Kommunikasjon.

I riktig gamle dager måtte man gå over til naboen for å spørre om å låne en kopp sukker og var du riktig uheldig så var naboen egentlig på vei over til deg for å spørre om det samme.
Det ble en bomtur, men allikavel fikk man møtt naboen, sladret litt over gjerdet og snakket skit om den tredje naboen som hadde sukker og derfor ikke gadd å gå ut denne dagen.

For ikke så mange år siden brukte man en telefon som satt fast i veggen, for å ringe naboen å spørre om du kunne få låne en kopp sukker.
Var du riktig uheldig så var det opptatt på linja. Det var fordi naboen du ringte snakket med den tredje naboen som hadde ringt for å spørre om det samme og siden ingen hadde sukker endte de med å bruke noen tellerskritt på å snakke skit om den jævelen som ikke kom gjennom på linja. Dette var da selvfølgelig såpass lenge siden at det ikke fantes noen "tre på linjen" funksjon.

Nå for tiden snakker man ikke med naboen lengre, man unngår naboen.
Også har alle mobiler og er tilgjengelig for hele verden, uansett hvor du er og til enhver tid .
Unntatt når du skal ringe mobilen til fjortissen i huset. Du har nemlig blitt lagt inn med lydløs ringetone og blir derfor grundig oversett.
Fordi han vet at det kun er to grunner for at du ringer!
Det ene er spørsmålet om hvor skapningen er i verden og en beskjed om å komme hjem snart og det andre er om han kan kjøpe med sukker på vei hjem.

Det er faktisk egentlig bare å innse det.
Uansett hvor bra kommunikasjonen har blitt med årene, så er det fortsatt like jævla vanskelig å få tak i sukker om du har råka til å gå tom!

Jeg ser deg!

.

Jeg ser alle spørsmålene du har, i øynene dine.

Du ser alle svarene i mine.

Derfor tør du ikke spørre, og jeg er for feig til å si noe!




.

Gi meg ett øyeblikk av ditt liv.

Jeg har alltid vært nysgjerrig på mennesker.

Ikke hva de gjør under dyna og slike ting altså, men mer hva det er som har gjort en person til det han/hun er idag.
Man formes jo i grunnen uavbrutt hele livet, det er en sakte prosess over tid.
Allikevel kan man oppleve ett enkelt øyeblikk, eller en serie med hendelser som river en ut av de kjente rammene og endrer den livsbanen man var i totalt.

For jeg tør påstå at alle har minst en hendelse  i livet sitt som de føler har vært med å forme dem til det de er i dag.
Da tenker jeg  ikke på de helt åpenbare, som når man holder det nyfødte barnet sitt inntil seg for første gang, eller da man giftet seg med mannen/kvinnen i sitt liv.

Så for å forklare hva jeg mener, skal jeg nå i ett anfall av personlig fortelle om en av mine øyeblikk. ( jeg har mange). Og jeg vil understreke at jeg ikke drar frem denne historien for noe annet enn å markere hva jeg mener med livsendrende hendelser.

Here we go: ( i ekstrem kortversjon, uten navn og ingen bitterhet fra min side lengre)!

Barneskoleårene var for meg en veldig tung og vanskelig periode.
Det gikk nesten ikke en dag uten at jeg fikk høre diverse negative kommenetarer som gikk på utsendet, vekten eller høyden min og mye av det jeg sa eller gjorde ble latterligjort så snart det var en sjanse for det.
Noen ganger, særlig hvis jeg hadde motet meg opp til å svare tilbake, opplevde jeg alt fra å bli sparket, slått eller spyttet på.
Så det tok ikke lang tid fra jeg stolt, glad og spent møtte opp på min aller første skoledag til jeg gruet meg til neste.
Selvtilliten forsvant, sammen med troen på at jeg hadde noe verdi. Ingen så meg for den jeg var, bare for hvordan jeg så ut.

