ventet på.
Idet trikkesjåføren kjørte over Grensen kom beskjeden.
-Det har vært en eksplosjon i Regjeringskvartalet! Jeg har fått beskjed om å kjøre videre og jeg anbefaler alle om å holde seg på trikken!
(den sjåføren fortjener all ros for å faktisk holde hodet så kaldt som hun gjorde).
For idet vi kjørte fra Grensen og ned til Stortorvet så vi resultatet av det vi nettopp hadde hørt og kjent så voldsomt godt på kroppen. Blodet frøs faktisk til is i årene og håret reiste seg i gru over synet som møtte meg,
Det var blodige mennesker både på bakken og som gikk rundt og det var knust glass overalt.
Gatene var også unormalt fulle av folk som flokket seg sammen for å se, for å skjønne.
Men akkurat da tror jeg ikke noen skjønte rekkevidden av det vi hadde opplevd og ingen av oss visste at dette bare var toppen av isberget og at ettermiddagen skulle gå fra ille til grusom.
Byen eksploderte i lyder, overalt kunne du høre sirener og alarmer fra forskjellige bygg rundt om i kvartalene som var blitt pårørt. Jeg kan merkelig nok ikke huske noe skrik eller rop fra menneskene der ute på gatene, men de var nok der de også...
Jeg forsøkte å ringe ungene mine, men fikk ikke svar.
Jeg var fortsatt på trikken da jeg sendte en sms til de nærmeste som vet at jeg jobber rimelig nært der bomben gikk av: "Jeg er trygg, var ute da det skjedde, men alt er bra :o) Det ligger knust glass overalt".
Hendene mine skalv så voldsomt og tankene var så ute av fokus at jeg greide ikke skrive mer enn det, jeg ville bare gi beskjed. (det var nok ett par personer jeg skulle gitt beskjed til som ikke fikk den, men jeg tenkte ikke helt logisk).
Det eneste jeg tenkte om og om igjen resten av turen hjem var: Ungene er ok, helt sikkert. Du må ikke grine nå, dette skal gå bra. Aldri har en trikketur på 15 minutter kjentes så lang.
Da jeg kom inn i gangen hjemme ble jeg møtt av gutta mine. Jeg slapp alt jeg hadde i hendene, tok rundt dem og grein i ren lettelse over å ha dem begge to foran meg trygt hjemme og av sjokket over opplevelsen. Skrekken som jog gjennom kropp og sjel flere ganger i løpet av kvelden og som noen ganger fortsatt gjør det, kan rett og slett ikke beskrives.
Mange ringte og sendte sms'er i løpet av kvelden, alt fra de nærmeste til folk jeg faktisk ikke trodde tenkte på meg engang. Og det varmet noe voldsomt. Vil derfor benytte denne anledningen til å takke for all omtanken for min del.
Det tok ikke lang tid før nyhetene kom, om at ondskapen hadde kommet til Utøya og at det ble skutt mot unge mennesker som var samlet på landsmøte i felles glede over felles lidenskap. Ungdommene til AUF.
Jeg greide ikke annet enn å se nyheter resten av dagen og skjøv tankene på egne hendelser langt bak meg en god stund, til det hele virket som en vond vond drøm.
Skrekken jeg hadde følt en kort stund var som en dråpe i havets evighet fremfor den skrekken alle disse unge må ha følt når personifiseringen av ren ondskap rolig gikk rundt og skjøt en etter en og sørget for at så mange unge mennesker ble fratatt muligheten til å leve, elske, engasjere seg, gråte, le og kjenne på at de levde. Eller at så mange foreldre, besteforeldre, søsken, kjærester og venner aldri mer skal få se og omfavne en ung person de hadde nær i hjertene sine i live igjen!
Jeg er mor selv og tanken på hvordan det må ha vært å være en forelder som ikke kunne gjøre noe annet enn å vente å håpe......
23 juli.
Søsteren min har bursdag i dag. Jeg er så utrolig glad i henne! Hun er virkelig en av mine største hverdagshelter. Og at jeg i dag fortsatt har muligheten til å ringe henne og gratulere henne med dagen fyller meg med en enorm glede.
Men gleden er kortvarig!
Da jeg la meg kvelden før var tallene på døde på Utøya 10, da jeg slo på nyhetene igjen var de kommet opp i 84. Totalt var det i Oslo og Utøya nå 91 omkomne.
Min yngste sønn og jeg tok oss en tur ned til byen senere på dagen, som nå var forvandlet fra synet av blodige mennesker og knust glass overalt til bevæpnet militære og blomster overalt.
Hjemme igjen står nyhetene på resten av dagen.
Ellers er jeg er som en spent streng, for ungene er på Facebook, som er en stor infokanal venner og bekjente imellom og nå i disse tider mer enn noen gang og jeg prøver å være forbredt!
Forbredt på at de via den kanalen skal finne ut at en av deres venner har mistet livet. Det kommer ofte beskjed, oftere enn det burde, om at en venn av en venn er funnet død. Men så langt er mine skånet for en sånn beskjed direkte.
Det tordnet rett før jeg skulle legge meg og når det ett par ganger smalt faretruende nær var jeg rett tilbake på holdeplassen ved Tinghuset.
24 juli.
I morgen skal jeg på jobb igjen. Jeg gruer meg, Oslo er ikke lengre noen Kardemommeby og jeg kjenner meg ikke på noe vis trygg på at det er over .
Tankene er der nemlig. Mannen hadde kjøpt 6 tonn med gjødsel. Ca 500 kilo var brukt til bomben på fredag og noe er helt sikkert brukt til prøvesprengning. Hvor er resten? Står det gjemt på steder rundt om i Oslo med en type tidsbryter på? Klar til å gå av i det folk begynner å slappe av?
Jeg håper selvfølgelig ikke, men tanken er der.....
Ord blir så fattige og meningsløse, men jeg vil allikevel avslutningsvis sende min dypeste medfølelse og kondolanse til alle de som på så ubeskrivelig tragisk vis er blitt pårørende disse siste dagene.
_____/)___/)______./¯"""/')
¯¯¯¯¯¯¯¯¯\)¯¯\)¯¯¯'\_„„„„\)
¯`v´¯) "Om én mann kan vise så mye hat,
`*.¸.*´ tenk hvor mye kjærlighet vi alle kan vise sammen"
¸.•´ ¸.•*¨)¸.•*¨)
(¸.•´(¸.• (¸.•´¸¸.•¨¯`•.¸¸.♥
Så smalt det!
Ett drønn så høyt at det slukte all annen lyd voldtok luften rundt oss! Bakken skalv noe voldsomt, samtidig som vi ble møtt med ett luftrykk så kraftig at vi ett kort øyeblikk mistet balansen.
Jeg kastet ett kjapt blikk opp mot himmelen, der alt jeg kunne se var en flokk med fugler som skrikende lettet fra ett hustak litt lengre bort.
Så ble alt stille en kort stund, unormalt stille.
Folk så seg forvirret rundt, men ingen av oss kunne ikke se noe årsak til det vi nettopp hadde opplevd.
Den første antagelsen var at det var tordenvær og at det hadde vært lynnedslag rett i nærheten.
Ikke mange sekunder senere kunne vi se røyk sive opp i luften rett nedi gaten. Så kom trikken jeg hadde ventet på.
Idet trikkesjåføren kjørte over Grensen kom beskjeden.
-Det har vært en eksplosjon i Regjeringskvartalet! Jeg har fått beskjed om å kjøre videre og jeg anbefaler alle om å holde seg på trikken!
(den sjåføren fortjener all ros for å faktisk holde hodet så kaldt som hun gjorde).
For idet vi kjørte fra Grensen og ned til Stortorvet så vi resultatet av det vi nettopp hadde hørt og kjent så voldsomt godt på kroppen. Blodet frøs faktisk til is i årene og håret reiste seg i gru over synet som møtte meg,
Det var blodige mennesker både på bakken og som gikk rundt og det var knust glass overalt.
Gatene var også unormalt fulle av folk som flokket seg sammen for å se, for å skjønne.
Men akkurat da tror jeg ikke noen skjønte rekkevidden av det vi hadde opplevd og ingen av oss visste at dette bare var toppen av isberget og at ettermiddagen skulle gå fra ille til grusom.
Byen eksploderte i lyder, overalt kunne du høre sirener og alarmer fra forskjellige bygg rundt om i kvartalene som var blitt pårørt. Jeg kan merkelig nok ikke huske noe skrik eller rop fra menneskene der ute på gatene, men de var nok der de også...
Jeg forsøkte å ringe ungene mine, men fikk ikke svar.
Jeg var fortsatt på trikken da jeg sendte en sms til de nærmeste som vet at jeg jobber rimelig nært der bomben gikk av: "Jeg er trygg, var ute da det skjedde, men alt er bra :o) Det ligger knust glass overalt".
Hendene mine skalv så voldsomt og tankene var så ute av fokus at jeg greide ikke skrive mer enn det, jeg ville bare gi beskjed. (det var nok ett par personer jeg skulle gitt beskjed til som ikke fikk den, men jeg tenkte ikke helt logisk).
Det eneste jeg tenkte om og om igjen resten av turen hjem var: Ungene er ok, helt sikkert. Du må ikke grine nå, dette skal gå bra. Aldri har en trikketur på 15 minutter kjentes så lang.
Da jeg kom inn i gangen hjemme ble jeg møtt av gutta mine. Jeg slapp alt jeg hadde i hendene, tok rundt dem og grein i ren lettelse over å ha dem begge to foran meg trygt hjemme og av sjokket over opplevelsen. Skrekken som jog gjennom kropp og sjel flere ganger i løpet av kvelden og som noen ganger fortsatt gjør det, kan rett og slett ikke beskrives.
Mange ringte og sendte sms'er i løpet av kvelden, alt fra de nærmeste til folk jeg faktisk ikke trodde tenkte på meg engang. Og det varmet noe voldsomt. Vil derfor benytte denne anledningen til å takke for all omtanken for min del.
Det tok ikke lang tid før nyhetene kom, om at ondskapen hadde kommet til Utøya og at det ble skutt mot unge mennesker som var samlet på landsmøte i felles glede over felles lidenskap. Ungdommene til AUF.
Jeg greide ikke annet enn å se nyheter resten av dagen og skjøv tankene på egne hendelser langt bak meg en god stund, til det hele virket som en vond vond drøm.
Skrekken jeg hadde følt en kort stund var som en dråpe i havets evighet fremfor den skrekken alle disse unge må ha følt når personifiseringen av ren ondskap rolig gikk rundt og skjøt en etter en og sørget for at så mange unge mennesker ble fratatt muligheten til å leve, elske, engasjere seg, gråte, le og kjenne på at de levde. Eller at så mange foreldre, besteforeldre, søsken, kjærester og venner aldri mer skal få se og omfavne en ung person de hadde nær i hjertene sine i live igjen!
Jeg er mor selv og tanken på hvordan det må ha vært å være en forelder som ikke kunne gjøre noe annet enn å vente å håpe......
23 juli.
Søsteren min har bursdag i dag. Jeg er så utrolig glad i henne! Hun er virkelig en av mine største hverdagshelter. Og at jeg i dag fortsatt har muligheten til å ringe henne og gratulere henne med dagen fyller meg med en enorm glede.
Men gleden er kortvarig!
Da jeg la meg kvelden før var tallene på døde på Utøya 10, da jeg slo på nyhetene igjen var de kommet opp i 84. Totalt var det i Oslo og Utøya nå 91 omkomne.
Min yngste sønn og jeg tok oss en tur ned til byen senere på dagen, som nå var forvandlet fra synet av blodige mennesker og knust glass overalt til bevæpnet militære og blomster overalt.
Hjemme igjen står nyhetene på resten av dagen.
Ellers er jeg er som en spent streng, for ungene er på Facebook, som er en stor infokanal venner og bekjente imellom og nå i disse tider mer enn noen gang og jeg prøver å være forbredt!
Forbredt på at de via den kanalen skal finne ut at en av deres venner har mistet livet. Det kommer ofte beskjed, oftere enn det burde, om at en venn av en venn er funnet død. Men så langt er mine skånet for en sånn beskjed direkte.
