Norway Rock 2010. 5 års jubileum!

Jeg har aldri påberopt meg å være noen "happy camper". Jeg hater å sove på bakken og våkne med insekter jeg ikke aner navnet på i kjeften. Men for en festival som NR er jeg villig til å gjøre ting som er unormalt for å være med på leken og festen(e).
I år var det fire dager med metal for enhver smak. Hurra!

Dag 1.
Vi sikta oss inn på en ca fem timers lang kjøretur, som muligens ble nærmere seks timer fordi jeg bare måtte innom ett par butikker på veien.

Det gjorde ingenting, for vi rakk Jorn hårfint, styrta ett par øl og fikk med oss en kongekonsert. Ett godt startskudd for rocken!

Tilbake til campen med oss for å sette opp partyteltet i øsende regnvær. Jeg påberopte meg feigt min kvinnelighet og overlot jobben til gutta, satte meg i teltet med en liten øl.

En halvtime senere satt jeg fortsatt i teltet og gutta var lengre unna utetak over hodet enn de var før jeg krøp inn bak glidelåsen.

Så jeg fant ut at jeg fikk hjelpe dem å holde stengene, ikke lenge etter sto alt som det skulle. Og ja, jeg mente stengene til partyteltet nå! (Men det beviser jo bare at menn er udugelige med mindre ikke en kvinne hjelper til med stanga! )

Stoler og bord kom på plass og straks var det blitt til en hyggelig liten utestue som vi forøvrig delte med ei superkoselig dame fra langt oppi nord.

Fra sletta klang musikken til Airbourne og pumpa opp vorspielet.

Jeg for min del ventet på kveldens høydare Twisted Sister. Som ikke bare viste seg å være kveldens , men rockens suverent beste dette året.

Da de kom på scenen var jeg så trøtt og full at jeg kunne sovnet stående midt i regnet, fem minutter senere var all tretthet som feid vekk og jeg tok meg i å ønske at konserten aldri tok slutt.
Konsertkvelden ble avrundet med Valentourettes på høygir.

Tilbake i utestua fant vi selvfølgelig noe å drikke på, i partyteltet "next door" spilte de 80 talls hits, Michael Jackson, A-Ha og all annen musikk som ikke hadde noe forbindelse med en rockefestival.

Jeg kjente noe traff en irritert nerve, men lot det passere, vi var der for å ha det gøy. Det var ihvertfall det jeg forsøkte å si til meg selv.

Kravla i soveposen rundt fem og det siste jeg husker jeg hørte før jeg sovnet var "her kommer Julius som alle kan se " og våknet rundt tolv og det første jeg hører er "han henger i toppen av ett tre ".
Det hadde ihvertfall sluttet å regnet og takket være ett yrende liv på bakken hadde jeg spist frokost lenge før jeg kom meg ut av soveposen.

Dag 2.
Vi tok oss ned til Kvinesdal sentrum for å shoppe livsnødvendigheter som .. æh, øl og kaffe.

Der hang det Norway Rockflagg på enhver butikk og de ansatte på Rema hadde for anledningen noen skikkelig fine t-shirts på seg. Den lille byen var pønta og kledd riktig så fint til fest.

Tilbake i campen var nå partyteltnaboenes musikk overdøvet av skikkelige greier fra hovedscenen.
Jeg hadde bare tre konserter denne dagen jeg var bestemt for å få med meg.
La oss begynne med Kamelot, som jeg tidligere har notert meg at flere digger, men jeg har til min store skam ikke gitt dem fem minutter av min tid engang, ikke før denne vakre julidagen 2010.
Fantastisk, fantastisk, fantastisk!!! Sceneshow og musikk var bare magisk. Det hjalp på med kjekk vokalist også. (det fine med å være smått brisen er at man kan sikle litt med halvåpen munn uten at noen nødvendigvis ser rart på deg)!

Kveldens siste på hovedscenen var Slash. OMFG! En av mine store helter fra tenåra og han skuffet ikke! Øyasletta var i kok når han dro sine egne sanger, men det tok helt av når han dro i gang med musikken fra Guns N' Roses' beste. (Alt G.N'R. noen gang har kreert er forsåvidt det beste , så for meg var det uvesentlig hva han spilte ,bare det var G.N'R. )

På Tjodolf Scene var det nachspiel med Backstreet Girls, helter fra 80 tallet som rett og slett rocka lokalet så heftig at teltduken nærmest fløy av stengene.