Det ble jo også sånn, at jeg, som de fleste andre som opplever mobbing svarte med en utagerende oppførsel når jeg fikk nok og endte også opp med å være den som fikk refs av skolepersonalet for det.
Ingen av de som jobbet på skolen brydde seg noen gang om å finne ut hva som lå bak de reaksjonene jeg til tider hadde. De så på meg som problembarnet.
Det endte opp med at jeg trodde det skulle være sånn. At de kunne få si og gjøre som de ville med meg og at jeg bare måtte finne meg i det.

Det ble mange ensomme år på skolen.
Men ett godt stykke ut i fjerde klasse fikk jeg en venninde og vi hang sammen som erteris i mange år.
Vennskapet med henne var en av disse øyeblikkene som var med å endre livet mitt og det var hennes utstrakte arm som reddet sjelen min fra den totale undergangen.
Jeg tror ikke hun den dag i dag skjønner betydningen det hadde for meg, da hun en dag kom bort til meg og lurte på om jeg ville være med henne å leke.
Jeg fikk vel ikke noe bedre selvtillit av det, men jeg fikk derimot tilbake troen på at jeg ikke var helt verdiløs som menneske og at det fantes noen der ute som så meg for den jeg var og vennskapet ga meg en grunn til å glede meg til dagene som kom og til å drive meg selv fremover.

Mange år senere møtte jeg igjen en gutt som hadde gått i klassen min i flere år på barneskolen, men som så flyttet.
Det første han gjorde så snart vi fikk sjansen til å prate sammen var å be meg om unnskyldning og fortelle meg at han mange ganger hadde angret på både det han hadde sagt og gjort mot meg.
Det var så utrolig deilig å få den unnskyldningen, av flere grunner. For den bekreftet for meg, at det faktisk var så ille som jeg selv hadde husket det.
At det ikke var jeg som var problemet, som noen lærere og andre hadde forsøkt å få meg til tro.

Det er slike øyeblikk jeg mener, de som endrer sporet du er inne på og sender deg videre i en annen retning.

Så når jeg ser på de menneskene jeg passerer i løpet av en dag hender det seg jeg lurer på historien bak noen av dem og hva de kunne fortalt, om de bare hadde gitt meg ett øyeblikk av sitt liv.

Det lille skrinet!

Hun hadde en hemmelighet, som hun sirlig hadde skrevet ned på ett gulnet papir og låst inn i ett lite skrin.

En måneskinnsnatt rodde hun langt ut på den rolige sjøen, til hendene verket og blemmene sved i håndflatene.

Der løftet hun opp skrinet, som nå nesten var tyngre enn hun orket å bære og slapp det over ripen på båten.

Nå ligger det der nede, i det stille mørket og skjuler sin innerste viten i en evig ro.

Hinsides ubekvemt!

Jeg satt her og tenkte litt på det med barnelære i forhold til religion og tok meg selv i å lure på om jeg egentlig er en skikkelig feiging som ut i fra barneskolens kristendomslære på en måte ramlet litt av religionslasset.
Ikke for at jeg ikke tror på noe, men ærlig talt.
Se på innholdet i Bibelen, det er den minst pedagogiske boken i menneskelig oppdragelse du kan finne!
Du finner den på bokhandelen under kategorien: "Oppfør deg eller lid under konsekvensene i all din sjelelige tid"!

Nå skal det sies, at jeg har faktisk ikke lest Bibelen fra perm til perm, det er summen av lærdommen jeg fikk som minimenneske som sammenfattes i noen få setninger under her.
Jeg har noen eksempler på bibelhistorier fra kristendomstimene som ihvertfall for min del satte skrekk i en liten barnesjel og egentlig fortsatt gjør det (bittelitt).

En ting jeg fort skjønte med barnelærdommen var: Vokt deg vel for skuffelser!

