Norway Rock 2010. 5 års jubileum!

Jeg har aldri påberopt meg å være noen "happy camper". Jeg hater å sove på bakken og våkne med insekter jeg ikke aner navnet på i kjeften. Men for en festival som NR er jeg villig til å gjøre ting som er unormalt for å være med på leken og festen(e).
I år var det fire dager med metal for enhver smak. Hurra!

Dag 1.
Vi sikta oss inn på en ca fem timers lang kjøretur, som muligens ble nærmere seks timer fordi jeg bare måtte innom ett par butikker på veien.

Det gjorde ingenting, for vi rakk Jorn hårfint, styrta ett par øl og fikk med oss en kongekonsert. Ett godt startskudd for rocken!

Tilbake til campen med oss for å sette opp partyteltet i øsende regnvær. Jeg påberopte meg feigt min kvinnelighet og overlot jobben til gutta, satte meg i teltet med en liten øl.

En halvtime senere satt jeg fortsatt i teltet og gutta var lengre unna utetak over hodet enn de var før jeg krøp inn bak glidelåsen.

Så jeg fant ut at jeg fikk hjelpe dem å holde stengene, ikke lenge etter sto alt som det skulle. Og ja, jeg mente stengene til partyteltet nå! (Men det beviser jo bare at menn er udugelige med mindre ikke en kvinne hjelper til med stanga! )

Stoler og bord kom på plass og straks var det blitt til en hyggelig liten utestue som vi forøvrig delte med ei superkoselig dame fra langt oppi nord.

Fra sletta klang musikken til Airbourne og pumpa opp vorspielet.

Jeg for min del ventet på kveldens høydare Twisted Sister. Som ikke bare viste seg å være kveldens , men rockens suverent beste dette året.

Da de kom på scenen var jeg så trøtt og full at jeg kunne sovnet stående midt i regnet, fem minutter senere var all tretthet som feid vekk og jeg tok meg i å ønske at konserten aldri tok slutt.
Konsertkvelden ble avrundet med Valentourettes på høygir.

Tilbake i utestua fant vi selvfølgelig noe å drikke på, i partyteltet "next door" spilte de 80 talls hits, Michael Jackson, A-Ha og all annen musikk som ikke hadde noe forbindelse med en rockefestival.

Jeg kjente noe traff en irritert nerve, men lot det passere, vi var der for å ha det gøy. Det var ihvertfall det jeg forsøkte å si til meg selv.

Kravla i soveposen rundt fem og det siste jeg husker jeg hørte før jeg sovnet var "her kommer Julius som alle kan se " og våknet rundt tolv og det første jeg hører er "han henger i toppen av ett tre ".
Det hadde ihvertfall sluttet å regnet og takket være ett yrende liv på bakken hadde jeg spist frokost lenge før jeg kom meg ut av soveposen.

Dag 2.
Vi tok oss ned til Kvinesdal sentrum for å shoppe livsnødvendigheter som .. æh, øl og kaffe.

Der hang det Norway Rockflagg på enhver butikk og de ansatte på Rema hadde for anledningen noen skikkelig fine t-shirts på seg. Den lille byen var pønta og kledd riktig så fint til fest.

Tilbake i campen var nå partyteltnaboenes musikk overdøvet av skikkelige greier fra hovedscenen.
Jeg hadde bare tre konserter denne dagen jeg var bestemt for å få med meg.
La oss begynne med Kamelot, som jeg tidligere har notert meg at flere digger, men jeg har til min store skam ikke gitt dem fem minutter av min tid engang, ikke før denne vakre julidagen 2010.
Fantastisk, fantastisk, fantastisk!!! Sceneshow og musikk var bare magisk. Det hjalp på med kjekk vokalist også. (det fine med å være smått brisen er at man kan sikle litt med halvåpen munn uten at noen nødvendigvis ser rart på deg)!

Kveldens siste på hovedscenen var Slash. OMFG! En av mine store helter fra tenåra og han skuffet ikke! Øyasletta var i kok når han dro sine egne sanger, men det tok helt av når han dro i gang med musikken fra Guns N' Roses' beste. (Alt G.N'R. noen gang har kreert er forsåvidt det beste , så for meg var det uvesentlig hva han spilte ,bare det var G.N'R. )

På Tjodolf Scene var det nachspiel med Backstreet Girls, helter fra 80 tallet som rett og slett rocka lokalet så heftig at teltduken nærmest fløy av stengene.

(Tjodolf Scene er inne i ett enormt øltelt for de som lurte).

Tilbake i eget partytelt var det kald øl på menyen, sammen med tyrkershots. Nabopartyteltet hadde fortsatt ikke oppfattet hvilken festival de var på og spilte skamløst videre på Samantha Fox, A-ha og andre skampletter i musikkens historie.

Jeg var takk og lov ikke den eneste som lot meg irritere på dette tidspunktet, man kunne høre knurringen fra teltene rundt når M.J. pumpet ut fra anlegget for gudene visste hvilken gang på de to korte dagene som hadde gått.