Det tordnet rett før jeg skulle legge meg og når det ett par ganger smalt faretruende nær var jeg rett tilbake på holdeplassen ved Tinghuset.
24 juli.
I morgen skal jeg på jobb igjen. Jeg gruer meg, Oslo er ikke lengre noen Kardemommeby og jeg kjenner meg ikke på noe vis trygg på at det er over .
Tankene er der nemlig. Mannen hadde kjøpt 6 tonn med gjødsel. Ca 500 kilo var brukt til bomben på fredag og noe er helt sikkert brukt til prøvesprengning. Hvor er resten? Står det gjemt på steder rundt om i Oslo med en type tidsbryter på? Klar til å gå av i det folk begynner å slappe av?
Jeg håper selvfølgelig ikke, men tanken er der.....
Ord blir så fattige og meningsløse, men jeg vil allikevel avslutningsvis sende min dypeste medfølelse og kondolanse til alle de som på så ubeskrivelig tragisk vis er blitt pårørende disse siste dagene.
_____/)___/)______./¯"""/')
¯¯¯¯¯¯¯¯¯\)¯¯\)¯¯¯'\_„„„„\)
¯`v´¯) "Om én mann kan vise så mye hat,
`*.¸.*´ tenk hvor mye kjærlighet vi alle kan vise sammen"
¸.•´ ¸.•*¨)¸.•*¨)
(¸.•´(¸.• (¸.•´¸¸.•¨¯`•.¸¸.♥
søndag 13. mars 2011
In principo erat verbum!
.
Ord kan kun høres når trykket fra atomer møter oksygen.
Ord uttalt er luft, flyktig, umulig å se og fange.
Jeg hører hva du sier, men ordene gir ingen mening.
Stillhet!
Stillheten er uforståelig, ett vakum som nesten kveler en, i mangel på oksygen.
.
Ord kan kun høres når trykket fra atomer møter oksygen.
Ord uttalt er luft, flyktig, umulig å se og fange.
Jeg hører hva du sier, men ordene gir ingen mening.
Stillhet!
Stillheten er uforståelig, ett vakum som nesten kveler en, i mangel på oksygen.
.
lørdag 12. mars 2011
En kvinnes vidunderlige verden!
I tråd med kvinnedagen tidligere i uken har jeg seff gjort meg noen tanker rundt fenomenet eggstokker og det som følger med.
Det finnes en håndfull av øyeblikk i livet ditt du bare vet du kommer til å huske for alltid.
Som kvinne og mor var to av disse minnene flere måneder med ruging, sure oppstøt, vond rygg, iblandet en følelse av voldsom lykke, fordi du bærer på noe du vet du for alltid kommer til å elske.
En følelse som til og med er tilstede når du i time etter time ligger og vrir deg i den verste smerte kroppen din noen gang har vært utsatt for.
Og dette setter faktisk også standarden for hvor mye en kvinne er villig til å utsette seg for, for noen de elsker.
En annen ting som setter standarden for kvinner er det berømte ordtaket "du skal lide for skjønnheten".
Brasiliansk voksing, hjemmevoksing, napping av bryn, botox (har ikke prøvd den... ennå) men det sier seg vel selv at sprøyte med gift som lammer deler av kroppen din må føles ubehagelig.
For ikke å snakke om slanking! Den konstante slankingen. Veldig, veldig få kvinner har evnen til å beholde str. small/medium uten å måtte jobbe for det. Men vi evner hele livet å se at xxl ikke er det nye medium
Der har du en av forskjellene på kvinner og menn, for menn på sin side tror faktisk at xxl er det nye medium og at det er klærne det er noe galt med .
Jeg skulle ønske jeg hadde en manns evne til å se meg selv, for det virker på meg som at de fleste menn faktisk ser på seg selv som Guds gave til kvinner.
Ett eksempel på dette var når jeg en overvarm dag i byen dro på stranden. Mens jeg lå på rygg på badehåndkleet mitt og sakte men sikkert ble grillet fra kefirbrun til gyllen rosa ble jeg bevisst en flokk menn prate veldig høylydt fra oversiden av der jeg lå. De var i godt humør og kommenterte lett kvinnfolka som passerte på nedsiden av oss, det var ikke måte på hvor fæl den ene kvinnen etter den andre var, hvor feit, stygg og helt utrolig mye feil det var på de fleste med eggstokker der nede ved strandkanten.
Da det var på tide å grille ryggen benyttet jeg sjansen og gløttet opp mot flokken av menn som i mine ører nå var to meter lange, fulle av muskler, perfekt BMI, fullt sett av hår på hodet og med blendende hvite tenner osv. Bare for å lattermildt oppdage at i forhold til disse var gutta fra Big Bang Theory reneste sexsymbolene. Jeg har aldri sett så mye ølmage, utstående tenner, blek hud og skallethet på ett og samme sted noen gang. Og det beviste ihvertfall for meg at også noen menn kunne hatt bruk for brasiliansk voksing, napping av bryn, en sultekur, ett speil og botox
Men allikavel. Det fikk meg til å beundre mannens evne til å se seg selv langt fra hvordan han egentlig ser ut og jeg skulle ønsket jeg hadde bare noen få prosenter av de samme egenskapene. Det må være vanvittig deilig!
Husarbeid: Ingenting er som å vaske en dass full av pølse og ølmagerester som har størknet fast i porselenet kjappere enn noe middel brukt for å få hus til å stå rett i byggebransjen, støvsuge, vaske klær, tørke støv, henge opp klær for så til slutt å dra over gulvet med filla. Det er når bøtta skylles ned for siste gang denne gang at mannen dukker opp fra sitt skjulested og spør: "Er det noe jeg skal gjøre kjære"? Samtidig som han stryker og klapper henne ømt og klønete over ryggen for å vise sin affeksjon og følelser.
Under slike omstendigheter er mannen nærmere en "nær døden opplevlse" enn noen gang. Reaksjonene til kvinner rett etter at spørsmålet er stilt er selvfølgelig ulike, men de fleste bunner i at mannen klager til kompisene sine over at kjærringhelvet er blitt kald i senga og nekter ham tilgang, ennå han hjelper til så godt han kan hjemme, samtidig som han rister oppgitt på hodet og stryker de tre hårene han har igjen på toppen til siden, klør seg på ølmagen og tar en neve til med peanøtter.
Så da til de få gangene vi kvinnfolk faktisk gidder: Sex! Dette er vel det punktet kvinner og menn faktisk kan møtes noenlunde samkjørt.
Eller?
Kvinnen tar en runde på badet med voksen, napping, smøring og kanskje til og med litt sminke, før hun glir inn i noe forførende og smyger seg mot mannen som alt ligger klar på rygg "ferdig oppvarmet" i en slitt bokser hun flere ganger har forsøkt å kaste, men som en forhekset boomerang finner veien tilbake til huset.
Han har til hans forsvar tatt seg bryet med å tenne flomlyset i taket. Alle stearinlysene rundt om i rommet står fortsatt utent og når man har kommet i botoxalderen er flomlys og rynker en lite flatterende kombinasjon. Untatt når man ligger på rygg og gravitasjonen naturlig drar huden på plass. Så om en mann ønsker å oppleve noe annet enn misjonæren : skru av lyskasteren, tenn stearinlysene og brenn bokseren over dem!
Det hele bunner i at kvinner overalt gjør sitt aller beste for å forskjønne verden med sin eksistens, sine handlinger og gjøremål og ender opp med å føle at det hele kanskje er bortkastet.
Så en tanke er jo: Hvorfor ikke faktisk redde bokseren, ta den på seg selv, drikke på seg ølmage, spise uendelige never med peanøtter, dra fettede fingre gjennom håret, se tv til det er slutt på alle sendingene, slenge seg på magen ned i senga og grynte lykkelig i det man lukker øynene for dagen!?
Kanskje menn har skjønt det kvinner ikke har og at det er derfor de kan se på seg selv som en Adonis, selv om de egentlig er en av de to i Beavis og Butthead!
Kanskje kvinner bare skal dele sofasete i mannens verden, si seg fornøyd med ølmage og hårete legger? Det kan virke som det er i de to kombinasjonene lykken og selvtilliten ligger.
Når jeg tenker meg om så skal jeg øyeblikkelig gå å kaste høvelen min og sprette en øl eller to idet øyeblikket jeg har satt punktum for denne dagens tankerekke og starte på en ny vidunderlig verden inspirert av mennene irundt meg!
Faren med dette er vel at jeg ender opp på en pub, der jeg raper høylydt mot en mann, mens jeg klør meg i skrittet og lager obskøne bevegelser med underlivet mitt før jeg spanderer på ham en billig øl i håp om å få ham på rygg for natta.... og at jeg dagen etter innser at jeg trives best som kvinne, med alt som følger med, samtidig som at jeg antaglig fikser en dagen derpå frokost til nattas offer.
For tross alt, sett bort fra ett par ørsmå punkter, en kvinnes verden er faktisk ganske så vidunderlig!
Så at vi endte opp med å få en egen dag er ikke det minste rart! Den dagen mannfolka tenner stearinlys for stemningens skyld og ikke for å skjule en fis, dypper huet ned i dassen og skrubber unna sine egne pølserester og lager en middag som ikke består i bare koke opp vannet, ja da skal jeg til og med vurdere å gratulerer menn med : Mannedagen.
:o)
Det finnes en håndfull av øyeblikk i livet ditt du bare vet du kommer til å huske for alltid.
Som kvinne og mor var to av disse minnene flere måneder med ruging, sure oppstøt, vond rygg, iblandet en følelse av voldsom lykke, fordi du bærer på noe du vet du for alltid kommer til å elske.
En følelse som til og med er tilstede når du i time etter time ligger og vrir deg i den verste smerte kroppen din noen gang har vært utsatt for.
Og dette setter faktisk også standarden for hvor mye en kvinne er villig til å utsette seg for, for noen de elsker.
En annen ting som setter standarden for kvinner er det berømte ordtaket "du skal lide for skjønnheten".
Brasiliansk voksing, hjemmevoksing, napping av bryn, botox (har ikke prøvd den... ennå) men det sier seg vel selv at sprøyte med gift som lammer deler av kroppen din må føles ubehagelig.
For ikke å snakke om slanking! Den konstante slankingen. Veldig, veldig få kvinner har evnen til å beholde str. small/medium uten å måtte jobbe for det. Men vi evner hele livet å se at xxl ikke er det nye medium
Der har du en av forskjellene på kvinner og menn, for menn på sin side tror faktisk at xxl er det nye medium og at det er klærne det er noe galt med .
Jeg skulle ønske jeg hadde en manns evne til å se meg selv, for det virker på meg som at de fleste menn faktisk ser på seg selv som Guds gave til kvinner.
Ett eksempel på dette var når jeg en overvarm dag i byen dro på stranden. Mens jeg lå på rygg på badehåndkleet mitt og sakte men sikkert ble grillet fra kefirbrun til gyllen rosa ble jeg bevisst en flokk menn prate veldig høylydt fra oversiden av der jeg lå. De var i godt humør og kommenterte lett kvinnfolka som passerte på nedsiden av oss, det var ikke måte på hvor fæl den ene kvinnen etter den andre var, hvor feit, stygg og helt utrolig mye feil det var på de fleste med eggstokker der nede ved strandkanten.
Da det var på tide å grille ryggen benyttet jeg sjansen og gløttet opp mot flokken av menn som i mine ører nå var to meter lange, fulle av muskler, perfekt BMI, fullt sett av hår på hodet og med blendende hvite tenner osv. Bare for å lattermildt oppdage at i forhold til disse var gutta fra Big Bang Theory reneste sexsymbolene. Jeg har aldri sett så mye ølmage, utstående tenner, blek hud og skallethet på ett og samme sted noen gang. Og det beviste ihvertfall for meg at også noen menn kunne hatt bruk for brasiliansk voksing, napping av bryn, en sultekur, ett speil og botox
Men allikavel. Det fikk meg til å beundre mannens evne til å se seg selv langt fra hvordan han egentlig ser ut og jeg skulle ønsket jeg hadde bare noen få prosenter av de samme egenskapene. Det må være vanvittig deilig!