"Be og du skal få" startet læreren vår den ene kristendomstimen på barneskolen med (det het kristendom i riktig gamle dager).
Hele klassen ble selvfølgelig på hugget! Kan vi be om hva som helst også får vi det?
Noe læreren bekreftet med en svovelpredikants iver og skråsikkerhet.
Jeg husket jeg gikk hjem og brukte hele kvelden på å be om få det jeg hadde ønsket meg mest av alt siden jeg var en neve stor. En hest!
Det var det samme hvilken farge, størrelse og kjønn den hadde. For jeg ønsket meg bare en hest, mest av alt i verden.
Neste morgen da jeg sto opp var det jo selvfølgelig ingen hest som sto å ventet på utsiden av huset mitt.
Skuffelsen var så enorm at jeg faktisk tok til tårene og jeg ble kjent med mitt første svik i religionens verden.
Jeg tok dette med læreren. Jeg ba jo, men fikk ikke!
Det er de som fortjener å bli bønnhørt som får, var svaret.
Javel!? Gud var egentlig nissen og jeg var slem?
Det var da jeg sluttet å tro på at det egentlig var så fantastisk, alt det læreren pratet om.

Ok, det var kanskje det man kan kalle en egoistisk retning av trosbudskapet.
Det skal være sagt at jeg lærte noe da, nemlig at hvis du vil ha noe må du jobbe for det selv, det nytter ikke å be om at det på magisk vis skal dukke opp foran nesa di.
(Det går litt tregt, men jeg sparer fortsatt til hest.... det nærmeste jeg har kommet å ha hest i eie så langt er i pølse fra Gilde )

En annen historie fra boka som ihvertfall skremte meg godt og grundig var historien om Sodoma og Gomorra.
Altså. De fleste kjenner historien om to byer der det var så mye æh.. sodomi på gang at den høyere makt istedet for å vifte en magisk finger over det hele og fikse problemet han mente lå over byene heller valgte å makulere hele skiten.
Det vi lærte om disse byene var at alle var slemme med hverandre, griske og hadde sex med alt de kom over, i verste fall type bror med søster og mor med bror, noe de fleste oppegående mennesker til og med da skjønte var feil.
Men så var det også alle disse andre da, som ikke var i slekt eller faktisk fant seg noe pulbart over den seksuell lavalder!? Hvorfor skulle de svi? Bokstavelig talt!
Og hva med den historien om ei jente som egentlig bare ville være grei?
Den om jenta som ga ett brød til en fattig mann som hadde kommet til byen.
Da byfolket oppdaget denne vennlige handlingen smurte de honning på kroppen til jenta, hang henne opp på bymuren hvor hun ble spist opp av bier
Hvorfor i alle dager måtte hun henge der å bli spist av bier om høyere makter faktisk fulgte med på livet i byen? Hvorfor ble hun ikke reddet?
Det beviste jo egentlig bare at det lønte seg jo fader ikke å være grei der heller!
Og hvorfor sier soga ingenting om hvordan disse byene ble slik? En syndens pøl ute av kontroll.
Jeg tør påstå det er ett kroneksempel på sløv oppdragelse, der fatale uhell skjer mens far er på fylla og han i ett anfall av fylleangst forsøker å rydde opp dagen derpå.

Han har en merkelig måte å rydde opp på og dette beviser han ett annet sted i boka også, helt i begynnelsen faktisk.
Historien om Adam og Eva er klassisk .
Egentlig var det ikke i mine øyne en feil å spise av eplet, sånn som jeg har tolket det i senere tid symboliserer det enden på barndommen og man fristes til å rive seg løs fra den med en tenårings trass, smake på de "forbudte frukter" , lære av erfaringen og bli mer voksen.
Det som jeg syntes var verst med den historien var hvordan han straffet sine " to barn" så hardt som han gjorde.
Rett og slett fordi jeg ikke greide (eller fortsatt greier) å forstå hvordan man kan elske noen med hele sin sjel, for så å bare kaldt snu ryggen til på det viset han gjorde.
Man gir ikke barna sine en kald skulder om de feiler, trass advarsler om straff. Man rettleder dem videre.

Og funker ikke forgående trusler om utstøtelse og total radering så har vi da alltids skjærsilden, helvete og alle dets demoner som gladelig knaser løs på den udødelige sjela di om du ikke hører etter!