(Tjodolf Scene er inne i ett enormt øltelt for de som lurte).

Tilbake i eget partytelt var det kald øl på menyen, sammen med tyrkershots. Nabopartyteltet hadde fortsatt ikke oppfattet hvilken festival de var på og spilte skamløst videre på Samantha Fox, A-ha og andre skampletter i musikkens historie.

Jeg var takk og lov ikke den eneste som lot meg irritere på dette tidspunktet, man kunne høre knurringen fra teltene rundt når M.J. pumpet ut fra anlegget for gudene visste hvilken gang på de to korte dagene som hadde gått.

Jeg hadde nesten sovnet da klokken nærmet seg seks på morgenen men bråvåknet til Ghostbusters skrudd opp på det som måtte være max volum. Ikke nok med det, men det ble akkompagnert av minst ti drita fulle menn som absolutt ikke sang så fint de bare klarte, men så høyt de bare maktet. Det tok en god stund før hjertet roet seg nok ned fra den skrekkopplevelsen.

Dag 3.
Jeg våknet rimelig sent på dagen, like tøff i trynet som Lars Monsen spytta jeg bare insektene ut av munnen og fant ut at jeg ville ha brød på menyen istedet.

På musikkmenyen for dagen skulle jeg ha Gamma Ray til forrett, Queensrÿche som hovedrett og Gary Moore som dessert.

Men først en sterkt nødvendig dusj, mat og ... æh, øl! Ikke nødvendigvis i den rekkefølgen.
Jeg slapp unna dusjene på campen, vi hadde takk og lov kjente i området som åpnet hjem og dusjdør for oss, noe jeg er evig takknemlig for, siden jeg hørte rykter om at at vannet i dusjene på campen var omtrent like varmt som nytinte isbiter.

En dusj, litt spising, mye drikking og tre fantastiske konserter senere var det nachspiel i partyteltet.

Det var det i nabopartyteltet også, igjen med musikk som ikke hang på greip. Så jeg tuslet over og lurte på om de kanskje hadde kjørt feil . Jeg insinuerte også litt diskret at festivalen for menn som digga rosa sløyfer og lærkledde menn med pisk muligens var litt lengre inn i dalen ( Sarons Dal f.eks, gudene vet hva som foregår der) .

Det falt ikke i god jord og musikken deres ble kjørt opp på fullt volum.
Nok var nok. Hevngjerrig barnslighet tok overhånd.
Vi på nabofeltene rundt bytta på å løpe ivei og slå av aggregatet deres hver gang de spilte opp med en sang som ikke var godkjent, det ble mye trim den første timen.

Det ble faktisk ganske morsomt og til slutt ga de seg og begynte å spille fra ei skikkelig liste. Heia utmattelsesteknikken.

En god natts søvn ble det også. Perfect!

Dag 4.
Den musikalske finaledagen! Det var seigt å slepe kroppen ut av soveposen og jeg vurderte sterkt å bare forbli i den til det var på tide å reise hjem. Jeg konkluderte faktisk med at de bare kunne pakke ned teltet rundt meg, og hive meg baki bilen i soveposen når alt var klart og bare glemme min egen eksistens.

Men er man tøff i trynet, rocker og på festival er det bare å bite tenna sammen, skrape av seg gårsdagens sminke og svartlegge fjeset på nytt og drekka på!!!

Band som Epica, U.D.O. , Sebastian Bach og Motorhead sto på lista over "må få med seg".
Av disse fire var det absolutt ingen skuffelser og Sebastian toppa heile driden den dagen... sukk... Jeg kan bare tenke meg at restene i Skid Row mange ganger har angret på at de slapp ham løs fra piggrådkontrakten!
Mannen ga jernet hele veien og kunne nok fint ha drevet på ett par timer til hadde det ikke vært for Motorhead.

Det var bare, når Motorhead hadde spilt sine siste riff å konkludere med at gutta fra Kvinesdal hadde fått til sin hittil beste festival!

Jeg kan tenke meg prestasjonsangsten for neste år allerede klemmer littebitt på nerverota deres.

Noe annet som klemte på nervene ved slutten av festivalen var partyteltet "next door".
Aggregatet deres var forsvunnet!?! Også nå da, når de hadde gledet seg så på å spille opp til låvedans med det beste fra ABBA!
Det tok ikke lang tid før de var over hos oss og lurte på om vi hadde stjålet aggregatet deres. Vi kunne med hånda på hjertet svare nei til det, men det virket ikke som de trodde noe særlig på oss.

