22 juli 2011.

Det var fredag og Oslo var preget av en lat og fredelig stemning. Jeg hadde nettopp sluttet på jobb og sto og ventet på trikken ved Tinghuset, til høyre for meg sto det noen damer som pratet og lo.

Så smalt det!
Ett drønn så høyt at det slukte all annen lyd voldtok luften rundt oss! Bakken skalv noe voldsomt, samtidig som vi ble møtt med ett luftrykk så kraftig at vi ett kort øyeblikk mistet balansen.
Jeg kastet ett kjapt blikk opp mot himmelen, der alt jeg kunne se var en flokk med fugler som skrikende lettet fra ett hustak litt lengre bort.
Så ble alt stille en kort stund, unormalt stille.

Folk så seg forvirret rundt, men ingen av oss kunne ikke se noe årsak til det vi nettopp hadde opplevd.
Den første antagelsen var at det var tordenvær og at det hadde vært lynnedslag rett i nærheten.
Ikke mange sekunder senere kunne vi se røyk sive opp i luften rett nedi gaten. Så kom trikken jeg hadde ventet på.

Idet trikkesjåføren kjørte over Grensen kom beskjeden.
-Det har vært en eksplosjon i Regjeringskvartalet! Jeg har fått beskjed om å kjøre videre og jeg anbefaler alle om å holde seg på trikken!
(den sjåføren fortjener all ros for å faktisk holde hodet så kaldt som hun gjorde).
For idet vi kjørte fra Grensen og ned til Stortorvet så vi resultatet av det vi nettopp hadde hørt og kjent så voldsomt godt på kroppen. Blodet frøs faktisk til is i årene og håret reiste seg i gru over synet som møtte meg,
Det var blodige mennesker både på bakken og som gikk rundt og det var knust glass overalt.
Gatene var også unormalt fulle av folk som flokket seg sammen for å se, for å skjønne.
Men akkurat da tror jeg ikke noen skjønte rekkevidden av det vi hadde opplevd og ingen av oss visste at dette bare var toppen av isberget og at ettermiddagen skulle gå fra ille til grusom.
Byen eksploderte i lyder, overalt kunne du høre sirener og alarmer fra forskjellige bygg rundt om i kvartalene som var blitt pårørt. Jeg kan merkelig nok ikke huske noe skrik eller rop  fra menneskene der ute på gatene, men de var nok der de også...

Jeg forsøkte å ringe ungene mine, men fikk ikke svar.
Jeg var fortsatt på trikken da jeg sendte en sms til de nærmeste som vet at jeg jobber rimelig nært der bomben gikk av: "Jeg er trygg, var ute da det skjedde, men alt er bra :o) Det ligger knust glass overalt". 
Hendene mine skalv så voldsomt og tankene var så ute av fokus at jeg greide ikke skrive mer enn det, jeg ville bare gi beskjed. (det var nok ett par personer jeg skulle gitt beskjed til som ikke fikk den, men jeg tenkte ikke helt logisk).
Det eneste jeg tenkte om og om igjen resten av turen hjem var: Ungene er ok, helt sikkert. Du må ikke grine nå, dette skal gå bra. Aldri har en trikketur på 15 minutter kjentes så lang.

Da jeg kom inn i gangen hjemme ble jeg møtt av gutta mine. Jeg slapp alt jeg hadde i hendene, tok rundt dem  og grein i ren lettelse over å ha dem begge to foran meg trygt hjemme og av sjokket over opplevelsen. Skrekken som jog gjennom  kropp og sjel flere ganger i løpet av kvelden og som noen ganger fortsatt gjør det, kan rett og slett ikke beskrives.

Mange ringte og sendte sms'er i løpet av kvelden, alt fra de nærmeste til folk jeg faktisk ikke trodde tenkte på meg engang. Og det varmet noe voldsomt. Vil derfor benytte denne anledningen til å takke for all omtanken for min del.

Det tok ikke lang tid før nyhetene kom, om at ondskapen hadde kommet til Utøya og at det ble skutt mot unge mennesker som var samlet på landsmøte i felles glede over felles lidenskap. Ungdommene til AUF.
Jeg greide ikke annet enn å se nyheter resten av dagen og skjøv tankene på egne hendelser langt bak meg en god stund, til det hele virket som en vond vond drøm.
Skrekken jeg hadde følt en kort stund var som en dråpe i havets evighet fremfor den skrekken alle disse unge må ha følt når personifiseringen av ren ondskap rolig gikk rundt og skjøt en etter en og sørget for at så mange unge mennesker ble  fratatt muligheten til å leve, elske, engasjere seg, gråte, le og kjenne på at de levde. Eller at så mange foreldre, besteforeldre, søsken, kjærester og venner aldri mer skal få se og omfavne en ung person de hadde nær i hjertene sine i live igjen!
Jeg er mor selv og tanken på hvordan det må ha vært å være en forelder som ikke kunne gjøre noe annet enn å vente å håpe......

23 juli.
Søsteren min har bursdag i dag. Jeg er så utrolig glad i henne! Hun er virkelig en av mine største hverdagshelter. Og at jeg i dag fortsatt har muligheten til å ringe henne og gratulere henne med dagen fyller meg med en enorm glede.
Men gleden er kortvarig!
Da jeg la meg kvelden før var tallene på døde på Utøya 10, da jeg slo på nyhetene igjen var de kommet opp i  84. Totalt var det i Oslo og Utøya nå 91 omkomne.
Min yngste sønn og jeg tok oss en tur ned til byen senere på dagen, som nå var forvandlet fra synet av blodige mennesker og knust glass overalt  til bevæpnet militære og blomster overalt.
Hjemme igjen står nyhetene på resten av dagen.
Ellers er jeg er som en spent streng, for ungene er på Facebook, som er en stor infokanal venner og bekjente imellom og nå i disse tider mer enn noen gang og jeg prøver å være forbredt!
Forbredt på at de via den kanalen skal finne ut at en av deres venner har mistet livet. Det kommer ofte beskjed, oftere enn det burde, om at en venn av en venn er funnet død. Men så langt er mine skånet for en sånn beskjed direkte.
Det tordnet rett før jeg skulle legge meg og når det ett par ganger smalt faretruende nær var jeg rett tilbake på holdeplassen ved Tinghuset.


24 juli.
I morgen skal jeg på jobb igjen. Jeg gruer meg, Oslo er ikke lengre noen Kardemommeby og jeg kjenner meg ikke på noe vis trygg på at det er over .
Tankene er der nemlig. Mannen hadde kjøpt 6 tonn med gjødsel. Ca 500 kilo var brukt til bomben på fredag og noe er helt sikkert brukt til prøvesprengning. Hvor er resten? Står det gjemt på steder rundt om i Oslo med en type tidsbryter på? Klar til å gå av i det folk begynner å slappe av?
Jeg håper selvfølgelig ikke, men tanken er der.....


Ord blir så fattige og meningsløse, men jeg vil allikevel avslutningsvis sende min dypeste medfølelse og kondolanse til alle de som på så ubeskrivelig tragisk vis er blitt pårørende disse siste dagene. 



_____/)___/)______./¯"""/')
¯¯¯¯¯¯¯¯¯\)¯¯\)¯¯¯'\_„„„„\)

¯`v´¯) "Om én mann kan vise så mye hat,
`*.¸.*´ tenk hvor mye kjærlighet vi alle kan vise sammen"
¸.•´ ¸.•*¨)¸.•*¨)
(¸.•´(¸.• (¸.•´¸¸.•¨¯`•.¸¸.♥