Alt i alt har min barndoms møte med den vestlige klokeboka vært en lang skummel historie i straff og konsekvenser langt utenfor min fatteevne.
Det er først i voksen alder jeg har tenkt at Bibelen egentlig ikke var ment for annet en å mane til folkeskikk og noenlunde sivilisert oppførsel.
Ispedd noen smådiskrete trusler om at straffene du møter om du ikke oppfører deg er hinsidig ubekvemme.
Det eneste problemet med disse skriftene, er at de er nedtegnet omtrent på samme tid som dinosaurene vandret den da flate jordskorpa og at vi lever etter dem den dag i dag som de skulle vært skrevet i går.
Senere har jeg også lært at pavemafiaen satte seg sammen, samlet skriftene og valgte hva som skulle være med i den hellige boken vår.
Feministen i meg skal la det være usagt hva jeg mener om dette, ihvertfall i dag.

Det var nok så at de som jobbet i kirker verden rundt om innså at de måtte myke opp stemningen litt , at de ikke kunne fortsette med trusler om dommedag og pinsler om de skulle beholde skaren sin.

De introduserte derfor en ny figur til scenen.
Nemlig selveste avkommet, Jesus. Fy flate for en karakter, når man ser litt skeivt på det hele.
Han samlet seg en kompisgjeng, tok ett godt tak rundt dama si og reiste rundt og forsøkte å forkynne kjærligheten.
Historien viser jo til slutt at det gikk heller dårlig. Det var de der ute som ikke likte denne tilbakelente fyren med gode intensjoner og også her ender godhet med noen dager i hengendende stilling.

Men allikavel så funka det jo! Jeg for min del fikk tilbake troen på at det er noe bra der ute. Det finnes en eksistens som ønsker deg godt.

Jeg kan vel neppe beskyldes for å være så forbanna kristen at det gjør noe, kall meg heller vidsynt, jeg har troen på noe.
Jeg har også troen på at du skal stå oppreist som menneske og vite at når du trekker ditt siste sukk, så har du gjort ditt beste for de rundt deg, men også deg selv.
Akkurat som genarvingen til sjefen sjøl forsøkte å si før han opplevde mennesket på sitt verste.

Man må som sagt jobbe for tingene man vil ha og ikke tro at det holder å be om dem, gjøre det beste ut av den lidenskapen man møter i livet og innse at den eneste som straffes for feilslåtte handlinger til syvende og sist kun er du selv.

PMS= Pusekatt med sjokoladetrang!

Jeg foretrekker å kalle det EMS, for mine anfall kommer gjerne rett etter fullført periode. Ikke hver gang altså, til mitt forsvar, men det ligger der å venter under overflaten som en slumrende funksjon, lik bensin, ganske så ufarlig når det bare ligger i tanken, bare drit i å kast en fyrstikk inn der liksom.

Menn tror kvinner finner på PMS for å få oppmerksomhet.
Jeg personlig mener det er evulosjonen som har utviklet den, for nettopp å få disse forvokste barna til å manne seg opp å oppføre seg som noe annet en bortskjemte unger en gang iblandt.
Så i periodene når mennene ikke oppfører seg som forventet kommer denne "evnen" frem som troll i eske og kan skape reaksjoner som strekker seg fra hysterisk gråt til "blikket" som visstnok skal være ganske skremmende.
Enten det eller en ekstremversjon som fører til en manglende evne til å snakke forståelig, slamre med alle dører, eller kaste det som er løst i nærheten av seg.
Hvis en mann opplever det siste er han virkelig ille ute!

En annen ting kvinner trenger noen ganger og kanskje da spesielt under PMS perioden er en liten blomsterkvast, en uoppfordret massasje, eller det virkelig helt store: Å komme hjem til et klart hus og ferdig middag.
Den første er vel kanskje det man kan forvente mest, det krever ikke så mye av mannen å kjøpe blomster på vei hjem og vips så har han en kvinne i hus som smiler fårete lykkelig fordi han har tenkt på henne og ville gi henne et lite bevis på sin kjærlighet ( eller lette på sin dårlige samvittighet, som vi selvfølgelig velger å tenke når vi er på vårt verste).
Husvask derimot, det krever så mye av en stakkar at det ihvertfall ikke går å gjøre før man har spist middag. Men før middag må det selvfølgelig trenes, eller fikses på en dings bare menn vet hva kan brukes til.
Så hvem ender opp med å lage middagen?.. og når den er fortært så er han så mett stakkars, at han orker bare ikke å gjøre det husarbeidet han hadde sagt han skal ta akkurat da..(må vente litt, ihvertfall, til middagen har sunket nedenfor adamseplet om ikke annet).

Å DA skjønner du, i sin sleipeste sleipe verden setter han på favorittserien til kvinnen som i hans hode i all hemmelighet nå har fått tilnavnet"demoniske mareritt" og later som han er interressert lenge nok til at hun glemmer hva som egentlig skulle gjøres.
Samtidig som han slår på tv'n doper han henne ned med is og sjokolade og sniker seg unna, til en krok der han kan sitte alene og fikle videre på dingsen sin.

Så da er vi tilbake til det vi kvinner trenger litt ekstra av i disse dagene, den mannlige romantiske oppmerksomheten (som egentlig bare er å finne i Barbara Cartland bøker, men som vi av en eller annen idiotisk grunn har fått for oss at finnes i virkeligheten også).
Oppmerksomheten som bekrefter vår kvinnelighet og følelsen av å være elsket selv om vi nettopp har gått i flere dager og følt oss konstant skitne og ekstra rynkete.
Der kommer mannens dødsforakt inn i bildet. For det er i akkurat denne perioden det strider mot hele hans natur å gjøre dette "lille ekstra".
Det lengste han kan strekke seg er å sitte musestille i kroken sin å fikle frenetisk med dingsen og la det elskelige "demoniske marerittet" få se tv i fred.

Det er først når man som kvinne innser at man har blitt grundig lurt (etter å ha sett ferdig alt hun ville se på tv så klart) at mannens liv og helse står på spill.
Når hun rister seg ut av sjokoladerusen, slutter å sikle på gutta i Supernatural og innser at hun egentlig ikke har fått noe av den sterkt nødvendige oppmerksomheten, eller at gulvene ser like jævlig ut som de gjorde for et par timer siden, oppvasken har tårnet seg opp og badet har på ingen måte rengjort seg selv.

Det er da det skjer, fyrstikken slår gnister og nærmer seg tanken.

Mannen skvetter opp og slipper taket i dingsen, ser på henne for å tyde hvilket blikk som blir gitt og gjør seg klar til å løpe før alle hennes kvinnelige demoner slippes løs fra Helvete og blir til tusen stormer etterfulgt av en stillhet som er så stille at det går kaldt nedover ryggen til alle som er i en omkrets av hundre meter.
Det er som om verden stopper opp og venter, nesebor dirrer i frykt, lukten av svovel ligger tykk og hender blir klamme og kalde.
Før en stille gråt plutselig høres, etterfulgt av : duhuu bryyr deg ikkhe om meheg i det hehehehele taahahat. Deteralltidjegsommåvaskeogryddefikseogordneherheletiden....hikst.
I det ordene er uttalt går de stille tårene over til flom og hikstene over til stygge ul som minner om kritt på tavle.

Mannen innser at han har tapt og stormer til for å klappe henne på skulderen med en klønete bevegelse, samtidig som han sier ord som han tror trøster.
Klart jeg bryr meg om deg, du er jo den jeg elsker mest av alt... dessuten har du jo blitt så fin etter den siste slankekuren din...
Var jeg ikke fin før jeg slanka meg?
Idet han innser hva han har sagt er gode råd så dyre at han har rett og slett ikke råd til dem, øynene hans får et skremt uttrykk, knærne får en ekstra knekk og i sin desperasjon rykker han tak i hele kvinnekroppen og røsker henne inntil seg, kysser henne dypt og lidenskapelig og håper i all stillhet at han kan holde pusten nedi ganen hennes lenge nok til at hun glemmer den siste kommentaren..

Oh well.. etter en kjølig tannpuss er tiden inne for å slenge slitne kropper i seng og DER, endelig får hun den etterlengtede massasjen , to halvslappe fingre griper tak i nakken og nugger det de er gode for, i omtrent tjue sekunder, før de sakte men sikkert forsøker å vandre til steder som absolutt ikke trenger massasje akkurat da.
Det blir derfor raskt avbrutt med "blikket" og mannen ender opp med å sove i fosterstilling og det ene øyet på gløtt resten av natten.