Etter en liten stund var det en luring som fant den bortkomne saken godt gjemt inntil deres eget telt, hmm, kan ikke skjønne det.

Men det virket som om til og med det stakkars aggregatet hadde fått nok av drittmusikken det var blitt tvunget til å spille de siste dagene, for det nekta å starte.
Jeg ble unektelig skikkelig fnisefull over dette, inntil det gikk opp for meg at vi sikkert kom til å få skylda for det også. Så jeg holdt for en gangs skyld klokelig kjeft, avsluttet kvelden med en øl og fant veien inn i soveposen, helt uten å snuble i de andre udyrene som lå på bakken.

Dag 5.

Hjemreisedag. Da jeg på alle fire krøp ut av teltet for å be om nåde konstanterte jeg at våre livfulle naboer alt hadde forlatt området og dagen ble bare med det så mye bedre. Solen brøt frem fra skyene og livet var deilig.

En fantastisk konsertopplevelse var over og nye vennskap var skapt. Alt i alt terningkast 666!

Tusen takk til Micke, William, Michelle, Ketil, Mia og Larsi for minneverdige dager! Håper vi samles igjen for NR 2011!

Fly høyt og fritt lille spurv ♥ 29.09.1923 - 29.07.2010! En liten bit av sjelen din er i min, alltid!

Så kom den! Dagen vi selvfølgelig skjønte var uungåelig.

Den kom bare fortere enn vi hadde trodd, men nå er hun fri den lille spurven vår og etter ett langt liv med mye hardt arbeid unner jeg henne å spre vingene ut så langt hun bare klarer å fly!
Høyt og fritt, sammen med alle de som helt sikkert har ventet utålmodig på henne på den andre siden.

Vi som er igjen på denne siden er glad for at hun valgte å vente så lenge som hun gjorde, glad for at hun viste legene at det var hun som bestemte dagen og ikke de.
Hun ventet hun nemlig.Til alle fikk kommet og sagt sitt farvel, til alle hadde kjent armene hennes rundt seg, til alle hadde sett kjærligheten hun følte for deg i øynene hennes en siste gang.
De på den andre siden måtte vente utålmodig en liten stund til, hun var ikke ferdig der hun var!

Jeg fikk ett varsel om at hun var gått bort, jeg skjønte det bare ikke da.
Jeg var kommet på jobb og var ute på en pause rundt ni om morgenen da en liten Linerla stiller seg foran meg og begynner å skvatre noe voldsomt. Jeg gikk litt vekk fra henne for jeg tenkte hun hadde ett barn i nærheten hun forsøkte å beskytte, men da kom hun etter meg, fløy foran meg, satte seg på bakken litt unna og fortsatte å skvatre noe voldsomt, så jeg snudde og tenkte at det var der ungen hennes var. Men da gjentok hun det bare, fulgte etter meg og fortsatte med samme levenet sitt.
Jeg var ute irundt ti minutter og alle de minuttene var hun rundt meg og fortsatte sin rare oppførsel.
Det var nesten så jeg tenkte at det var noe "Lassie" over det og at hun forsøkte å fortelle meg noe, men slo det vekk med en gang. Inntil telefonen med budskapet kom. Da først skjønte jeg hvem den lille Linerlaen var.
( Hva var vel mer naturlig egentlig? Linerlaen er kjent for å beskytte sine barn med sitt liv.)

Det er en grunn til at jeg kaller henne spurven , det er langt ifra fordi hun var grå og kjedelig, men fordi hun var så liten, sped og virket ta alt som skjedde med en stoisk ro.
Hun hadde ett varmt hjerte som tok seg av alle. Om det var en tigger eller konge som banket på døren var uvesentlig, alle ble likt behandlet og like godt tatt i mot så snart de tok steget over dørterskelen på Skogly.

"Gjøkungene" i området gikk aldri sultne derfra og de små sjelene deres fikk også den varmen de trengte for å beskytte seg fra kulden de opplevde fra andre.
Vi delte henne gladelig, for det var nok av hjertevarmen hennes til alle.
Tre av disse barna er nok blandt de som utålmodig har ventet på henne de siste dagene.

