Den kom bare fortere enn vi hadde trodd, men nå er hun fri den lille spurven vår og etter ett langt liv med mye hardt arbeid unner jeg henne å spre vingene ut så langt hun bare klarer å fly!
Høyt og fritt, sammen med alle de som helt sikkert har ventet utålmodig på henne på den andre siden.
Vi som er igjen på denne siden er glad for at hun valgte å vente så lenge som hun gjorde, glad for at hun viste legene at det var hun som bestemte dagen og ikke de.
Hun ventet hun nemlig.Til alle fikk kommet og sagt sitt farvel, til alle hadde kjent armene hennes rundt seg, til alle hadde sett kjærligheten hun følte for deg i øynene hennes en siste gang.
De på den andre siden måtte vente utålmodig en liten stund til, hun var ikke ferdig der hun var!
Jeg fikk ett varsel om at hun var gått bort, jeg skjønte det bare ikke da.
Jeg var kommet på jobb og var ute på en pause rundt ni om morgenen da en liten Linerla stiller seg foran meg og begynner å skvatre noe voldsomt. Jeg gikk litt vekk fra henne for jeg tenkte hun hadde ett barn i nærheten hun forsøkte å beskytte, men da kom hun etter meg, fløy foran meg, satte seg på bakken litt unna og fortsatte å skvatre noe voldsomt, så jeg snudde og tenkte at det var der ungen hennes var. Men da gjentok hun det bare, fulgte etter meg og fortsatte med samme levenet sitt.
Jeg var ute irundt ti minutter og alle de minuttene var hun rundt meg og fortsatte sin rare oppførsel.
Det var nesten så jeg tenkte at det var noe "Lassie" over det og at hun forsøkte å fortelle meg noe, men slo det vekk med en gang. Inntil telefonen med budskapet kom. Da først skjønte jeg hvem den lille Linerlaen var.
( Hva var vel mer naturlig egentlig? Linerlaen er kjent for å beskytte sine barn med sitt liv.)
Det er en grunn til at jeg kaller henne spurven , det er langt ifra fordi hun var grå og kjedelig, men fordi hun var så liten, sped og virket ta alt som skjedde med en stoisk ro.
Hun hadde ett varmt hjerte som tok seg av alle. Om det var en tigger eller konge som banket på døren var uvesentlig, alle ble likt behandlet og like godt tatt i mot så snart de tok steget over dørterskelen på Skogly.
"Gjøkungene" i området gikk aldri sultne derfra og de små sjelene deres fikk også den varmen de trengte for å beskytte seg fra kulden de opplevde fra andre.
Vi delte henne gladelig, for det var nok av hjertevarmen hennes til alle.
Tre av disse barna er nok blandt de som utålmodig har ventet på henne de siste dagene.
Det var på Skogly jeg lærte meg å fiske og sløye fangsten etterpå, men jeg lærte meg aldri å like fisk til hennes store frustrasjon. Hun kunne nok aldri få seg til å forstå hvordan noen ikke kunne like noe som var så fantastisk godt!
Hun ble kanskje til og med litt ekstra oppgitt over meg da jeg bestemte meg for å synes synd på fisken jeg dro opp og slutta med slikt.
Det var ikke bare barndommen som var god å få med seg der. Som tenåring var jeg der mye og vi hadde mang en lang prat ved kjøkkenbordet til sene natten. Der jeg fortalte om alt jeg måtte ha på hjertet akkurat der og da og hun lyttet og kom gjerne med noen gode råd.
Og alle mine tenåringsforelskelser tok hun like alvorlig hver gang.
En annen ting som skjedde mye ved det kjøkkenbordet var Yatzy. Jeg har ikke tall på hvor mange timer og runder vi brukte på dette spillet over alle spill, men vi gikk sjelden lei. Jeg har forsåvidt heller ikke tall på hvor mange ganger jeg måtte sitte stille i timesvis til jeg hadde spist opp middagen min heller ( fisk) og der gikk vi lei alle sammen, flere ganger.