Husarbeid: Ingenting er som å vaske en dass full av pølse og ølmagerester som har størknet fast i porselenet kjappere enn noe middel brukt for å få hus til å stå rett i byggebransjen, støvsuge, vaske klær, tørke støv, henge opp klær for så til slutt å dra over gulvet med filla. Det er når bøtta skylles ned for siste gang denne gang at mannen dukker opp fra sitt skjulested og spør: "Er det noe jeg skal gjøre kjære"? Samtidig som han stryker og klapper henne ømt og klønete over ryggen for å vise sin affeksjon og følelser.
Under slike omstendigheter er mannen nærmere en "nær døden opplevlse" enn noen gang. Reaksjonene til kvinner rett etter at spørsmålet er stilt er selvfølgelig ulike, men de fleste bunner i at mannen klager til kompisene sine over at kjærringhelvet er blitt kald i senga og nekter ham tilgang, ennå han hjelper til så godt han kan hjemme, samtidig som han rister oppgitt på hodet og stryker de tre hårene han har igjen på toppen til siden, klør seg på ølmagen og tar en neve til med peanøtter.
Så da til de få gangene vi kvinnfolk faktisk gidder: Sex! Dette er vel det punktet kvinner og menn faktisk kan møtes noenlunde samkjørt.
Eller?
Kvinnen tar en runde på badet med voksen, napping, smøring og kanskje til og med litt sminke, før hun glir inn i noe forførende og smyger seg mot mannen som alt ligger klar på rygg "ferdig oppvarmet" i en slitt bokser hun flere ganger har forsøkt å kaste, men som en forhekset boomerang finner veien tilbake til huset.
Han har til hans forsvar tatt seg bryet med å tenne flomlyset i taket. Alle stearinlysene rundt om i rommet står fortsatt utent og når man har kommet i botoxalderen er flomlys og rynker en lite flatterende kombinasjon. Untatt når man ligger på rygg og gravitasjonen naturlig drar huden på plass. Så om en mann ønsker å oppleve noe annet enn misjonæren : skru av lyskasteren, tenn stearinlysene og brenn bokseren over dem!
Det hele bunner i at kvinner overalt gjør sitt aller beste for å forskjønne verden med sin eksistens, sine handlinger og gjøremål og ender opp med å føle at det hele kanskje er bortkastet.
Så en tanke er jo: Hvorfor ikke faktisk redde bokseren, ta den på seg selv, drikke på seg ølmage, spise uendelige never med peanøtter, dra fettede fingre gjennom håret, se tv til det er slutt på alle sendingene, slenge seg på magen ned i senga og grynte lykkelig i det man lukker øynene for dagen!?
Kanskje menn har skjønt det kvinner ikke har og at det er derfor de kan se på seg selv som en Adonis, selv om de egentlig er en av de to i Beavis og Butthead!
Kanskje kvinner bare skal dele sofasete i mannens verden, si seg fornøyd med ølmage og hårete legger? Det kan virke som det er i de to kombinasjonene lykken og selvtilliten ligger.
Når jeg tenker meg om så skal jeg øyeblikkelig gå å kaste høvelen min og sprette en øl eller to idet øyeblikket jeg har satt punktum for denne dagens tankerekke og starte på en ny vidunderlig verden inspirert av mennene irundt meg!
Faren med dette er vel at jeg ender opp på en pub, der jeg raper høylydt mot en mann, mens jeg klør meg i skrittet og lager obskøne bevegelser med underlivet mitt før jeg spanderer på ham en billig øl i håp om å få ham på rygg for natta.... og at jeg dagen etter innser at jeg trives best som kvinne, med alt som følger med, samtidig som at jeg antaglig fikser en dagen derpå frokost til nattas offer.
For tross alt, sett bort fra ett par ørsmå punkter, en kvinnes verden er faktisk ganske så vidunderlig!
Så at vi endte opp med å få en egen dag er ikke det minste rart! Den dagen mannfolka tenner stearinlys for stemningens skyld og ikke for å skjule en fis, dypper huet ned i dassen og skrubber unna sine egne pølserester og lager en middag som ikke består i bare koke opp vannet, ja da skal jeg til og med vurdere å gratulerer menn med : Mannedagen.
:o)
søndag 27. februar 2011
Hvem er egentlig sportsidioten her?
Jeg tør anta at jeg omtrent er den eneste i Norge/verden/universet som ikke ser på sport i dag. Noe jeg egentlig er glad for når jeg ser at det dukker opp spm som "hvem er kongen"? statuser overalt på Facebook. Det gir ny betydning til ordet sportsidioti når man må spørre om noe sånn......
Det er H A R A L D ennå folkens. Altså, mannen som får det å stå oppreist ut til å se ut som en lidelse og derfor ikke bør assosieres med sport i det hele tatt spør du meg.
Men når det gjelder sport er det ingen som spør meg om noe!
Jeg vokste opp med sportsidioter rundt meg. Søsteren min var/er den supersunne treningsnarkomane som bare måtte prøve ut all sport hun kom over. Men det skjedde utenom huset og var derfor ikke i veien for mine tv-interresser, som Barnetv, Halvsju, Kroppen vår med Trond-Viggo og slikt. Da var det verre at NRK konstant utsatte slike fine kultiverte program til fordel for overtiden på den sesongbetonte sporten som måtte gå akkurat da. Og ikke nok med det, men når foreldrene i bakgrunn da forvandlet personlighet fra å være ...æh.. de foreldrene man var vant til å omgåes, til noe tatt ut fra en Hitchcockfilm. Varierende hvilken film, ut fra hvordan det gikk med skapningene de heiet på.
Det skumleste var alltid når tapet var ett faktum og man fikk en Norman Bates møter sin døde mor i gyngestol på loftet følelse krypende nedover ryggen.
Det ikke noe rart at barndommens arr ikke vil gro ordentlig og sport gjør at man skulle ønske man hadde tilgang til de samme medisinene som Harald, det kryptiske smilet fra den mannen er som ett Mona Lisa smil og jeg undrer meg på om han ikke tidvis vanker i de samme kretser som datteren sin. Jeg tror ikke det er bare Petter Northug han ser ut i sporet noen ganger for å si det sånn...
Sport er for meg nemlig like spennende som å høre negler bli dratt over ei tavle i timesvis. Jeg kan virkelig ikke noe for det, jeg har faktisk forsøkt å se på, like det, sette meg inn hva det er som engasjerer så innmari. Men jeg greier det bare ikke.
Jeg mener ikke å fornærme alle de som faktisk skjønner hva lidenskapen går ut på, men det virker som om alle de som da er i den kategorien fritt kan slenge med leppa over slike som meg sin manglende interresse og ok, kanskje jeg mener å fornærme, bare bittelitt!?
Jeg bare prøver å påpeke at slike som meg også har leverett, selv om det kanskje ikke når opp til pallplass i sofaen under VM, OL, EM og M & M.
Jeg skal innrømme at jeg blir småligen imponert over folk som deltar i "Vil du bli millonær" og faktisk vet svaret på spørsmål som: Hvem sto for det avgjørende vinnermålet under fotball-VM i Kongo i 1784?
Jeg mener, hvem i helvete er det som går i rundt og vet slike ting?
Vel, slike mennesker finnes og noen blir faktisk millionær fordi de veit ting som man aldri trodde man skulle få bruk for.
Jeg for min del hadde nok klart å svare feil på spørsmålet: "Hvor var du når Oddvar Brå brakk staven"?
Men jeg er trønder, en stolt en sådan, så jeg har faktisk funnet noe moro jeg kan gjøre med sport (ihvertfall fotball).
Den heter: Terg en bergenser så godt du bare klarer hver gang RBK vinner mot BRANN. Hvilket iflg.avisoverskriftene skjer både titt og ofte i løpet av sesongen.
Du burde prøve det du også, det føles nemlig skikkelig deilig å gi en bergenser nervesammenbrudd og dårlig selvtillit, for de virker å leve for og av bare dette ene spillet... og fisk.
Jeg bør vel derfor ikke signere på facebooks "Bry Deg" kampanje, for jeg elsker å mobbe bergensere hver en minste sjanse som byr seg, og kan bare takke sporten for å gi meg sjansen gang på gang. Så jeg har litt å takke sport for jeg å når jeg tenker meg om, selv om det muligens ikke er for de samme grunner som andre har.
Men man kan jo uansett spørre seg selv hvem den virkelig sportsidioten er. Er det slike som meg som blir stående som ett stort spørsmålstegn hver gang det evinnelige spørsmålet om hvor man var når Oddvar Brå brakk staven dukker opp? (jeg for min del klarte jo å klemme inn spørsmålet to ganger i samme tekst, så man kan trygt si at spørsmålet er brukt opp!)
Eller er det slike som blir så tomme i skallen at man glemmer navnet på sin egen konge?
Men til dere som elsker sport der ute! Kos dere med det, så skal jeg snuse opp alle andre mediakanaler som ikke sender slikt til min glede.
Ha en fin søndag der ute :o)
.
Det er H A R A L D ennå folkens. Altså, mannen som får det å stå oppreist ut til å se ut som en lidelse og derfor ikke bør assosieres med sport i det hele tatt spør du meg.
Men når det gjelder sport er det ingen som spør meg om noe!
Jeg vokste opp med sportsidioter rundt meg. Søsteren min var/er den supersunne treningsnarkomane som bare måtte prøve ut all sport hun kom over. Men det skjedde utenom huset og var derfor ikke i veien for mine tv-interresser, som Barnetv, Halvsju, Kroppen vår med Trond-Viggo og slikt. Da var det verre at NRK konstant utsatte slike fine kultiverte program til fordel for overtiden på den sesongbetonte sporten som måtte gå akkurat da. Og ikke nok med det, men når foreldrene i bakgrunn da forvandlet personlighet fra å være ...æh.. de foreldrene man var vant til å omgåes, til noe tatt ut fra en Hitchcockfilm. Varierende hvilken film, ut fra hvordan det gikk med skapningene de heiet på.
Det skumleste var alltid når tapet var ett faktum og man fikk en Norman Bates møter sin døde mor i gyngestol på loftet følelse krypende nedover ryggen.
Det ikke noe rart at barndommens arr ikke vil gro ordentlig og sport gjør at man skulle ønske man hadde tilgang til de samme medisinene som Harald, det kryptiske smilet fra den mannen er som ett Mona Lisa smil og jeg undrer meg på om han ikke tidvis vanker i de samme kretser som datteren sin. Jeg tror ikke det er bare Petter Northug han ser ut i sporet noen ganger for å si det sånn...
Sport er for meg nemlig like spennende som å høre negler bli dratt over ei tavle i timesvis. Jeg kan virkelig ikke noe for det, jeg har faktisk forsøkt å se på, like det, sette meg inn hva det er som engasjerer så innmari. Men jeg greier det bare ikke.
Jeg mener ikke å fornærme alle de som faktisk skjønner hva lidenskapen går ut på, men det virker som om alle de som da er i den kategorien fritt kan slenge med leppa over slike som meg sin manglende interresse og ok, kanskje jeg mener å fornærme, bare bittelitt!?
Jeg bare prøver å påpeke at slike som meg også har leverett, selv om det kanskje ikke når opp til pallplass i sofaen under VM, OL, EM og M & M.
Jeg skal innrømme at jeg blir småligen imponert over folk som deltar i "Vil du bli millonær" og faktisk vet svaret på spørsmål som: Hvem sto for det avgjørende vinnermålet under fotball-VM i Kongo i 1784?
Jeg mener, hvem i helvete er det som går i rundt og vet slike ting?
Vel, slike mennesker finnes og noen blir faktisk millionær fordi de veit ting som man aldri trodde man skulle få bruk for.
Jeg for min del hadde nok klart å svare feil på spørsmålet: "Hvor var du når Oddvar Brå brakk staven"?
Men jeg er trønder, en stolt en sådan, så jeg har faktisk funnet noe moro jeg kan gjøre med sport (ihvertfall fotball).
Den heter: Terg en bergenser så godt du bare klarer hver gang RBK vinner mot BRANN. Hvilket iflg.avisoverskriftene skjer både titt og ofte i løpet av sesongen.
Du burde prøve det du også, det føles nemlig skikkelig deilig å gi en bergenser nervesammenbrudd og dårlig selvtillit, for de virker å leve for og av bare dette ene spillet... og fisk.
Jeg bør vel derfor ikke signere på facebooks "Bry Deg" kampanje, for jeg elsker å mobbe bergensere hver en minste sjanse som byr seg, og kan bare takke sporten for å gi meg sjansen gang på gang. Så jeg har litt å takke sport for jeg å når jeg tenker meg om, selv om det muligens ikke er for de samme grunner som andre har.
Men man kan jo uansett spørre seg selv hvem den virkelig sportsidioten er. Er det slike som meg som blir stående som ett stort spørsmålstegn hver gang det evinnelige spørsmålet om hvor man var når Oddvar Brå brakk staven dukker opp? (jeg for min del klarte jo å klemme inn spørsmålet to ganger i samme tekst, så man kan trygt si at spørsmålet er brukt opp!)
Eller er det slike som blir så tomme i skallen at man glemmer navnet på sin egen konge?
Men til dere som elsker sport der ute! Kos dere med det, så skal jeg snuse opp alle andre mediakanaler som ikke sender slikt til min glede.
Ha en fin søndag der ute :o)
.
tirsdag 15. februar 2011
Tåken og den sorte rosen!
I det fjerne kunne rosen høre en svak hvisking, fra en stemme som nesten virket forgangen.
-Våkne rose, våååkne....
Hun skuttet seg i kulden, men våknet lydig til, sakte men sikkert.
-Hvem er det som kaller meg ut av drømmene mine? Og hvor er du? Hun så seg forvirret rundt, kunne ikke skjønne hvor stemmen kom fra.
-Jeg er overalt var svaret.
-Jeg er for gammel til å lengre ha ett ansikt, minnet om hvordan jeg egentlig ser ut er forsvunnet for en evighet siden, du ser meg kun som tåke svarte den hviskende stemmen.
-Hvorfor vekket du meg spurte rosen ut i luften.
Tåken danset rundt henne, som om den heller ville leke med henne istedet for å svare.
-Det er ikke meningen at du skal stå i kulden alene svarte den til slutt.
-Hvorfor gjør du egentlig det? Står alene?
Rosen sukket tungt. Så fortalte hun sin historie om månemannen til tåken, som hele tiden mens hun snakket svingte rundt henne i late bevegelser.
Da hun endelig hadde fortalt ferdig var det stille en lang stund før tåken atter en gang brøt stillheten med sin fjerne røst.
-Hvordan lød stemmen hans? Hvordan så han ut?
Rosen ble forvirret. Hva slags spørsmål var det å komme med? Før hun innså at hun faktisk måtte tenke seg om. Hun hadde glemt det!
Tåken skjønte forvirringen hennes og begynte å danse opp og ned som for å si: Akkurat ja!
-Så igjen blir spørsmålet mitt: Hva står du egentlig alene her ute i kulden for? Se deg rundt! Se på engen du står i og fortell meg hva du ser.
Rosen så seg rundt.
Innimellom tåkesløret kunne hun se at gresset på engen hadde blitt grønt og i det fjerne kunne hun skimte andre roser. De nikket forsiktig mot henne, som om de var redde for å forstyrre. Hun nikket glad og litt sjenert tilbake.
Hun var ikke alene!
-En månemann farer sjelden med sannheter sa tåken og brøt den skjøre stillheten med en trøstende stemme
-Hvis du tenker deg om så vet du hva jeg mener! Noen ganger ser du hele ansiktet, men som oftest er det gjemt bak ett slør av skyer, eller har vendt seg delvis eller helt unna, så du ikke får se ordentlig.
-Det er hans måte å skjule sine egne løgner og usikkerhet på, men en naiv liten sjel som din kan nok tro at det er en slags straff mot deg og gi deg ett inntrykk av at du har gjort eller sagt noe galt. Sånn er det ikke!
-Det er på tide å slippe taket i fortiden og alle løgnene du en gang fikk fortalt nå.Slipp de andre inn i livet ditt igjen og strekk deg opp, mot livet og latteren avsluttet tåken med sin hvisken.
Rosen nikket, hun forsto at tiden var kommet for å gjøre som stemmen formante henne.
Tåken strøk kjærlig over henne en siste gang, før den danset avgårde, inn i mellom trærne og forsvant.
Den lille sorte rosen kunne for første gang på lenge se alt klart.
Rundt henne hadde det livnet til og blitt grønt og vakkert. De andre rosene neiet mer modig mot henne nå, hun hilste glad tilbake.
I det samme brøt solen frem og hun kjente en varme bre seg gjennom den lille kroppen, en varme som til slutt tinte opp den forfrosne sjelen hennes og ga henne lysten til å blomstre tilbake for fullt!
.
-Våkne rose, våååkne....
Hun skuttet seg i kulden, men våknet lydig til, sakte men sikkert.
-Hvem er det som kaller meg ut av drømmene mine? Og hvor er du? Hun så seg forvirret rundt, kunne ikke skjønne hvor stemmen kom fra.
-Jeg er overalt var svaret.
-Jeg er for gammel til å lengre ha ett ansikt, minnet om hvordan jeg egentlig ser ut er forsvunnet for en evighet siden, du ser meg kun som tåke svarte den hviskende stemmen.
-Hvorfor vekket du meg spurte rosen ut i luften.
Tåken danset rundt henne, som om den heller ville leke med henne istedet for å svare.
-Det er ikke meningen at du skal stå i kulden alene svarte den til slutt.
-Hvorfor gjør du egentlig det? Står alene?
Rosen sukket tungt. Så fortalte hun sin historie om månemannen til tåken, som hele tiden mens hun snakket svingte rundt henne i late bevegelser.
Da hun endelig hadde fortalt ferdig var det stille en lang stund før tåken atter en gang brøt stillheten med sin fjerne røst.
-Hvordan lød stemmen hans? Hvordan så han ut?
Rosen ble forvirret. Hva slags spørsmål var det å komme med? Før hun innså at hun faktisk måtte tenke seg om. Hun hadde glemt det!
Tåken skjønte forvirringen hennes og begynte å danse opp og ned som for å si: Akkurat ja!
-Så igjen blir spørsmålet mitt: Hva står du egentlig alene her ute i kulden for? Se deg rundt! Se på engen du står i og fortell meg hva du ser.
Rosen så seg rundt.
Innimellom tåkesløret kunne hun se at gresset på engen hadde blitt grønt og i det fjerne kunne hun skimte andre roser. De nikket forsiktig mot henne, som om de var redde for å forstyrre. Hun nikket glad og litt sjenert tilbake.
Hun var ikke alene!
-En månemann farer sjelden med sannheter sa tåken og brøt den skjøre stillheten med en trøstende stemme
-Hvis du tenker deg om så vet du hva jeg mener! Noen ganger ser du hele ansiktet, men som oftest er det gjemt bak ett slør av skyer, eller har vendt seg delvis eller helt unna, så du ikke får se ordentlig.
-Det er hans måte å skjule sine egne løgner og usikkerhet på, men en naiv liten sjel som din kan nok tro at det er en slags straff mot deg og gi deg ett inntrykk av at du har gjort eller sagt noe galt. Sånn er det ikke!
-Det er på tide å slippe taket i fortiden og alle løgnene du en gang fikk fortalt nå.Slipp de andre inn i livet ditt igjen og strekk deg opp, mot livet og latteren avsluttet tåken med sin hvisken.
Rosen nikket, hun forsto at tiden var kommet for å gjøre som stemmen formante henne.
Tåken strøk kjærlig over henne en siste gang, før den danset avgårde, inn i mellom trærne og forsvant.
Den lille sorte rosen kunne for første gang på lenge se alt klart.
Rundt henne hadde det livnet til og blitt grønt og vakkert. De andre rosene neiet mer modig mot henne nå, hun hilste glad tilbake.
I det samme brøt solen frem og hun kjente en varme bre seg gjennom den lille kroppen, en varme som til slutt tinte opp den forfrosne sjelen hennes og ga henne lysten til å blomstre tilbake for fullt!
.
søndag 13. februar 2011
So far, so good!
Ok, det er vel en sannhet med modifikasjoner. Men for all del, det bli bra sjø! :o)
Som mange muligens vet så har jeg flyttet for meg selv etter ett ni års samliv, eller 1/4 del av livet mitt om du vil, det har vært som å bli helt nullstilt og man må lære alt på nytt igjen.
Det er i dag litt over en mnd. siden jeg parkerte rævva i ny leilighet og startet om igjen og har vel ikke helt funnet grepet på "det glade singelliv"ennå. Det var ett ganske så turbulent halvår før flyttingen, eller faktisk, siden jeg først er i gang med å være ærlig, slitsomt som faen!
Og etter flyttingen har det vært ett par utfordringer på tenåringsfronten (gutta er til deres forsvar stort sett greie bare så det er sagt, vi snakker ett par humper i veien bare:o) ) , dødsfall av en som var meg utrolig kjær og ett par andre unevnelige personlige problemer. Og vips, du har du en måned med følelsesmessige utfordringer, kombinert med de fysiske som følger med flytting.
Det har tatt litt tid å hente seg inn igjen egentlig. (sa hun stusselig).
Når man har delt livet sitt med noen i så mange år så er man vant til en viss fordeling, tidvis skeivfordeling, men tross alt, fordelingen har vært der. Det var jo visse ting som jeg rett og slett ikke brydde meg om å gjøre noe med, for eksen gjorde det jo så bra han og litt måtte jo tross alt han også ha å gjøre.
Den tankegangen har straffet seg liiiittebitt den siste mnd for å si det sånn. Han kunne nok mye mer enn jeg trodde :o)
Man lærer jo nytt om seg selv også, jeg visste for eksempel ikke at jeg ikke eide en eneste skrutrekker eller hammer før for en mnd. siden.
Men som sagt, so far so good, det var vel kanskje på tide å skjønne selv hvordan man skrur føtter på en varmeovn selv (med kniv, siden jeg ikke hadde skrutrekker). I kulde lærer naken kvinne å skru rett og slett. Jeg kunne vel kanskje kledd på meg også da....
Også har du shoppingen da. Jeg har ikke det minste imot det nei! Men å stå på bybussen med store esker og annen ubærbar dritt under armene har jo vært en spennende utfordring, for det er jo ikke måte på hvor mye du plutselig trenger og i mangel på annen kommunikasjon enn buss og trikk har jeg virkelig fått prøvd ut evnen til å stå støtt når noen krakilske og ustabile bussjåfører har insistert på å bråbremse på steder der ingen andre så noen grunn til at de skulle stoppe. Og jeg blir faktisk litt stolt av meg selv hver gang jeg har klart å unngå å rive ned de 900 andre jeg har delt buss med.
Andre ganger igjen er jeg evig takknemlig for at en av mine sønner er max nerd, det er jo sikkert ingen utfordring når man kan det, men jeg har da aldri kobla opp Wii'en før (da dette var en av de tingene som kom inn under kategorien skeivfordeling) .Og i går fikk jeg en trang til å spille Zelda, kobla i ledningene, klarte det fint og var så fornøyd med meg selv atte. Men fjernkontrollen (ny) bød på store problemer. Helvetes fjernkontroller, jeg er sikker på at de er lagd sånn for å gi kvinnfolk en følelse av hvordan mannfolk opplever pms. Frustrerende rett og slett.
Så nerdesønn måtte trå til og redde mamma fra idiotien. Nå kan jeg det, i morgen har jeg antagelig glemt det og må spørre igjen. Akkurat som menn stadig glemmer at de ikke skal pirke på kvinnfolka med pinne når pms'n har gjort sitt inntog.
Det er ikke udelt negativt da, selv om det kan virke sånn, jeg har tross alt gått ned noen kilo og to hakk på beltet! *hurra*. Jeg er jo til og med blitt stolt eier av en hammer.
