Skjønnhet og velvære....

Personlig har jeg slitt med overvekt i mange år (kroppen min likte det nemlig skikkelig dårlig å måtte gå gravid to ganger på under to år og bestemte seg for å straffe meg med elendig forbrenning i åresvis) , og jeg har forsøkt det meste, fra rene sultekurer, Grethe Roede til Nutrilett og å faktisk røre på meg selv om jeg er møkklat, før jeg endelig fant en diett som funket for meg. Lavkarbo! Hurra!
Noe som har ført til at jeg har gått ned X antall cm rundt mage og lår.
Jeg er ikke mindre forfengelig enn at jeg stolt kan si, at jeg nå til min store lykke endelig igjen kan kjøpe klær på vanlig avdeling i klesbutikkene!
Men det var egentlig ikke for å skryte av meg selv jeg nevner dette, det var for å gi ett lite bilde av at jeg vet forskjellen mellom det å være i en overkant vektklasse til å være i normal kroppsfasong og "godkjent" i det offentlige hverdagsbildet.
For det er en forskjell! En .. æh, stor en!

Når du er i vektklasse "Big is beautiful" og dundrer rundt i klesbutikker etter ett telt å dra over hodet kan man ikke la være å spørre seg selv om avd. for større mennesker er komikeravdelingen for klesdesignere.
Klærne er stort sett noen enorme formløse sekker, gjerne med store grusomme trykk som er så sterke i fargene sine, at man kan tro at de er laget rett og slett for å advare de små vevre menneskene i samfunnet, slik at de skal se faren på lang vei og få tid til å komme seg til helvete unna vei før de blir trampet ihjel av en større versjon av arten.
Akkurat som i dyrenes verden, der sterke farger er en advarsel om fare.

Når du senere skal ta runden i matbutikken er historien en annen. Man får spørrende blikk av personen som står i kassen når de slår inn salaten. Litt sånn "Det er vel litt bortkasta penger for deg å kjøpe denne vel? ", eller "Hvem er det du forsøker å lure med å legge denne i handlekorgen da?" og skulle du ha vært så teit å ha tatt med is som forøvrig er min favorittgodis for eksempel så kommer det gjerne ett blikk som sier " Trenger du virkelig denne?" Virkelig? "Se godt innover deg selv nå, skal du ikke heller legge tilbake isen og kjøpe ett salathode til istedet?"
Og når man har betalt og går ut på gata så er det ikke akkurat beundring i blikkene på de personene man møter på veien heller.

Det er forståelig, både med blikket fra den minimale dama bak kassen i klesbutikken når hun må bruke armene så langt det går for å vise alle som står rundt den enorme størrelsen på plagget, før hun bretter sammen teltet du valgte i de minst horrible fargene du kunne finne, til advarslene i Kiwidamas øyne.
Samfunnets kollektive syn på hvordan man skal se ut er sterkt og jeg gidder ikke en gang å gå inn på "det er media sin skyld" debatten.
Jeg bare konkluderer med at folk har en viss oppfatning over hvordan ting skal være og se ut.

Nå for tiden trenger ikke den minimale damen bak kassen i klesbutikken å strekke seg så lang hun er for å vise frem plaggene jeg velger, dama på Kiwi smiler uansett hva hun slår inn og når jeg går ut på gaten nå så skal jeg ikke påstå at det er beundring i blikkene på de jeg passerer, men det er ihvertfall ikke noe annet heller!
Livet er bokstavelig talt lettere, på alle mulige måter og jeg er glad for at jeg slipper å vandre rundt i klær omsydd fra forsvarets overskuddslager og jeg er stolt av det jeg har klart. Jeg er ikke mager og kommer aldri til å bli det heller, jeg er en kvinne og ønsker å beholde formene mine.

Men det er fort gjort å glemme at det som regel er en historie bak overvekt, som stilltiende blir feid under teppet, man skal ikke prate om det, men man kan godt dømme å tro at de fleste spiser seg feite fordi de ønsker det.
Det er lettere å anta slike ting, enn å dukke ned i historien bak mennesket.
Jeg har forståelse for at man ikke alltid orker å engasjere seg i andre , fordi man som regel har mer enn nok med seg selv og sitt eget liv.
Men da skal man heller ikke ta seg tid til å dømme!

Og nå, når jeg passerer noen på gata som ut fra størrelse kanskje har det sånn nå, slik jeg en gang hadde det, hender det seg noen ganger at jeg får sympati for det mennesket.
For jeg vet hvordan det føles å være å være på "det stedet i livet".
Men jeg viser det ikke med blikket.

I min verden blir ikke menneskene rundt meg dømt på utsendet.
Verdien i en person ligger ikke på plaggets størrelse, men på størrelsen av sjelen.
Skjønnhet og velvære er ikke nødvendigvis utsende og fine klær, det kan like gjerne være indre utstråling og følelsen av å være ett elsket menneske, uansett formen på det ytre.