Hun fortalte meg mange eventyr opp gjennom årene, en tradisjon vi hadde når jeg sov der, var at hun kom opp og fortalte meg ett så snart jeg hadde lagt meg for kvelden.
Jeg har alltid elsket historier og fortellinger, noe som gjorde til at jeg der la meg mer enn mindre frivillig hver kveld, bare for å sikre meg at hun kom opp og fortalte meg en. (favoritten var ett om skjæra og tiøringen).
Hvis jeg var ulydig, eller treg med å legge meg fikk jeg ingen og det var faktisk det noe av det verste som kunne skje meg.
Når jeg ble eldre var det slutt på historiene om ulver, griser og skjæra.
Hun fortalte heller om sitt eget liv, små historier fra da hun vokste opp med sin mor på gården , krigstiden og livet de levde.
Hun var som ett ekte eventyr selv, min lille mormor.
Den siste telefonsamtalen jeg hadde med henne var faktisk en liten historietime, hun fortalte meg masse om sin mor, som hun selv beundret så mye, som slet og strevde for å holde sammen sin lille familie.
Faren hennes døde da hun var liten og moren hennes giftet seg aldri om igjen.
Ikke for at jeg tror at min oldemor manglet på friere, for jeg har sett bilder av henne og hun var en vakker kvinne. I mitt hode, ut fra det jeg har blitt fortalt om henne elsket hun sin mann så mye at ingen andre kunne ta plassen hans.
Det var nok sikkert hennes egen oppvekst, fylt med hjertevarme, hardt arbeid og stolthet som gjorde henne til den personen jeg var så heldig å ha i livet mitt i mange år.
Det var sånn jeg opplevde og kjente henne.
Denne lille spurven, som gjorde plass til alle i redet sitt med sin kjærlighet til alt rundt seg, en ro som ga deg sjelefred og med så mange historier at det kunne blitt flere bøker av dem.
Nå er hennes bok forsiktig og ømt blitt lukket mellom slitte permer, men historiene om henne lever videre i hjertene på alle som noen gang møtte henne!
Takk mormor, for en varme i hjertet som aldri vil slokne!
Høyt og fritt, sammen med alle de som helt sikkert har ventet utålmodig på henne på den andre siden.
Vi som er igjen på denne siden er glad for at hun valgte å vente så lenge som hun gjorde, glad for at hun viste legene at det var hun som bestemte dagen og ikke de.
Hun ventet hun nemlig.Til alle fikk kommet og sagt sitt farvel, til alle hadde kjent armene hennes rundt seg, til alle hadde sett kjærligheten hun følte for deg i øynene hennes en siste gang.
De på den andre siden måtte vente utålmodig en liten stund til, hun var ikke ferdig der hun var!
Jeg fikk ett varsel om at hun var gått bort, jeg skjønte det bare ikke da.
Jeg var kommet på jobb og var ute på en pause rundt ni om morgenen da en liten Linerla stiller seg foran meg og begynner å skvatre noe voldsomt. Jeg gikk litt vekk fra henne for jeg tenkte hun hadde ett barn i nærheten hun forsøkte å beskytte, men da kom hun etter meg, fløy foran meg, satte seg på bakken litt unna og fortsatte å skvatre noe voldsomt, så jeg snudde og tenkte at det var der ungen hennes var. Men da gjentok hun det bare, fulgte etter meg og fortsatte med samme levenet sitt.
Jeg var ute irundt ti minutter og alle de minuttene var hun rundt meg og fortsatte sin rare oppførsel.
Det var nesten så jeg tenkte at det var noe "Lassie" over det og at hun forsøkte å fortelle meg noe, men slo det vekk med en gang. Inntil telefonen med budskapet kom. Da først skjønte jeg hvem den lille Linerlaen var.
( Hva var vel mer naturlig egentlig? Linerlaen er kjent for å beskytte sine barn med sitt liv.)
Det er en grunn til at jeg kaller henne spurven , det er langt ifra fordi hun var grå og kjedelig, men fordi hun var så liten, sped og virket ta alt som skjedde med en stoisk ro.