Det var på Skogly jeg lærte meg å fiske og sløye fangsten etterpå, men jeg lærte meg aldri å like fisk til hennes store frustrasjon. Hun kunne nok aldri få seg til å forstå hvordan noen ikke kunne like noe som var så fantastisk godt!
Hun ble kanskje til og med litt ekstra oppgitt over meg da jeg bestemte meg for å synes synd på fisken jeg dro opp og slutta med slikt.

Det var ikke bare barndommen som var god å få med seg der. Som tenåring var jeg der mye og vi hadde mang en lang prat ved kjøkkenbordet til sene natten. Der jeg fortalte om alt jeg måtte ha på hjertet akkurat der og da og hun lyttet og kom gjerne med noen gode råd.
Og alle mine tenåringsforelskelser tok hun like alvorlig hver gang.
En annen ting som skjedde mye ved det kjøkkenbordet var Yatzy. Jeg har ikke tall på hvor mange timer og runder vi brukte på dette spillet over alle spill, men vi gikk sjelden lei. Jeg har forsåvidt heller ikke tall på hvor mange ganger jeg måtte sitte stille i timesvis til jeg hadde spist opp middagen min heller ( fisk) og der gikk vi lei alle sammen, flere ganger.

Hun fortalte meg mange eventyr opp gjennom årene, en tradisjon vi hadde når jeg sov der, var at hun kom opp og fortalte meg ett så snart jeg hadde lagt meg for kvelden.
Jeg har alltid elsket historier og fortellinger, noe som gjorde til at jeg der la meg mer enn mindre frivillig hver kveld, bare for å sikre meg at hun kom opp og fortalte meg en. (favoritten var ett om skjæra og tiøringen).
Hvis jeg var ulydig, eller treg med å legge meg fikk jeg ingen og det var faktisk det noe av det verste som kunne skje meg.
Når jeg ble eldre var det slutt på historiene om ulver, griser og skjæra.
Hun fortalte heller om sitt eget liv, små historier fra da hun vokste opp med sin mor på gården , krigstiden og livet de levde.
Hun var som ett ekte eventyr selv, min lille mormor.

Den siste telefonsamtalen jeg hadde med henne var faktisk en liten historietime, hun fortalte meg masse om sin mor, som hun selv beundret så mye, som slet og strevde for å holde sammen sin lille familie.
Faren hennes døde da hun var liten og moren hennes giftet seg aldri om igjen.
Ikke for at jeg tror at min oldemor manglet på friere, for jeg har sett bilder av henne og hun var en vakker kvinne. I mitt hode, ut fra det jeg har blitt fortalt om henne elsket hun sin mann så mye at ingen andre kunne ta plassen hans.
Det var nok sikkert hennes egen oppvekst, fylt med hjertevarme, hardt arbeid og stolthet som gjorde henne til den personen jeg var så heldig å ha i livet mitt i mange år.

Det var sånn jeg opplevde og kjente henne.
Denne lille spurven, som gjorde plass til alle i redet sitt med sin kjærlighet til alt rundt seg, en ro som ga deg sjelefred og med så mange historier at det kunne blitt flere bøker av dem.

Nå er hennes bok forsiktig og ømt blitt lukket mellom slitte permer, men historiene om henne lever videre i hjertene på alle som noen gang møtte henne!

Takk mormor, for en varme i hjertet som aldri vil slokne!

Det trengs en landsby for å oppdra ett barn...og bøttevis med kaffe!

Det å bli mor til to skjønne gutter er virkelig det mest fantastiske jeg noen gang har prestert og jeg digger ungene mine uhemmet!

I mitt tilfelle har det så langt vært en reise i latter, frustrasjoner, rasjonell og irrasjonell frykt og kjærlighet som til tider har gått i snegletempo, men nå i det siste synes jeg det har gått rasende fort. For fort!

Det å bli forelder er forsåvidt også en reise som bringer deg langt inn i galskapens mørke kroker, det kan være en konstant utfordring for psyken og humøret ditt. (Der man til tider godt kan forstå at det finnes visse foreldre der ute som knasker valium som smågodt for å roe ned nervene bare bittelittegrann. )

Det er ganske skremmende nemlig, ved siden av all den gleden det faktisk er å ha barn og samtidig vite at du har ansvar for ditt eget lille egenkomponerte menneske 24-7 og det er du som til syvende og sist skal sørge for at genarvingen din får alle de rette verdiene det trenger for å bli en person som en dag skal fungere på egne ben der ute i den store verden.