Dagen etter husker ikke kvinnen noe av hendelsene på samme vis som ham lengre, PMS'en har sluppet taket, så idet hun våkner husker hun med et smil at han lot henne få velge akkurat hva hun ville se på tv, serverte henne favorittgodis og ga henne en massasje.

I ren lykkerus kaster hun seg over ham og overstrømmer ham med et lidenskapelig "drageånde om morran" kyss, før hun står opp.
Han ligger igjen i sengen og puster lettet ut, mye fordi han holdt pusten når hun gikk til angrep på leppene hans med sin dødelige ånde, men også fordi han vet... at stormen har lagt seg for denne gang........

Tale til mormor 06.08.2010!

Mormor, bestemor, farmor, oldemor.

Vi barnebarn og oldebarn har så mange fine minner om deg .
Din myke hud, dine gode hender og din naturlige skjønnhet.

Det er unektelig stundene på kjøkkenet vi husker aller best. Den gode roen som alltid lå over dette lille rommet på Skogly.
Med alle sine gode dufter!
Nystekt brød,
Nyrørt syltetøy,
Kaffe laget på kjelen.
Og middager som aldri ble laget med hjelp fra Toro.
Det var småsei med lever, potetball og stekt aure i rømmesaus...

En annen ting vi husker så godt var dine ullstrømper. Det var egentlig aldri noen overralskelse hva vi fikk til Jul. Men vi gjetta gjerne hva slags farge det var på dem og det var det som var overraskelsen. Disse strømpene brukte vi mye og til neste jul var de utslitt og vi var klar for ett nytt par.

Det var alltid en sånn lun stemning på kjøkkenet, og den kom fra deg. Kjøkkenet var ditt rom i huset. Der var du sjefen! Og der var det plass til alle, og det var mange!

Alle var velkomne på Skogly og alle endte vi som regel opp der inne på det lille rommet, der det også ble spilt utallige runder med Yatzy til langt ut i de sene nattetimer. Der beviste du at du var helt uslåelig i hoderegning. Og noen ganger varierte vi litt, med kortspillet Krig.
Samtidig som praten gikk om alt og latteren satt løst.

Når vi var små, og skulle legge oss, var det på ”loffarseng” oppe på loftet. Der vi krøp inn i velduftende kreppsengetøy og ventet spent på at du skulle komme opp å fortelle oss en nattahistorie.

Når vi ble eldre fikk vi ta del i din egen historie, som var bedre enn noen ting Asbjørnsen og Moe hadde å by på.
Der du fortalte om oppveksten din sammen med din mor og om krigen.
Du fortalte også mye om hvordan du og far bygde opp Skogly og livet dere hadde sammen.
Dette gjerne samtidig som hendene dine, som han ”far” sa, tvinnet på noe tråd, eller renset flittig på bær eller fisk.


Det er disse historiene som gjør av vi vet du levde det livet du ønsket deg.
Du giftet deg med den mannen du ville dele livet ditt med i ung alder og fikk syv barn med ham, disse barna sørget på sin side igjen for en horde med barnebarn og oldebarn til deg, noe som gjorde at det sjelden var en stille stund i huset.


Din kropp har sluknet .
Din sjel er sluppet fri og et liv med hardt arbeid er forbi.
Boken din er lukket, et kapittel i evigheten har kommet til en ende. Og selv om stolen ved kjøkkenvinduet på Skogly nå står tom, vil minnene om deg alltid leve videre.

Tusen takk for alt du var for oss! Du kjære mormor, farmor, bestemor og oldemor.

Dragens tårer!

Du sto der bare, helt rolig, smilende.
Ingen så sorgen du bar i hjertet ditt, smilet du bar på utsiden skjulte deg godt, for godt!

Det stumme skriket fra sjelen din forble uhørt.

Nå ser alle sorgen du bar på.
Du smiler fortsatt, ett rolig smil, gråten i hjertet ditt har stilnet, nå er du sorgløs.

I det uendelige.