Hun hadde ett varmt hjerte som tok seg av alle. Om det var en tigger eller konge som banket på døren var uvesentlig, alle ble likt behandlet og like godt tatt i mot så snart de tok steget over dørterskelen på Skogly.
"Gjøkungene" i området gikk aldri sultne derfra og de små sjelene deres fikk også den varmen de trengte for å beskytte seg fra kulden de opplevde fra andre.
Vi delte henne gladelig, for det var nok av hjertevarmen hennes til alle.
Tre av disse barna er nok blandt de som utålmodig har ventet på henne de siste dagene.
Det var på Skogly jeg lærte meg å fiske og sløye fangsten etterpå, men jeg lærte meg aldri å like fisk til hennes store frustrasjon. Hun kunne nok aldri få seg til å forstå hvordan noen ikke kunne like noe som var så fantastisk godt!
Hun ble kanskje til og med litt ekstra oppgitt over meg da jeg bestemte meg for å synes synd på fisken jeg dro opp og slutta med slikt.
Det var ikke bare barndommen som var god å få med seg der. Som tenåring var jeg der mye og vi hadde mang en lang prat ved kjøkkenbordet til sene natten. Der jeg fortalte om alt jeg måtte ha på hjertet akkurat der og da og hun lyttet og kom gjerne med noen gode råd.
Og alle mine tenåringsforelskelser tok hun like alvorlig hver gang.
En annen ting som skjedde mye ved det kjøkkenbordet var Yatzy. Jeg har ikke tall på hvor mange timer og runder vi brukte på dette spillet over alle spill, men vi gikk sjelden lei. Jeg har forsåvidt heller ikke tall på hvor mange ganger jeg måtte sitte stille i timesvis til jeg hadde spist opp middagen min heller ( fisk) og der gikk vi lei alle sammen, flere ganger.
Hun fortalte meg mange eventyr opp gjennom årene, en tradisjon vi hadde når jeg sov der, var at hun kom opp og fortalte meg ett så snart jeg hadde lagt meg for kvelden.
Jeg har alltid elsket historier og fortellinger, noe som gjorde til at jeg der la meg mer enn mindre frivillig hver kveld, bare for å sikre meg at hun kom opp og fortalte meg en. (favoritten var ett om skjæra og tiøringen).
Hvis jeg var ulydig, eller treg med å legge meg fikk jeg ingen og det var faktisk det noe av det verste som kunne skje meg.
Når jeg ble eldre var det slutt på historiene om ulver, griser og skjæra.
Hun fortalte heller om sitt eget liv, små historier fra da hun vokste opp med sin mor på gården , krigstiden og livet de levde.
Hun var som ett ekte eventyr selv, min lille mormor.
Den siste telefonsamtalen jeg hadde med henne var faktisk en liten historietime, hun fortalte meg masse om sin mor, som hun selv beundret så mye, som slet og strevde for å holde sammen sin lille familie.
Faren hennes døde da hun var liten og moren hennes giftet seg aldri om igjen.
Ikke for at jeg tror at min oldemor manglet på friere, for jeg har sett bilder av henne og hun var en vakker kvinne. I mitt hode, ut fra det jeg har blitt fortalt om henne elsket hun sin mann så mye at ingen andre kunne ta plassen hans.
Det var nok sikkert hennes egen oppvekst, fylt med hjertevarme, hardt arbeid og stolthet som gjorde henne til den personen jeg var så heldig å ha i livet mitt i mange år.
Det var sånn jeg opplevde og kjente henne.
Denne lille spurven, som gjorde plass til alle i redet sitt med sin kjærlighet til alt rundt seg, en ro som ga deg sjelefred og med så mange historier at det kunne blitt flere bøker av dem.
Nå er hennes bok forsiktig og ømt blitt lukket mellom slitte permer, men historiene om henne lever videre i hjertene på alle som noen gang møtte henne!
Takk mormor, for en varme i hjertet som aldri vil slokne!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar