Det trengs en landsby for å oppdra ett barn...og bøttevis med kaffe!

Det å bli mor til to skjønne gutter er virkelig det mest fantastiske jeg noen gang har prestert og jeg digger ungene mine uhemmet!

I mitt tilfelle har det så langt vært en reise i latter, frustrasjoner, rasjonell og irrasjonell frykt og kjærlighet som til tider har gått i snegletempo, men nå i det siste synes jeg det har gått rasende fort. For fort!

Det å bli forelder er forsåvidt også en reise som bringer deg langt inn i galskapens mørke kroker, det kan være en konstant utfordring for psyken og humøret ditt. (Der man til tider godt kan forstå at det finnes visse foreldre der ute som knasker valium som smågodt for å roe ned nervene bare bittelittegrann. )

Det er ganske skremmende nemlig, ved siden av all den gleden det faktisk er å ha barn og samtidig vite at du har ansvar for ditt eget lille egenkomponerte menneske 24-7 og det er du som til syvende og sist skal sørge for at genarvingen din får alle de rette verdiene det trenger for å bli en person som en dag skal fungere på egne ben der ute i den store verden.

Noe jeg lærte meg veldig, veldig fort var å kaste alle bøker om oppdragelse på bålet (sammen med de samlede verker av Barbara Cartland).
For var det en ting de pedagogiske fjonfjottene glemte (eller unnlot) å skrive noe om, så var det at ingenting kan noen gang forbrede deg på det å bli en forelder.
Forsiktige formuleringer om hva du skulle gjøre ved manglende nattesøvn har vært nevnt.

Men at du i perioder, i ren frustrasjon over at ungen nekter å sove, spise eller høre etter deg kunne få lyst til å bare pakke kofferten, flytte til ett nytt sted der ingen kjente deg og starte ett nytt liv uten forpliktelser fordi tingene ikke alltid går som beskrevet i mellom de to permene.

Det var det ingen av bøkene som sa noe om.

Jeg har valgt å oppdra guttene mine på noe som ligner sunt folkevett, kjærlighet og god hjelp fra landsbyen jeg har rundt meg. For husk, samlet sitter denne lille byen med mere innblikk og viten i barneoppdragelse enn noen 99 kronersbok noen gang kan samle sammen mellom permene sine.
Til og med landsbytullingen kan være til god hjelp noen ganger!

Det er når jeg ser på slampene mine nå, at jeg ser at en tålmodighet jeg ikke visste jeg hadde i meg alltid, husarrest jeg har gitt når jeg har vært tom for tålmodighet og en klem nå og da faktisk har hatt sin virkning og at de søte små nå er på god vei til å bli fantastiske voksenmennesker.
De er forøvrig ikke så små lengre, den ene har vokst meg over hodet og den andre har skuldre så brede som en okses.

Det er litt vemodig og rart å tenke på at det faktisk er noe som ligner en liten evighet siden de sto der i sprinkelsengene sine, nyvåkne, gjerne kl. fem om morgenen med øyne på størrelse med klinkekuler og smilte sjarmerende stort med bare to fortenner og en smokk i munnen.

Men allikavel, jeg kunne sverget på at det var i går.

En annen ting den pedagogiske bokhorden glemmer å opplyse deg om er at unger også er noen smarte jævler.
Aldri undervurder den lille skapningen, selv om den er søt og smiler uskyldig.
På innsiden av de godluktende hodene deres lurer det nemlig noen utspekulerte hjerner som vet nøyaktig hva de skal si og gjøre for å sno en mor rundt fingeren hele tiden.
En del av det å oppdra unger er å hele tiden være såpass i forkant at du kan avsløre sluskapen deres.
Ett av favoritttriksene til udyrene mine når de var mindre var å alltid spørre meg om ting de hadde lyst på mens jeg fortsatt sov, for midt i tåkelandet sa jeg alltid ja til dem. (jeg sa forøvrig masse annet rart også visstnok).
Det tok meg derfor ett par måneder å oppdage akkurat det trikset og jeg la derfra ned en regel om å spørre meg om noe som helst før jeg sto på bena for dagen. Den regelen gjelder den dag i dag!

En venninde kommenterte en gang at jeg nok var den eneste hun kjente som hadde nr. til giftinformasjonssentralen lagret inn på hurtigtast på telefonen. Men det har sin naturlige forklaring det også, for ringer du ett nummer mer enn tre ganger er det kjekt å ha det lagret inn.
En av gangene jeg pratet med en av de hyggelige damene som jobbet der, lærte jeg at små gutter visstnok ikke tar skade av å spise ett brett med p-piller ...Det finnes også ripsbusker der ute som ikke ser ut som rips!

Husk også at de små får med seg hvert minste lille ord, bevegelse og handling du gjør. Som de mer enn gjerne videreformidler høyt til alle som gidder å høre på under... la oss si levering i barnehagen om morgenen. Og jeg love deg en ting! Det er overraskende mange som er oppmerksomme nok til å få med seg hva knotten din har å forkynne tidlig på dagen!
Og trass at noen av foreldrene kunne gått for å være demente besteforeldre, så glemmer de aldri det de har hørt!

Når man føler man begynner å få draget på barnet kommer tenåringen og ødelegger den gode driven man har fått i det å oppdra og ta seg av genarvingen.
Den tidligere læren og kunnskapen knuses totalt og alt må bygges opp igjen, som lego fra kvarker og leptoner.

Fragmenter som er så smått at det ikke er synlig for det blotte øyet skal settes sammen igjen å lage en sti som er trygt nok for barnet ditt å gå videre på.

Det er ikke enkelt, det har aldri vært enkelt og kommer aldri til å bli det heller. For hvis det blir for enkelt slutter du å være forsiktig og i det øyeblikket du slutter å være forsiktig er det øyeblikket det kan gå riktig så galt.
Så da er det å sette seg ned da, å tålmodig og forsiktig bygge på veien, fremtiden og det nye livet som tenåringsforelder.

Det er denne veien vi går på nå, den er litt skjør ennå, men sakte, sikkert og ett steg i gangen går vi den sammen, landsbyen, forelderen, og tenåringen.
Jeg innser at det ikke er så mange flere steg igjen før jeg må slippe taket og barnet selv må bygge veien det det skal gå videre på, men før det skjer håper jeg at veien vi la sammen har ett sterkt nok fundament til at de en dag trygt går videre uten meg.... om ca .. tja ... skal vi si 35 år?