Noe jeg lærte meg veldig, veldig fort var å kaste alle bøker om oppdragelse på bålet (sammen med de samlede verker av Barbara Cartland).
For var det en ting de pedagogiske fjonfjottene glemte (eller unnlot) å skrive noe om, så var det at ingenting kan noen gang forbrede deg på det å bli en forelder.
Forsiktige formuleringer om hva du skulle gjøre ved manglende nattesøvn har vært nevnt.

Men at du i perioder, i ren frustrasjon over at ungen nekter å sove, spise eller høre etter deg kunne få lyst til å bare pakke kofferten, flytte til ett nytt sted der ingen kjente deg og starte ett nytt liv uten forpliktelser fordi tingene ikke alltid går som beskrevet i mellom de to permene.

Det var det ingen av bøkene som sa noe om.

Jeg har valgt å oppdra guttene mine på noe som ligner sunt folkevett, kjærlighet og god hjelp fra landsbyen jeg har rundt meg. For husk, samlet sitter denne lille byen med mere innblikk og viten i barneoppdragelse enn noen 99 kronersbok noen gang kan samle sammen mellom permene sine.
Til og med landsbytullingen kan være til god hjelp noen ganger!

Det er når jeg ser på slampene mine nå, at jeg ser at en tålmodighet jeg ikke visste jeg hadde i meg alltid, husarrest jeg har gitt når jeg har vært tom for tålmodighet og en klem nå og da faktisk har hatt sin virkning og at de søte små nå er på god vei til å bli fantastiske voksenmennesker.
De er forøvrig ikke så små lengre, den ene har vokst meg over hodet og den andre har skuldre så brede som en okses.

Det er litt vemodig og rart å tenke på at det faktisk er noe som ligner en liten evighet siden de sto der i sprinkelsengene sine, nyvåkne, gjerne kl. fem om morgenen med øyne på størrelse med klinkekuler og smilte sjarmerende stort med bare to fortenner og en smokk i munnen.

Men allikavel, jeg kunne sverget på at det var i går.

En annen ting den pedagogiske bokhorden glemmer å opplyse deg om er at unger også er noen smarte jævler.
Aldri undervurder den lille skapningen, selv om den er søt og smiler uskyldig.
På innsiden av de godluktende hodene deres lurer det nemlig noen utspekulerte hjerner som vet nøyaktig hva de skal si og gjøre for å sno en mor rundt fingeren hele tiden.
En del av det å oppdra unger er å hele tiden være såpass i forkant at du kan avsløre sluskapen deres.
Ett av favoritttriksene til udyrene mine når de var mindre var å alltid spørre meg om ting de hadde lyst på mens jeg fortsatt sov, for midt i tåkelandet sa jeg alltid ja til dem. (jeg sa forøvrig masse annet rart også visstnok).
Det tok meg derfor ett par måneder å oppdage akkurat det trikset og jeg la derfra ned en regel om å spørre meg om noe som helst før jeg sto på bena for dagen. Den regelen gjelder den dag i dag!

En venninde kommenterte en gang at jeg nok var den eneste hun kjente som hadde nr. til giftinformasjonssentralen lagret inn på hurtigtast på telefonen. Men det har sin naturlige forklaring det også, for ringer du ett nummer mer enn tre ganger er det kjekt å ha det lagret inn.
En av gangene jeg pratet med en av de hyggelige damene som jobbet der, lærte jeg at små gutter visstnok ikke tar skade av å spise ett brett med p-piller ...Det finnes også ripsbusker der ute som ikke ser ut som rips!

Husk også at de små får med seg hvert minste lille ord, bevegelse og handling du gjør. Som de mer enn gjerne videreformidler høyt til alle som gidder å høre på under... la oss si levering i barnehagen om morgenen. Og jeg love deg en ting! Det er overraskende mange som er oppmerksomme nok til å få med seg hva knotten din har å forkynne tidlig på dagen!
Og trass at noen av foreldrene kunne gått for å være demente besteforeldre, så glemmer de aldri det de har hørt!

Når man føler man begynner å få draget på barnet kommer tenåringen og ødelegger den gode driven man har fått i det å oppdra og ta seg av genarvingen.
Den tidligere læren og kunnskapen knuses totalt og alt må bygges opp igjen, som lego fra kvarker og leptoner.

Fragmenter som er så smått at det ikke er synlig for det blotte øyet skal settes sammen igjen å lage en sti som er trygt nok for barnet ditt å gå videre på.