Også har du jo alle de åpenbare tingene jeg seff er glad for, som at kidsa og jeg friske, jeg har en jobb og ikke minst gode venner! Det er ett fantatisk utgangspunkt for mitt personlige Ground Zero og jeg anser meg selv som utrolig heldig i så måte!
Huset er kommet på plass, det ser ut som ett hjem og min neste ting på listen blir å finne tilbake smilet og latteren., men jeg er egentlig på vei der å!
Det bli bra sjø! :o)
.
Som mange muligens vet så har jeg flyttet for meg selv etter ett ni års samliv, eller 1/4 del av livet mitt om du vil, det har vært som å bli helt nullstilt og man må lære alt på nytt igjen.
Det er i dag litt over en mnd. siden jeg parkerte rævva i ny leilighet og startet om igjen og har vel ikke helt funnet grepet på "det glade singelliv"ennå. Det var ett ganske så turbulent halvår før flyttingen, eller faktisk, siden jeg først er i gang med å være ærlig, slitsomt som faen!
Og etter flyttingen har det vært ett par utfordringer på tenåringsfronten (gutta er til deres forsvar stort sett greie bare så det er sagt, vi snakker ett par humper i veien bare:o) ) , dødsfall av en som var meg utrolig kjær og ett par andre unevnelige personlige problemer. Og vips, du har du en måned med følelsesmessige utfordringer, kombinert med de fysiske som følger med flytting.
Det har tatt litt tid å hente seg inn igjen egentlig. (sa hun stusselig).
Når man har delt livet sitt med noen i så mange år så er man vant til en viss fordeling, tidvis skeivfordeling, men tross alt, fordelingen har vært der. Det var jo visse ting som jeg rett og slett ikke brydde meg om å gjøre noe med, for eksen gjorde det jo så bra han og litt måtte jo tross alt han også ha å gjøre.
Den tankegangen har straffet seg liiiittebitt den siste mnd for å si det sånn. Han kunne nok mye mer enn jeg trodde :o)
Man lærer jo nytt om seg selv også, jeg visste for eksempel ikke at jeg ikke eide en eneste skrutrekker eller hammer før for en mnd. siden.
Men som sagt, so far so good, det var vel kanskje på tide å skjønne selv hvordan man skrur føtter på en varmeovn selv (med kniv, siden jeg ikke hadde skrutrekker). I kulde lærer naken kvinne å skru rett og slett. Jeg kunne vel kanskje kledd på meg også da....
Også har du shoppingen da. Jeg har ikke det minste imot det nei! Men å stå på bybussen med store esker og annen ubærbar dritt under armene har jo vært en spennende utfordring, for det er jo ikke måte på hvor mye du plutselig trenger og i mangel på annen kommunikasjon enn buss og trikk har jeg virkelig fått prøvd ut evnen til å stå støtt når noen krakilske og ustabile bussjåfører har insistert på å bråbremse på steder der ingen andre så noen grunn til at de skulle stoppe. Og jeg blir faktisk litt stolt av meg selv hver gang jeg har klart å unngå å rive ned de 900 andre jeg har delt buss med.
Andre ganger igjen er jeg evig takknemlig for at en av mine sønner er max nerd, det er jo sikkert ingen utfordring når man kan det, men jeg har da aldri kobla opp Wii'en før (da dette var en av de tingene som kom inn under kategorien skeivfordeling) .Og i går fikk jeg en trang til å spille Zelda, kobla i ledningene, klarte det fint og var så fornøyd med meg selv atte. Men fjernkontrollen (ny) bød på store problemer. Helvetes fjernkontroller, jeg er sikker på at de er lagd sånn for å gi kvinnfolk en følelse av hvordan mannfolk opplever pms. Frustrerende rett og slett.
Så nerdesønn måtte trå til og redde mamma fra idiotien. Nå kan jeg det, i morgen har jeg antagelig glemt det og må spørre igjen. Akkurat som menn stadig glemmer at de ikke skal pirke på kvinnfolka med pinne når pms'n har gjort sitt inntog.
Det er ikke udelt negativt da, selv om det kan virke sånn, jeg har tross alt gått ned noen kilo og to hakk på beltet! *hurra*. Jeg er jo til og med blitt stolt eier av en hammer.
Også har du jo alle de åpenbare tingene jeg seff er glad for, som at kidsa og jeg friske, jeg har en jobb og ikke minst gode venner! Det er ett fantatisk utgangspunkt for mitt personlige Ground Zero og jeg anser meg selv som utrolig heldig i så måte!
Huset er kommet på plass, det ser ut som ett hjem og min neste ting på listen blir å finne tilbake smilet og latteren., men jeg er egentlig på vei der å!
Det bli bra sjø! :o)
.
søndag 6. februar 2011
Moder Jord og den sorte rosen!
.
Den lille rosen sto bare der, med hodet hengende mot bakken. Hun hadde sluttet å se opp, i håp om å få ett glimt av månemannen, hun hadde sluttet å lytte også, da håpet hun hadde hatt i begynnelsen om at han skulle ombestemme seg og prate med henne hadde svunnet, hun skjønte at det aldri kom til å skje.
Dager kom og gikk, de skled i hverandre uten at hun merket seg noe særlig ved dem.
Hun hadde begynt å visne.
En natt hørte hun allikevel en stemme trenge gjennom til henne, den var mild som en vårvind.
-Hvorfor så trist lille rose?
Hun orket ikke se opp, orket ikke svare.
Stemmen gjentok spørsmålet, like mildt og forsiktig.
Den lille rosen kikket såvidt opp, undrende på hvem det var som ikke kunne la henne være i fred.
Foran henne sto det vakreste kvinnevesen hun noen gang hadde sett: Moder Jord.
Hun forsøkte å neie ærbødig, men klarte det ikke, hun hadde vært paralysert for lenge.
Istedetfor begynte hun å fortelle om månemannen, med en stemme som knapt ville bære.
Moder Jord hørte tålmodig på alt hun hadde å fortelle. Da den lille rosen hadde fortalt alt så hun det vakre ansiktet rynke brynene sammen i sinne.
-Du trenger ikke være sint på ham.
-Han ga meg håp og glede, jeg følte meg virkelig levende en stund avsluttet hun med tynn stemme.
Moder Jord så medfølende på henne. Det var nesten mer enn den lille rosen orket akkurat nå, hun senket hodet igjen.
Natten måtte vike for dag. Den lille sorte rosen sto fortsatt med bøyd hode, Moder Jord satt ved siden av henne i stille støtte.
-Se deg rundt hørte hun den milde stemmen si etter en lang stund.
-Se på engen du står i og fortell meg hva du ser.
Den lille rosen adlød og så seg rundt, på ett øde område. Hun var den eneste blomsten som sto igjen, gresset var visnet bort forlengst, det var bare sort jord rundt henne så langt hun kunne se.
-Du var knapt synlig der du sto sa Moder Jord , nesten utvisket i dine egne omgivelser. Hvorfor tror du jeg satte deg på en eng med bare røde roser om det ikke var meningen du skulle vises?
-Istedetfor endte du opp med å la omgivelsene sluke opp det som var spesielt med deg, sa Moder Jord med trist stemme.
Den lille rosen sukket bare hjerterskjærende tungt til svar. Hun kunne ikke forklare til selveste Moder Jord at ett vesen som ikke var verdig kjærlighet ei heller var verdig en vakker omgivelse.
Dag gikk til natt og den lille rosen var utslitt.
Av alle de tidligere dagene og nettene som hadde vært, men også av besøket hun hadde fått.
-Jeg skal gi deg en gave før jeg reiser videre sa Moder Jord.
Den lille rosen orket ikke å se opp, hun ville bare sove.
-Jeg kan ikke fjerne minnet av det som har vært fortsatte den milde stemmen, så mild og god at det føltes som tortur i en forpint sjel.
-Men jeg skal oppfylle ett ønske for deg om du har ett fortsatte hun.
Den lille rosen tenkte seg om lenge.
-Kan du fylle engen med tåke undret hun? Det er mitt ønske.
Moder Jord så på henne med ett forskende blikk.
-Er du sikker på dette?
Den lille rosen nikket til svar.
Moder Jord strøk henne forsiktig over hodet, smilte til henne og forsvant. Den lille rosen ble atter en gang stående tilbake alene, på den øde og arme jorden.
I det fjerne kunne hun skimte tåken komme glidende, sakte og forsiktig.
Ikke lenge etter var hun omsluttet av den iskalde tåken og hun lot den takknemlig trenge gjennom og numme den forpinte sjelen sin, samtidig som den la sitt slør over minnene som en gang hadde gitt henne glede, før søvnen forbarmet seg over henne og hun forsvant inn i en verden der ingen smerte kunne få tak i henne.......
Den lille rosen sto bare der, med hodet hengende mot bakken. Hun hadde sluttet å se opp, i håp om å få ett glimt av månemannen, hun hadde sluttet å lytte også, da håpet hun hadde hatt i begynnelsen om at han skulle ombestemme seg og prate med henne hadde svunnet, hun skjønte at det aldri kom til å skje.
Dager kom og gikk, de skled i hverandre uten at hun merket seg noe særlig ved dem.
Hun hadde begynt å visne.
En natt hørte hun allikevel en stemme trenge gjennom til henne, den var mild som en vårvind.
-Hvorfor så trist lille rose?
Hun orket ikke se opp, orket ikke svare.
Stemmen gjentok spørsmålet, like mildt og forsiktig.
Den lille rosen kikket såvidt opp, undrende på hvem det var som ikke kunne la henne være i fred.
Foran henne sto det vakreste kvinnevesen hun noen gang hadde sett: Moder Jord.
Hun forsøkte å neie ærbødig, men klarte det ikke, hun hadde vært paralysert for lenge.
Istedetfor begynte hun å fortelle om månemannen, med en stemme som knapt ville bære.
Moder Jord hørte tålmodig på alt hun hadde å fortelle. Da den lille rosen hadde fortalt alt så hun det vakre ansiktet rynke brynene sammen i sinne.
-Du trenger ikke være sint på ham.
-Han ga meg håp og glede, jeg følte meg virkelig levende en stund avsluttet hun med tynn stemme.
Moder Jord så medfølende på henne. Det var nesten mer enn den lille rosen orket akkurat nå, hun senket hodet igjen.
Natten måtte vike for dag. Den lille sorte rosen sto fortsatt med bøyd hode, Moder Jord satt ved siden av henne i stille støtte.
-Se deg rundt hørte hun den milde stemmen si etter en lang stund.
-Se på engen du står i og fortell meg hva du ser.
Den lille rosen adlød og så seg rundt, på ett øde område. Hun var den eneste blomsten som sto igjen, gresset var visnet bort forlengst, det var bare sort jord rundt henne så langt hun kunne se.
-Du var knapt synlig der du sto sa Moder Jord , nesten utvisket i dine egne omgivelser. Hvorfor tror du jeg satte deg på en eng med bare røde roser om det ikke var meningen du skulle vises?
-Istedetfor endte du opp med å la omgivelsene sluke opp det som var spesielt med deg, sa Moder Jord med trist stemme.
Den lille rosen sukket bare hjerterskjærende tungt til svar. Hun kunne ikke forklare til selveste Moder Jord at ett vesen som ikke var verdig kjærlighet ei heller var verdig en vakker omgivelse.
Dag gikk til natt og den lille rosen var utslitt.
Av alle de tidligere dagene og nettene som hadde vært, men også av besøket hun hadde fått.
-Jeg skal gi deg en gave før jeg reiser videre sa Moder Jord.
Den lille rosen orket ikke å se opp, hun ville bare sove.
-Jeg kan ikke fjerne minnet av det som har vært fortsatte den milde stemmen, så mild og god at det føltes som tortur i en forpint sjel.
-Men jeg skal oppfylle ett ønske for deg om du har ett fortsatte hun.
Den lille rosen tenkte seg om lenge.
-Kan du fylle engen med tåke undret hun? Det er mitt ønske.
Moder Jord så på henne med ett forskende blikk.
-Er du sikker på dette?
Den lille rosen nikket til svar.
Moder Jord strøk henne forsiktig over hodet, smilte til henne og forsvant. Den lille rosen ble atter en gang stående tilbake alene, på den øde og arme jorden.
I det fjerne kunne hun skimte tåken komme glidende, sakte og forsiktig.
Ikke lenge etter var hun omsluttet av den iskalde tåken og hun lot den takknemlig trenge gjennom og numme den forpinte sjelen sin, samtidig som den la sitt slør over minnene som en gang hadde gitt henne glede, før søvnen forbarmet seg over henne og hun forsvant inn i en verden der ingen smerte kunne få tak i henne.......
fredag 28. januar 2011
Månemannen og den sorte rosen!
.
Den lille sorte rosen så seg litt sjenert rundt, på alle de røde rosene rundt henne. Tenk å se sånn ut! tenkte hun beundrende. Så vakre, så begjært, så ønsket. Selv var hun litt spinkel og rufsete i bladene.
Hodet hennes sank oppgitt ned, hun skalv litt i nattekulden.
- Hvorfor så trist lille blomst?
Den mørke rolige stemmen ristet henne ut av tankene. Hun så opp, rett inn i det vakre ansiktet til månen.
Hun ristet på hodet.
- Det er ingenting, svarte hun hviskende tilbake.
Månemannen så på henne, med øyne tilsynelatende fulle av bekymring, men han sa ikke mer om det. De pratet heller om alt annet, hele natten gjennom, til solen rant og han måtte dra.
Rosen kjente varmen bre seg i henne og hun nikket smilende til farvel.
Natten etter var han tilbake og slik fortsatte det, natt etter natt.
Den lille rosen begynte å blomstre for fullt, hun strakte seg opp mot himmelen så hun komme så nær månemannen som mulig.
En natt kom han glidende over himmelen og så at de andre rosene var borte. Han spurte henne om hva som hadde skjedd.
- De ble plukket i dag, var hennes svar.
- Men hvorfor ble ikke du?
Hun strakte seg smilende opp mot ham.
- De lot meg stå igjen, jeg ville ikke være med, jeg ville være her når du kom, sa hun med glad stemme.
En mørk sky gled over ansiktet hans og han vendte seg litt bort, men sa ikke mer om det.
Han sa faktisk ikke så mye mer den natten. Han var der sammen med henne, men skinnet fra ham gjorde henne ikke annet enn kald.
Den lille rosen forsto ingenting.
Natten gikk til dag og så til natt igjen. Hun sto der, ventet spent og glad, men på himmelen var det bare mørke skyer. Uansett hvor mye hun strakte seg kunne hun ikke få øye på månemannen.
Neste natt kunne hun skimte ham så vidt bak skyene.
- Hvorfor vil du ikke prate med meg mer? Stemmen hennes var sped. Hun var redd for svaret.
Han var stille en lang stund. Så hørte hun plutselig den mørke stemmen hans, nå var den ikke lengre myk i tonen.
- Forstår du det virkelig ikke?
Hun ristet på hodet. Redd for å si noe.
- Jeg ble sendt for å ødelegge sjelen din. Du er en sort rose, hjertet ditt er ikke verdt kjærlighet. Det var meningen du skulle plukkes sammen med de andre og kastes. Det var aldri meningen du skulle stå igjen og blomstre med verdighet.
Månemannen så hardt på henne og hun kikket sorgfullt tilbake, før han vendte ansiktet sitt bort og lot skyene gjemme ham.
Hun så seg rundt, alt som hadde vært vakkert omkring henne var borte, hun sto tilbake, alene på den store tomme engen, ensom.
Det lille hodet hennes bøyde seg mot marken, bladene sank sammen og hun lot duggdråpene dryppe fritt ned på den arme jorden hun sto på.
.
Den lille sorte rosen så seg litt sjenert rundt, på alle de røde rosene rundt henne. Tenk å se sånn ut! tenkte hun beundrende. Så vakre, så begjært, så ønsket. Selv var hun litt spinkel og rufsete i bladene.
Hodet hennes sank oppgitt ned, hun skalv litt i nattekulden.
- Hvorfor så trist lille blomst?
Den mørke rolige stemmen ristet henne ut av tankene. Hun så opp, rett inn i det vakre ansiktet til månen.
Hun ristet på hodet.
- Det er ingenting, svarte hun hviskende tilbake.
Månemannen så på henne, med øyne tilsynelatende fulle av bekymring, men han sa ikke mer om det. De pratet heller om alt annet, hele natten gjennom, til solen rant og han måtte dra.
Rosen kjente varmen bre seg i henne og hun nikket smilende til farvel.
Natten etter var han tilbake og slik fortsatte det, natt etter natt.
Den lille rosen begynte å blomstre for fullt, hun strakte seg opp mot himmelen så hun komme så nær månemannen som mulig.
En natt kom han glidende over himmelen og så at de andre rosene var borte. Han spurte henne om hva som hadde skjedd.
- De ble plukket i dag, var hennes svar.
- Men hvorfor ble ikke du?
Hun strakte seg smilende opp mot ham.
- De lot meg stå igjen, jeg ville ikke være med, jeg ville være her når du kom, sa hun med glad stemme.
En mørk sky gled over ansiktet hans og han vendte seg litt bort, men sa ikke mer om det.
Han sa faktisk ikke så mye mer den natten. Han var der sammen med henne, men skinnet fra ham gjorde henne ikke annet enn kald.
Den lille rosen forsto ingenting.
Natten gikk til dag og så til natt igjen. Hun sto der, ventet spent og glad, men på himmelen var det bare mørke skyer. Uansett hvor mye hun strakte seg kunne hun ikke få øye på månemannen.
Neste natt kunne hun skimte ham så vidt bak skyene.
- Hvorfor vil du ikke prate med meg mer? Stemmen hennes var sped. Hun var redd for svaret.
Han var stille en lang stund. Så hørte hun plutselig den mørke stemmen hans, nå var den ikke lengre myk i tonen.
- Forstår du det virkelig ikke?
Hun ristet på hodet. Redd for å si noe.
- Jeg ble sendt for å ødelegge sjelen din. Du er en sort rose, hjertet ditt er ikke verdt kjærlighet. Det var meningen du skulle plukkes sammen med de andre og kastes. Det var aldri meningen du skulle stå igjen og blomstre med verdighet.
Månemannen så hardt på henne og hun kikket sorgfullt tilbake, før han vendte ansiktet sitt bort og lot skyene gjemme ham.
Hun så seg rundt, alt som hadde vært vakkert omkring henne var borte, hun sto tilbake, alene på den store tomme engen, ensom.
Det lille hodet hennes bøyde seg mot marken, bladene sank sammen og hun lot duggdråpene dryppe fritt ned på den arme jorden hun sto på.
Mørket omsluttet henne helt, den lille sorte rosen ble borte, i ett med natten...
.
onsdag 26. januar 2011
Sjelens sang.
Altså musikk!
Mulig overskriften forledet deg til å tro at jeg hadde ett dypt øyeblikk her, sånn var det bare ikke. Jeg har som vanlig tenkt og det er ikke nødvendigvis en bra ting. Men en tanke = søle ord ned på tastaturet og i dag blir det kun til ett dypdykk i kjøkkenvasken om musikkens påvirkning, da i mitt liv siden jeg ikke har den fjerneste ide om hvordan ditt forhold til musikk er.
Men det har hatt stor betydning for meg, alltid. I den spede begynnelse var smaken like underutviklet som alt annet pleier å være hos unger,jeg mener, de spiser tross alt snørr og liker det! Jeg åt sikkert snørr jeg å, mens jeg sang for full hals til en musikksjanger som rett og slett har gått i glemmeboken.
Og da mener jeg at sjangeren var så elendig at den faktisk ble drept av demonjegere og gravd ned på ett hemmelig sted i håp om at den ikke blir funnet på tusenvis av år, ikke at jeg har glemt hva jeg hørte på. Ennå så hardt jeg har forsøkt å fortrenge det!
Jeg havnet for de som kjenner meg til slutt i metalsjangeren. (og evt.også tidvis puddelrock, type Bon Jovi).
Det finnes mang slags musikk.
Det er forelskamusikk, vaskemusikk, faen ta deg musikk, arbeidsmusikk, skrivemusikk, deppemusikk, festmusikk og livet er hærlig dere musikk.
Jeg for min del varierer alle disse innenfor den sjangeren jeg foretrekker og det samme gjør antagelig du med din fav.sjanger.
Den eneste gangen jeg blir skammelig ukritisk er når jeg er drita, da er alt bra, så jeg har ikke noen dritingsmusikk, jeg går på en måte tilbake til barndommen da, utenom den delen der jeg spiser snørr. Jeg forsøker derfor å bare være drita på konserter jeg selv har valgt å gå på, bare for å være sikker på at jeg ikke våkner med at skammen over hva jeg drev med natta før blir for stor.
Ett av mine grusomme musikkminner må være mammas vaskemusikk, det var omtrent den eneste gangen hun hørte på musikk, men det skal også være sagt at dama har støv på hjernen så ørene mine måtte ofte blø til Mikis Theodorakis. Ikke hørt om sier du ? Muligens ikke så rart, jeg tror demonjegerne fikk ham til slutt!
Uansett, musikk til forskjellige stadier i livet eller de enkle gjøremålene i løpet av dagen er for meg ett "must".
Det er terapi rett og slett! Det funker faktisk å bare slenge rævva ned i sofaen og peise på med musikk etter humøret, som f.eks Axel Rudi Pells Come Back To Me når du trenger å drenere øya litt? Kommer ikke tårene da er du bortenfor redning. Eller Metallicas Die Die My Darling når du er bittelitt sinna på noen? To runder med den og alt er bra igjen.
Men det er jo typisk hverdagsmusikk, ikke at jeg hører på Die Die My Darling hver dag altså, men du har musikk til hverdag også har du til begravelser og fest. Og sistnevnte er som nevnt langt utenfor min styring, det er forsåvidt førstnevnte også. Men altså poenget mitt da:
Jeg så en jeg er veldig glad i legge ut sanger på Facebook forleden med beskjed om at den og den skulle spilles i begravelsen hans. Men det er såpass mange tiår til at det har vi glemt allikavel når dagen kommer.
Uansett, jeg poka litt i min egen morbiditet og lurte på hva i alle dager jeg ønsket skulle bli spilt når jeg parkerer. G N' R's Don't Cry er oppbrukt og dessuten er jeg faktisk littebitt drittlei av den.
Antagelig blir det i gata No bli det liv, Rai Rai til ære for alle de jeg er glad i og som ikke skal sørge men le, Johann Pachelbel Canon in D til ære for presten og helt til slutt: Die Die My Darling til ære for alle drittsekkene .Men det er så lenge til at jeg rekker å ombestemme meg mange ganger! (håper jeg!) .
Når alt kommer til alt, musikk er en del av hverdagen min og på ipoden har jeg sanger med gode minner, dårlige minner, morsomme minner og triste minner. Minner som har vært med å skapt den jeg er i dag.
Så for meg er musikken med å løfte sjelen når det trengs, så den skaper sin egen sang. Sangen om meg. (som ikke nødvendigvis er alles favorittmelodi)
.
Mulig overskriften forledet deg til å tro at jeg hadde ett dypt øyeblikk her, sånn var det bare ikke. Jeg har som vanlig tenkt og det er ikke nødvendigvis en bra ting. Men en tanke = søle ord ned på tastaturet og i dag blir det kun til ett dypdykk i kjøkkenvasken om musikkens påvirkning, da i mitt liv siden jeg ikke har den fjerneste ide om hvordan ditt forhold til musikk er.
Men det har hatt stor betydning for meg, alltid. I den spede begynnelse var smaken like underutviklet som alt annet pleier å være hos unger,jeg mener, de spiser tross alt snørr og liker det! Jeg åt sikkert snørr jeg å, mens jeg sang for full hals til en musikksjanger som rett og slett har gått i glemmeboken.
Og da mener jeg at sjangeren var så elendig at den faktisk ble drept av demonjegere og gravd ned på ett hemmelig sted i håp om at den ikke blir funnet på tusenvis av år, ikke at jeg har glemt hva jeg hørte på. Ennå så hardt jeg har forsøkt å fortrenge det!