Jeg hadde nesten sovnet da klokken nærmet seg seks på morgenen men bråvåknet til Ghostbusters skrudd opp på det som måtte være max volum. Ikke nok med det, men det ble akkompagnert av minst ti drita fulle menn som absolutt ikke sang så fint de bare klarte, men så høyt de bare maktet. Det tok en god stund før hjertet roet seg nok ned fra den skrekkopplevelsen.

Dag 3.
Jeg våknet rimelig sent på dagen, like tøff i trynet som Lars Monsen spytta jeg bare insektene ut av munnen og fant ut at jeg ville ha brød på menyen istedet.

På musikkmenyen for dagen skulle jeg ha Gamma Ray til forrett, Queensrÿche som hovedrett og Gary Moore som dessert.

Men først en sterkt nødvendig dusj, mat og ... æh, øl! Ikke nødvendigvis i den rekkefølgen.
Jeg slapp unna dusjene på campen, vi hadde takk og lov kjente i området som åpnet hjem og dusjdør for oss, noe jeg er evig takknemlig for, siden jeg hørte rykter om at at vannet i dusjene på campen var omtrent like varmt som nytinte isbiter.

En dusj, litt spising, mye drikking og tre fantastiske konserter senere var det nachspiel i partyteltet.

Det var det i nabopartyteltet også, igjen med musikk som ikke hang på greip. Så jeg tuslet over og lurte på om de kanskje hadde kjørt feil . Jeg insinuerte også litt diskret at festivalen for menn som digga rosa sløyfer og lærkledde menn med pisk muligens var litt lengre inn i dalen ( Sarons Dal f.eks, gudene vet hva som foregår der) .

Det falt ikke i god jord og musikken deres ble kjørt opp på fullt volum.
Nok var nok. Hevngjerrig barnslighet tok overhånd.
Vi på nabofeltene rundt bytta på å løpe ivei og slå av aggregatet deres hver gang de spilte opp med en sang som ikke var godkjent, det ble mye trim den første timen.

Det ble faktisk ganske morsomt og til slutt ga de seg og begynte å spille fra ei skikkelig liste. Heia utmattelsesteknikken.

En god natts søvn ble det også. Perfect!

Dag 4.
Den musikalske finaledagen! Det var seigt å slepe kroppen ut av soveposen og jeg vurderte sterkt å bare forbli i den til det var på tide å reise hjem. Jeg konkluderte faktisk med at de bare kunne pakke ned teltet rundt meg, og hive meg baki bilen i soveposen når alt var klart og bare glemme min egen eksistens.

Men er man tøff i trynet, rocker og på festival er det bare å bite tenna sammen, skrape av seg gårsdagens sminke og svartlegge fjeset på nytt og drekka på!!!

Band som Epica, U.D.O. , Sebastian Bach og Motorhead sto på lista over "må få med seg".
Av disse fire var det absolutt ingen skuffelser og Sebastian toppa heile driden den dagen... sukk... Jeg kan bare tenke meg at restene i Skid Row mange ganger har angret på at de slapp ham løs fra piggrådkontrakten!
Mannen ga jernet hele veien og kunne nok fint ha drevet på ett par timer til hadde det ikke vært for Motorhead.

Det var bare, når Motorhead hadde spilt sine siste riff å konkludere med at gutta fra Kvinesdal hadde fått til sin hittil beste festival!

Jeg kan tenke meg prestasjonsangsten for neste år allerede klemmer littebitt på nerverota deres.

Noe annet som klemte på nervene ved slutten av festivalen var partyteltet "next door".
Aggregatet deres var forsvunnet!?! Også nå da, når de hadde gledet seg så på å spille opp til låvedans med det beste fra ABBA!
Det tok ikke lang tid før de var over hos oss og lurte på om vi hadde stjålet aggregatet deres. Vi kunne med hånda på hjertet svare nei til det, men det virket ikke som de trodde noe særlig på oss.

Etter en liten stund var det en luring som fant den bortkomne saken godt gjemt inntil deres eget telt, hmm, kan ikke skjønne det.

Men det virket som om til og med det stakkars aggregatet hadde fått nok av drittmusikken det var blitt tvunget til å spille de siste dagene, for det nekta å starte.
Jeg ble unektelig skikkelig fnisefull over dette, inntil det gikk opp for meg at vi sikkert kom til å få skylda for det også. Så jeg holdt for en gangs skyld klokelig kjeft, avsluttet kvelden med en øl og fant veien inn i soveposen, helt uten å snuble i de andre udyrene som lå på bakken.

Dag 5.

Hjemreisedag. Da jeg på alle fire krøp ut av teltet for å be om nåde konstanterte jeg at våre livfulle naboer alt hadde forlatt området og dagen ble bare med det så mye bedre. Solen brøt frem fra skyene og livet var deilig.

En fantastisk konsertopplevelse var over og nye vennskap var skapt. Alt i alt terningkast 666!

Tusen takk til Micke, William, Michelle, Ketil, Mia og Larsi for minneverdige dager! Håper vi samles igjen for NR 2011!