Det er ikke enkelt, det har aldri vært enkelt og kommer aldri til å bli det heller. For hvis det blir for enkelt slutter du å være forsiktig og i det øyeblikket du slutter å være forsiktig er det øyeblikket det kan gå riktig så galt.
Så da er det å sette seg ned da, å tålmodig og forsiktig bygge på veien, fremtiden og det nye livet som tenåringsforelder.

Det er denne veien vi går på nå, den er litt skjør ennå, men sakte, sikkert og ett steg i gangen går vi den sammen, landsbyen, forelderen, og tenåringen.
Jeg innser at det ikke er så mange flere steg igjen før jeg må slippe taket og barnet selv må bygge veien det det skal gå videre på, men før det skjer håper jeg at veien vi la sammen har ett sterkt nok fundament til at de en dag trygt går videre uten meg.... om ca .. tja ... skal vi si 35 år?

Skjønnhet og velvære....

Personlig har jeg slitt med overvekt i mange år (kroppen min likte det nemlig skikkelig dårlig å måtte gå gravid to ganger på under to år og bestemte seg for å straffe meg med elendig forbrenning i åresvis) , og jeg har forsøkt det meste, fra rene sultekurer, Grethe Roede til Nutrilett og å faktisk røre på meg selv om jeg er møkklat, før jeg endelig fant en diett som funket for meg. Lavkarbo! Hurra!
Noe som har ført til at jeg har gått ned X antall cm rundt mage og lår.
Jeg er ikke mindre forfengelig enn at jeg stolt kan si, at jeg nå til min store lykke endelig igjen kan kjøpe klær på vanlig avdeling i klesbutikkene!
Men det var egentlig ikke for å skryte av meg selv jeg nevner dette, det var for å gi ett lite bilde av at jeg vet forskjellen mellom det å være i en overkant vektklasse til å være i normal kroppsfasong og "godkjent" i det offentlige hverdagsbildet.
For det er en forskjell! En .. æh, stor en!

Når du er i vektklasse "Big is beautiful" og dundrer rundt i klesbutikker etter ett telt å dra over hodet kan man ikke la være å spørre seg selv om avd. for større mennesker er komikeravdelingen for klesdesignere.
Klærne er stort sett noen enorme formløse sekker, gjerne med store grusomme trykk som er så sterke i fargene sine, at man kan tro at de er laget rett og slett for å advare de små vevre menneskene i samfunnet, slik at de skal se faren på lang vei og få tid til å komme seg til helvete unna vei før de blir trampet ihjel av en større versjon av arten.
Akkurat som i dyrenes verden, der sterke farger er en advarsel om fare.

Når du senere skal ta runden i matbutikken er historien en annen. Man får spørrende blikk av personen som står i kassen når de slår inn salaten. Litt sånn "Det er vel litt bortkasta penger for deg å kjøpe denne vel? ", eller "Hvem er det du forsøker å lure med å legge denne i handlekorgen da?" og skulle du ha vært så teit å ha tatt med is som forøvrig er min favorittgodis for eksempel så kommer det gjerne ett blikk som sier " Trenger du virkelig denne?" Virkelig? "Se godt innover deg selv nå, skal du ikke heller legge tilbake isen og kjøpe ett salathode til istedet?"
Og når man har betalt og går ut på gata så er det ikke akkurat beundring i blikkene på de personene man møter på veien heller.

Det er forståelig, både med blikket fra den minimale dama bak kassen i klesbutikken når hun må bruke armene så langt det går for å vise alle som står rundt den enorme størrelsen på plagget, før hun bretter sammen teltet du valgte i de minst horrible fargene du kunne finne, til advarslene i Kiwidamas øyne.
Samfunnets kollektive syn på hvordan man skal se ut er sterkt og jeg gidder ikke en gang å gå inn på "det er media sin skyld" debatten.
Jeg bare konkluderer med at folk har en viss oppfatning over hvordan ting skal være og se ut.

Nå for tiden trenger ikke den minimale damen bak kassen i klesbutikken å strekke seg så lang hun er for å vise frem plaggene jeg velger, dama på Kiwi smiler uansett hva hun slår inn og når jeg går ut på gaten nå så skal jeg ikke påstå at det er beundring i blikkene på de jeg passerer, men det er ihvertfall ikke noe annet heller!
Livet er bokstavelig talt lettere, på alle mulige måter og jeg er glad for at jeg slipper å vandre rundt i klær omsydd fra forsvarets overskuddslager og jeg er stolt av det jeg har klart. Jeg er ikke mager og kommer aldri til å bli det heller, jeg er en kvinne og ønsker å beholde formene mine.

Men det er fort gjort å glemme at det som regel er en historie bak overvekt, som stilltiende blir feid under teppet, man skal ikke prate om det, men man kan godt dømme å tro at de fleste spiser seg feite fordi de ønsker det.
Det er lettere å anta slike ting, enn å dukke ned i historien bak mennesket.
Jeg har forståelse for at man ikke alltid orker å engasjere seg i andre , fordi man som regel har mer enn nok med seg selv og sitt eget liv.
Men da skal man heller ikke ta seg tid til å dømme!

Og nå, når jeg passerer noen på gata som ut fra størrelse kanskje har det sånn nå, slik jeg en gang hadde det, hender det seg noen ganger at jeg får sympati for det mennesket.
For jeg vet hvordan det føles å være å være på "det stedet i livet".
Men jeg viser det ikke med blikket.

I min verden blir ikke menneskene rundt meg dømt på utsendet.
Verdien i en person ligger ikke på plaggets størrelse, men på størrelsen av sjelen.
Skjønnhet og velvære er ikke nødvendigvis utsende og fine klær, det kan like gjerne være indre utstråling og følelsen av å være ett elsket menneske, uansett formen på det ytre.

Uten helter duger livet bare ikke..

Vi har alle våre helter i livet, både fra film, bøker og den virkelige verden.
Noen av disse er forbigående og takk og lov for det, mens andre sitter igjen i hjertet ditt og setter spor på en måte som gjør at man aldri glemmer dem, man husker deres råd og prøver til en viss grad å leve etter samme tankegangen.
Jeg anser meg selv som ekstremt priviligert, for jeg har opptil flere av sorten i livet mitt og personlig foretrekker jeg de fra den virkelige verden best. Hverdagsheltene om du vil.

Det finnes egentlig flere typer helter i min verden, de gode, de fordums og de som rett og slett stinker.

En fordums helt i kategorien som stinker kloakk er Barbara Cartland.
En kvinne som kun gikk i rosa og skrev 36589 bøker, der plottet i 99,9 % av tilfellene handlet om en svak kvinne med hjerteformet ansikt, mandelformede øyne som alltid var fattig. Det varte selvfølgelig bare fram til side fire i boka, for der fant hun en sterk greve, eller en annen storkar med stort hus og masse penger som egentlig hatet kvinner. Ja, untatt henne da, den pinglete hjerteformede saken.
Det hun lærte meg med sine bøker var: Menn som hater kvinner slutter med slikt så lenge man har hjerteformet ansikt og mandelformede øyne og skjelver i armene hans.
Men det hun da egentlig sa i sine 36589 bøker var at slemme menn kan endres på. Snakk om misvisende lærdom!
En drittsekk er en drittsekk uansett om du bruker bare rosa, skjelver som ett aspeløv og har store mandelformede øyne. Antagelig vil den type oppførsel og utsende bare føre til at drittsekken blir en ennå større drittsekk!

En annen person som er i kategori hverdagshelt er min egen lille mormor.
En spedbygd kvinne som har født 7 barn og har flere barnebarn og oldebarn enn Barbara Cartlands bøker tilsammen og hun elsker dem alle ubetinget!
Jeg husker fra både barn og tenåra en trygghet i å "bare være sammen med", som du kun kan finne hos slike mennesker og jeg gjør det ennå, trass jeg nå er i voksenlivet.
Hun har ubetinget og uten spørsmål tatt seg av absolutt alle som noen gang har stukket hodet innom døra hennes. Alle har vært velkomne på Skogly, om det har vært for kaffesladder, hjelp til noe eller trøst. Aldri har jeg hørt henne si noe negativt om noen som ikke er som "alle andre" heller, om du er homo, emo eller noe annet som slutter på mo så driter hun i det. Hennes oppfatning har vært så lenge jeg kan huske, at så lenge man bare oppfører seg, så har man faktisk livets rett og retten til å bli behandlet som folk.