Jeg havnet for de som kjenner meg til slutt i metalsjangeren. (og evt.også tidvis puddelrock, type Bon Jovi).
Det finnes mang slags musikk.
Det er forelskamusikk, vaskemusikk, faen ta deg musikk, arbeidsmusikk, skrivemusikk, deppemusikk, festmusikk og livet er hærlig dere musikk.
Jeg for min del varierer alle disse innenfor den sjangeren jeg foretrekker og det samme gjør antagelig du med din fav.sjanger.
Den eneste gangen jeg blir skammelig ukritisk er når jeg er drita, da er alt bra, så jeg har ikke noen dritingsmusikk, jeg går på en måte tilbake til barndommen da, utenom den delen der jeg spiser snørr. Jeg forsøker derfor å bare være drita på konserter jeg selv har valgt å gå på, bare for å være sikker på at jeg ikke våkner med at skammen over hva jeg drev med natta før blir for stor.
Ett av mine grusomme musikkminner må være mammas vaskemusikk, det var omtrent den eneste gangen hun hørte på musikk, men det skal også være sagt at dama har støv på hjernen så ørene mine måtte ofte blø til Mikis Theodorakis. Ikke hørt om sier du ? Muligens ikke så rart, jeg tror demonjegerne fikk ham til slutt!
Uansett, musikk til forskjellige stadier i livet eller de enkle gjøremålene i løpet av dagen er for meg ett "must".
Det er terapi rett og slett! Det funker faktisk å bare slenge rævva ned i sofaen og peise på med musikk etter humøret, som f.eks Axel Rudi Pells Come Back To Me når du trenger å drenere øya litt? Kommer ikke tårene da er du bortenfor redning. Eller Metallicas Die Die My Darling når du er bittelitt sinna på noen? To runder med den og alt er bra igjen.
Men det er jo typisk hverdagsmusikk, ikke at jeg hører på Die Die My Darling hver dag altså, men du har musikk til hverdag også har du til begravelser og fest. Og sistnevnte er som nevnt langt utenfor min styring, det er forsåvidt førstnevnte også. Men altså poenget mitt da:
Jeg så en jeg er veldig glad i legge ut sanger på Facebook forleden med beskjed om at den og den skulle spilles i begravelsen hans. Men det er såpass mange tiår til at det har vi glemt allikavel når dagen kommer.
Uansett, jeg poka litt i min egen morbiditet og lurte på hva i alle dager jeg ønsket skulle bli spilt når jeg parkerer. G N' R's Don't Cry er oppbrukt og dessuten er jeg faktisk littebitt drittlei av den.
Antagelig blir det i gata No bli det liv, Rai Rai til ære for alle de jeg er glad i og som ikke skal sørge men le, Johann Pachelbel Canon in D til ære for presten og helt til slutt: Die Die My Darling til ære for alle drittsekkene .Men det er så lenge til at jeg rekker å ombestemme meg mange ganger! (håper jeg!) .
Når alt kommer til alt, musikk er en del av hverdagen min og på ipoden har jeg sanger med gode minner, dårlige minner, morsomme minner og triste minner. Minner som har vært med å skapt den jeg er i dag.
Så for meg er musikken med å løfte sjelen når det trengs, så den skaper sin egen sang. Sangen om meg. (som ikke nødvendigvis er alles favorittmelodi)
.
mandag 24. januar 2011
Å bli klok på skjebnen er like enkelt som å fange vinden med en sil.
Når skjebnen griper inn, har du egentlig noe valg? Jeg hørte spørsmålet på tv forleden og det liksom ikke til å unngå å gjøre seg noen tanker om det.
For jeg føler tidvis, eller faktisk ganske ofte at livet mitt er skjebnestyrt. Det skjer så mye som er langt utenfor min kontroll hele tiden at det nærmer seg grensa til latterlig noen ganger.
Og vet du hva? Jeg gjør faktisk ikke noe for å få hendelsene i gang, men allikavel så tar jeg meg selv i å plutselig stå i absurde situasjoner som gjør at jeg føler jeg lever midt i den mest dramatiske spanske såpeserien beste tv-tid har å by på.
Og dette uten at jeg som sagt ikke har løftet en finger for å trigge hendelsene.
Jeg tror ikke jeg skal si mer om det, for det er vel muligens ikke så interressant som jeg vil ha det til.
Nå har jeg vel unektelig snakket om kjærligheten i stygge vendinger de siste dagene.
Men la oss ta det som eksempel likevel, for det er noe de aller, aller fleste har opplevd.
Hvordan møtte du ditt hjertes utkårede? Var det tilfeldig tror du?
Fåtallet blir sammen med gutten eller jenta de gikk i barnehage sammen med. Eller om de gjør så, så er det gjerne etter at de begynte på forskjellige skoler, levde i forskjellige venneflokker og førte forskjellige liv, før de tilfeldigvis møttes på en pub ingen av dem pleide å gå på, men gikk på akkurat den kvelden av ulike årsaker.
Vil du da tenke at det var skjebnestyrt at de møttes? Eller var det bare tilfeldig?
Det er mulig en av dem i løpet av kvelden tenker: "Åh fy faen, denne skapningen gidder jeg faktisk bare ikke" og sniker seg unna puben like kjapt som man kan få en sjokolade til å forsvinne etter en hel dag på slanking.
Men tilfeldighetene stopper gjerne ikke der, for neste gang en av dem drar på skitur så er plutselig han eller hun der også, på samme ankeret på vei opp de bratteste jævla bakkene. Men også denne gang skilles veiene deres, idet de går av ankeret på hver sin side og verden forsvinner i hvitt.
Det er ikke til å unngå at man rister litt på hodet, men klarer ikke helt å slippe tanken lengre. Det var da merkelig hvordan de skulle støte på hverandre på de rareste steder for tiden!
Og det er muligens den tanken de har i bakhodet når de treffer på hverandre for tredje gang og denne gangen på en helt tilfeldig butikk. La oss si Kondomeriet, der de begge er på glidekremshopping. Det er ikke lengre noen tvil, det er skjebnen!
Når de gjenforteller historien er butikken bytta ut med Kiwi og matolje, samtidig som de veklser lure blikk, gliser som to idioter og takker skjebnen for alle disse tilfeldighetene som nå har gjort dem til Herr og Fru Klissesnakk!
Hva da om de ikke hadde gitt seg hen til hverandre på Kondomeriet? Hadde skjebnen fortsatt å styre dem sammen til de ga etter eller hadde den rett og slett gitt opp?
Det får vi faktisk aldri vite, for historien om hvordan "han møtte henne" endte jo der, i på bakrommet på sexsjappa.
Men den siste lille delen av det avstumpa hjertet mitt som ikke helt har blitt til kull, vil gjerne tro at to mennesker som er ment å være sammen ender opp sammen, med god hjelp av skjebnevevens utrøttelige håndarbeid.
Når jeg tenker meg om så er vel Kondomeriet den sjappa som faktisk er årsaken til de fleste forhold her til lands, med varighet fra tre minutter til livstid. Mest sannsynlig det første!
Men, skulle det skjære seg når du minst venter det, kanskje du møter ett menneske som tilfeldigvis kjenner naboen til mormoren din, eller at du faktisk treffer den rette osv.
Ja, da må det være skjebnen!
Det er skjebnen som får skylda uansett når livet ditt snur, om det er til det bedre eller værre, så er det nettopp det ordet som dukker opp.
Du kan like gjerne tro på det, for ordet skjebne står oppført i ordboka også, ergo finnes den.
Jeg for min del har til dags dato ikke helt bestemt meg for om jeg skal være venn med den eller ikke, men for sikkerhets skyld så gjør jeg litt som den vil, selv om jeg noen ganger blir fyllt av barnslig trang til å trasse og stå imot når jeg ubønnhørlig blir dyttet i en ny retning!
Jeg blir ikke klok på den og skjønner ikke hvorfor ting skjer som ikke skulle skjedd og omvendt, men det er vel ikke opp til meg å forstå det, ennå!
Du slipper ikke unna nemlig, uansett hvor mye du kjemper imot. Tro meg, jeg har prøvd.
I det øyeblikket du setter foten utenfor døra om morgenen er skjebnen klar rundt hjørnet. Forhåpentligvis med noen smakebiter av lykke til deg, men kanskje også med en fiffig advarsel om at du ikke skal ta livet og godene du har fått tildelt for gitt.
.
For jeg føler tidvis, eller faktisk ganske ofte at livet mitt er skjebnestyrt. Det skjer så mye som er langt utenfor min kontroll hele tiden at det nærmer seg grensa til latterlig noen ganger.
Og vet du hva? Jeg gjør faktisk ikke noe for å få hendelsene i gang, men allikavel så tar jeg meg selv i å plutselig stå i absurde situasjoner som gjør at jeg føler jeg lever midt i den mest dramatiske spanske såpeserien beste tv-tid har å by på.
Og dette uten at jeg som sagt ikke har løftet en finger for å trigge hendelsene.
Jeg tror ikke jeg skal si mer om det, for det er vel muligens ikke så interressant som jeg vil ha det til.
Nå har jeg vel unektelig snakket om kjærligheten i stygge vendinger de siste dagene.
Men la oss ta det som eksempel likevel, for det er noe de aller, aller fleste har opplevd.
Hvordan møtte du ditt hjertes utkårede? Var det tilfeldig tror du?
Fåtallet blir sammen med gutten eller jenta de gikk i barnehage sammen med. Eller om de gjør så, så er det gjerne etter at de begynte på forskjellige skoler, levde i forskjellige venneflokker og førte forskjellige liv, før de tilfeldigvis møttes på en pub ingen av dem pleide å gå på, men gikk på akkurat den kvelden av ulike årsaker.
Vil du da tenke at det var skjebnestyrt at de møttes? Eller var det bare tilfeldig?
Det er mulig en av dem i løpet av kvelden tenker: "Åh fy faen, denne skapningen gidder jeg faktisk bare ikke" og sniker seg unna puben like kjapt som man kan få en sjokolade til å forsvinne etter en hel dag på slanking.
Men tilfeldighetene stopper gjerne ikke der, for neste gang en av dem drar på skitur så er plutselig han eller hun der også, på samme ankeret på vei opp de bratteste jævla bakkene. Men også denne gang skilles veiene deres, idet de går av ankeret på hver sin side og verden forsvinner i hvitt.
Det er ikke til å unngå at man rister litt på hodet, men klarer ikke helt å slippe tanken lengre. Det var da merkelig hvordan de skulle støte på hverandre på de rareste steder for tiden!
Og det er muligens den tanken de har i bakhodet når de treffer på hverandre for tredje gang og denne gangen på en helt tilfeldig butikk. La oss si Kondomeriet, der de begge er på glidekremshopping. Det er ikke lengre noen tvil, det er skjebnen!
Når de gjenforteller historien er butikken bytta ut med Kiwi og matolje, samtidig som de veklser lure blikk, gliser som to idioter og takker skjebnen for alle disse tilfeldighetene som nå har gjort dem til Herr og Fru Klissesnakk!
Hva da om de ikke hadde gitt seg hen til hverandre på Kondomeriet? Hadde skjebnen fortsatt å styre dem sammen til de ga etter eller hadde den rett og slett gitt opp?
Det får vi faktisk aldri vite, for historien om hvordan "han møtte henne" endte jo der, i på bakrommet på sexsjappa.
Men den siste lille delen av det avstumpa hjertet mitt som ikke helt har blitt til kull, vil gjerne tro at to mennesker som er ment å være sammen ender opp sammen, med god hjelp av skjebnevevens utrøttelige håndarbeid.
Når jeg tenker meg om så er vel Kondomeriet den sjappa som faktisk er årsaken til de fleste forhold her til lands, med varighet fra tre minutter til livstid. Mest sannsynlig det første!
Men, skulle det skjære seg når du minst venter det, kanskje du møter ett menneske som tilfeldigvis kjenner naboen til mormoren din, eller at du faktisk treffer den rette osv.
Ja, da må det være skjebnen!
Det er skjebnen som får skylda uansett når livet ditt snur, om det er til det bedre eller værre, så er det nettopp det ordet som dukker opp.
Du kan like gjerne tro på det, for ordet skjebne står oppført i ordboka også, ergo finnes den.
Jeg for min del har til dags dato ikke helt bestemt meg for om jeg skal være venn med den eller ikke, men for sikkerhets skyld så gjør jeg litt som den vil, selv om jeg noen ganger blir fyllt av barnslig trang til å trasse og stå imot når jeg ubønnhørlig blir dyttet i en ny retning!
Jeg blir ikke klok på den og skjønner ikke hvorfor ting skjer som ikke skulle skjedd og omvendt, men det er vel ikke opp til meg å forstå det, ennå!
Du slipper ikke unna nemlig, uansett hvor mye du kjemper imot. Tro meg, jeg har prøvd.
I det øyeblikket du setter foten utenfor døra om morgenen er skjebnen klar rundt hjørnet. Forhåpentligvis med noen smakebiter av lykke til deg, men kanskje også med en fiffig advarsel om at du ikke skal ta livet og godene du har fått tildelt for gitt.
.
lørdag 22. januar 2011
Kjærligheten er en illusjon, Askepottfenomenet!
Det var en gang en fantastisk flott prins som kom humpende på det livstrøtte øket sitt, kjempet mot en svinsur "ste"svigermor, som heller ville gifte bort sine overmodne og rimelig stygge døtre før han klarte å redde den fortvilede, stakkarslige og seff supervakre jenta fra hennes desperasjon og nød,og helt til slutt levde lykkelig til sine dagers ende!
Omtrent sånn begynner og slutter alle eventyr om kjærligheten. Det er en grunn til at det kalles eventyr. De har ikke bunn i noe virkeliget! Det er bare historier, skapt for å glede og gi håp. Håp om at det finnes en redning og at alt går bra til slutt!
Vel sånn er faktisk ikke virkelighetens iskalde sannhet!
Ennå så mye vi klamrer oss fast i tanken på at den rette finnes der ute er det bare å innse at det er tidenes slemmeste selvsuggesjon!
Det finnes ikke noen den rette, det finnes partnere som eksisterer sammen med deg for kortere eller lengre perioder, men sjelden livet ut!
Om man mot formodning skulle oppleve det siste er det gjerne av årsaker som at man er så satt i sitt daglige mønster at man ikke orker å bryte det og innfinner seg med situasjonen og rutinene man er i.
I eventyr så kjemper man for kjærligheten, man kjemper for den man elsker og i virkelig drøye eksempler av sorten så ofrer man til og med livet sitt for sitt hjertes utkårede. Det siste er litt på kanten drøyt da, for hvordan i helvete vil den som sitter igjen etter ett slikt dødsfall ha det? Mulig det siste der faktisk var en av de situasjonene der "helten" skjønte at det ikke var noe annet enn daukjøtt han kjempa for og fant døden som eneste utvei! Men det skjønte jo ikke daukjøttet så det hele ble til ett romantisk eventyr med en tragisk slutt.
I virkeligheten så slutter man å kjempe idet man møter på motstand, gir opp, går videre og ser etter noe enklere å finne på.
Eventuelt så laster man ned favorittserien sin på tv og blir sittende foran den til det er på tide å gå på jobb, hjem igjen: Gjenta!
Eventyr skaper intet annet enn en illusjon av at det finnes lykke der ute, så lenge man bare tror, håper og ber for det lenge nok. En ugle og noen nøtter hjelper også!
Men i realiteten er den eneste ugla i din nærhet nabokjærringa og hun har selvfølgelig forlengst nappa nøttene til gubben og ingen av dem lever særlig lykkelig!
Det er denne illusjonen som blir undergangen for hjertet ditt, når du innser at troen du hadde på kjærligheten er like realistisk som verdensfred!
Når illusjonen sprekker og du innser det, er det for sent og hjertet ditt blir knust som en krystallvase på stengulv. Fragmenter av deg selv er for alltid ødelagt fordi du lot deg lure av eventyrenes illusjoner om evig kjærlighet og lykke.
Eventyr er faktisk bare eventyr! I virkeligheten finnes det ikke noe som heter "En lykkelig slutt"!
Og Askepott, Tornerose og Rapunzel er virkelig idiotiske navn!
The End!
.
Omtrent sånn begynner og slutter alle eventyr om kjærligheten. Det er en grunn til at det kalles eventyr. De har ikke bunn i noe virkeliget! Det er bare historier, skapt for å glede og gi håp. Håp om at det finnes en redning og at alt går bra til slutt!
Vel sånn er faktisk ikke virkelighetens iskalde sannhet!
Ennå så mye vi klamrer oss fast i tanken på at den rette finnes der ute er det bare å innse at det er tidenes slemmeste selvsuggesjon!
Det finnes ikke noen den rette, det finnes partnere som eksisterer sammen med deg for kortere eller lengre perioder, men sjelden livet ut!
Om man mot formodning skulle oppleve det siste er det gjerne av årsaker som at man er så satt i sitt daglige mønster at man ikke orker å bryte det og innfinner seg med situasjonen og rutinene man er i.
I eventyr så kjemper man for kjærligheten, man kjemper for den man elsker og i virkelig drøye eksempler av sorten så ofrer man til og med livet sitt for sitt hjertes utkårede. Det siste er litt på kanten drøyt da, for hvordan i helvete vil den som sitter igjen etter ett slikt dødsfall ha det? Mulig det siste der faktisk var en av de situasjonene der "helten" skjønte at det ikke var noe annet enn daukjøtt han kjempa for og fant døden som eneste utvei! Men det skjønte jo ikke daukjøttet så det hele ble til ett romantisk eventyr med en tragisk slutt.
I virkeligheten så slutter man å kjempe idet man møter på motstand, gir opp, går videre og ser etter noe enklere å finne på.
Eventuelt så laster man ned favorittserien sin på tv og blir sittende foran den til det er på tide å gå på jobb, hjem igjen: Gjenta!
Eventyr skaper intet annet enn en illusjon av at det finnes lykke der ute, så lenge man bare tror, håper og ber for det lenge nok. En ugle og noen nøtter hjelper også!
Men i realiteten er den eneste ugla i din nærhet nabokjærringa og hun har selvfølgelig forlengst nappa nøttene til gubben og ingen av dem lever særlig lykkelig!
Det er denne illusjonen som blir undergangen for hjertet ditt, når du innser at troen du hadde på kjærligheten er like realistisk som verdensfred!
Når illusjonen sprekker og du innser det, er det for sent og hjertet ditt blir knust som en krystallvase på stengulv. Fragmenter av deg selv er for alltid ødelagt fordi du lot deg lure av eventyrenes illusjoner om evig kjærlighet og lykke.
Eventyr er faktisk bare eventyr! I virkeligheten finnes det ikke noe som heter "En lykkelig slutt"!
Og Askepott, Tornerose og Rapunzel er virkelig idiotiske navn!
The End!
.
fredag 21. januar 2011
Det må være ekko i himmelen!
Jeg har sett filmen Constantine for gudene vet hvilken gang. Det er virkelig en bra film og er verdt tiden det tar i sofaen. Som om jeg egentlig trenger en unnskyldning for å sitte i ro i sofaen!
Uansett så reiser det seg spesielt ett spørsmål i hodet mitt hver gang jeg ser den.
For filmen er basert på kristendommen. Kampen mellom det gode og onde, at Gud har en plan med alt bla bla bla.
Blandt annet kommer temaet selvmord opp ved to forskjellige anledninger. Og de som tar livet av seg seg er som alle vet iflg. Bibelen dømt til ett liv i helvete.
Hvorfor det?
For hvis Gud har en plan med alt så må jo en del av planen hans være å drive folk såpass fra sitt eget vett at de faktisk ender opp med å avslutte sitt eget liv for å få slutt på lidelsene de i utgangspunktet har fått i "test" fra en høyere makt!?
Ett annet bibelsistat sier jo at du aldri får større last enn du greier å bære fra den høyeste fader. Men hvis folk ender opp med å ta livet sitt så har de jo fått det og straffen blir da Helvete!
Hele greia blir derfor bare selvmotsigende bullshit!
Burde ikke faderen da som en ursakt for å drive den såre sjelen hakket for langt tatt den opp til himmels istedet for å sende den helt ned i kjelleren?
Jeg har mistet venner som har valgt og avslutte for egen hånd, opptil fler. Fine mennesker alle sammen, hvis eneste "feil" var at de hadde en sorg i sjelen som overskygget lysten på å møte dagene som kom. Og jeg finner det sårt å tenke at de ikke skal få fred etterpå heller. Som straff for en feilet test, som i utgangspunktet da var en plan som må ha gått som den skulle, siden den høyere makten er ufeilbarig.
Jeg skal ikke terpe mer på det, for jeg regner med dere skjønner hva jeg mener. Det er ikke noe merkelig i at menneskene tidvis er dobbelmoralistiske, sett i sammenheng med at vår grunnleggende religion lærer oss og være nettopp det.
Det gjelder ikke bare selvmord, men generellt. Du skal leve etter de ti bud og bryter du dem havner du rett og slett i hundehuset, eller Helvete om du vil!
Du kommer garantert til å bryte ett eller flere av budene.
Så hovedpoenget med hele den kjempelange boka skrevet i bitteliten tekst koker ned til 9 ord: Lær deg å be om tilgivelse først som sist!
Kanskje det kan redde ræva di fra å havne i kjøttsuppa, der noen gnager på bena dine, koker deg i olje og strør salt i sårene dine for evig tid!
Kanskje!
Men filmen, å jæven den er bra! Og Keanu Reeves er aldri feil!
.
Uansett så reiser det seg spesielt ett spørsmål i hodet mitt hver gang jeg ser den.
For filmen er basert på kristendommen. Kampen mellom det gode og onde, at Gud har en plan med alt bla bla bla.
Blandt annet kommer temaet selvmord opp ved to forskjellige anledninger. Og de som tar livet av seg seg er som alle vet iflg. Bibelen dømt til ett liv i helvete.
Hvorfor det?
For hvis Gud har en plan med alt så må jo en del av planen hans være å drive folk såpass fra sitt eget vett at de faktisk ender opp med å avslutte sitt eget liv for å få slutt på lidelsene de i utgangspunktet har fått i "test" fra en høyere makt!?
Ett annet bibelsistat sier jo at du aldri får større last enn du greier å bære fra den høyeste fader. Men hvis folk ender opp med å ta livet sitt så har de jo fått det og straffen blir da Helvete!
Hele greia blir derfor bare selvmotsigende bullshit!
Burde ikke faderen da som en ursakt for å drive den såre sjelen hakket for langt tatt den opp til himmels istedet for å sende den helt ned i kjelleren?
Jeg har mistet venner som har valgt og avslutte for egen hånd, opptil fler. Fine mennesker alle sammen, hvis eneste "feil" var at de hadde en sorg i sjelen som overskygget lysten på å møte dagene som kom. Og jeg finner det sårt å tenke at de ikke skal få fred etterpå heller. Som straff for en feilet test, som i utgangspunktet da var en plan som må ha gått som den skulle, siden den høyere makten er ufeilbarig.
Jeg skal ikke terpe mer på det, for jeg regner med dere skjønner hva jeg mener. Det er ikke noe merkelig i at menneskene tidvis er dobbelmoralistiske, sett i sammenheng med at vår grunnleggende religion lærer oss og være nettopp det.
Det gjelder ikke bare selvmord, men generellt. Du skal leve etter de ti bud og bryter du dem havner du rett og slett i hundehuset, eller Helvete om du vil!
Du kommer garantert til å bryte ett eller flere av budene.
Så hovedpoenget med hele den kjempelange boka skrevet i bitteliten tekst koker ned til 9 ord: Lær deg å be om tilgivelse først som sist!
Kanskje det kan redde ræva di fra å havne i kjøttsuppa, der noen gnager på bena dine, koker deg i olje og strør salt i sårene dine for evig tid!
Kanskje!
Men filmen, å jæven den er bra! Og Keanu Reeves er aldri feil!
.
Abonner på:
Innlegg (Atom)