Hun fikk ett massivt hjerneslag for mindre enn en uke siden og vi fikk alle beskjed om at dette kom til å gå galt. Legene ga henne maks to dager å leve.
Så vi hastet inn fra nært og fjernt for i det minste få en sjanse til å stryke henne over håret en siste gang, kysse henne på kinnet og hviske inn i øret hennes at vi var der og at vi var glade i henne.
Det var med hjertet i halsen vi holdt oss oppdatert på den lange veien fra sør og fikk underveis vite at hun hadde vært ved bevissthet ved ett par anledninger, men det hadde vært så minmalt med respons at vi forbredte oss på at vårt siste farvel med den lille spurven vår, det ville hun aldri få med seg.
Da vi kom frem kom det virkelige beviset på kjærlighetens makt til syne!
Etterhvert som det rant inn med slektninger våknet hun til, hun klarte å svare ja og nei på spørsmål som ble stilt og oppå det hele trakk hun på smilebåndene ved ett par anledninger.
I dag, mindre enn en uke senere har hun sittet oppreist i en stol i en halvtime, forlangt at en av tantene mine gikk ned i kiosken for å tippe Extra for henne, ikke bare en kupong som hun pleier, men TO og det var en ordre! Samt at hun har sagt opptil flere ord, ikke bare ja og nei!
Hun lærte meg noe denne gangen også! Aldri undervurder styrken i ekte kjærlighet! Aldri la sjansen til å si du er elsker noen gå fra deg fordi du tror du har tid, en dag kan du angre bittert.

Jeg har en hverdagshelt til som jeg bare ikke kan unngå å nevne, som antagelig har reddet meg ut av, eller vært der for meg i flere situasjoner enn det er sider totalt i Barbara Cartlands 36589 bøker.Det er den personen som kan sette meg på plass med en hånd, trøste meg med den andre, samtidig som hun drikker vin med sugerør. Jeg snakker om min multitaskende fantastiske søster ja!
Den samme kvinnen som en gang i forgangen tid hadde veddemål med sin barndomsvenninne om hvilken av småsøskenene deres som først kom ned det som må være en av Kristiansunds lengste bakker i en skranglete barnevogn. (det er kanskje unødvendig å tilføye at det var en skrekkens kjøretur som endte i tidenes skrubbsår).
Men de fleste gangene i livet mitt har jeg styrtet utenfor bakker og stup, eller gått rett i ting jeg ikke burde gått meg på helt uten hennes dyttehjelp og alle de gangene har hun vært der for meg etterpå.
Blåst på skrubbsår, tørket tårer og eventuellt ved behov gitt meg real storesøsterlekse om idiotien ved å leke i de mørke krokene av verden som jeg trodde jeg hadde evnen til å gjøre lysere.
Jeg har lært noe av henne ved også om du lurer.
Hun har nemlig evnen til å oppmuntre folk til å hente frem sine egne egenskaper å gjøre noe med dem.
En annen ting jeg har lært: Jeg har sett henne ta imot dritt med den ene hånden og uten å nøle og til stor beundring fra meg har returnert det dobbelte med den andre og hun skjermer om sine egne som en løvinne! OG hun kan strikke selbuvotter, noe fingrene mine ser frem til i vinteren som kommer, for jeg regner med hun redder meg fra frosten også nemlig!

Jeg kan fortsette å ramse opp i heltelista mi, for den er lang! Alt fra de personene man deler hule med til daglig, til andre familiemedlemmer har en plass på den.
Til og med Donald Duck som med sin uhelbredelige uflaks allikevel står opp hver ettermiddag for å snylte på den mest gjerrige onkelen i verden. Snakk om optimisme!
For ikke å glemme noen av mine beste venner, der noen av dem har opplevd og opplever noen skikkelige prøvelser i livet sitt, men allikevel biter tennene sammen og møter hverdagen med ett smil.
Man kan ikke annet enn å beundre!

Det er mange der ute og de fleste har egenskaper som ved en eller annen anledning gjør en til det som er kategorien hverdagshelt, andre er bare mere åpenbare enn andre, men i større eller mindre grad, det er fortsatt ikke ubetydelig!

Man behøver heltene i livet sitt, både på opp og nedturer .
Om det er Barbara Cartland og hennes evne til å få folk til å aldri å miste troen, ikke engang på en sur gammel gubbe som hater kvinner og bor i ett kråkeslott eller en mormor som tar alt som kommer i sin nærhet til hjertet sitt som får deg til å se positivt fremover er ubetydelig. Så lenge du tar godt vare på deg selv og de irundt deg kommer du langt og er antagelig noens helt selv, uten at du vet det.....