Månemannen og den sorte rosen!

.

Den lille sorte rosen så seg litt sjenert rundt, på alle de røde rosene rundt henne. Tenk å se sånn ut! tenkte hun beundrende. Så vakre, så begjært, så ønsket. Selv var hun litt spinkel og rufsete i bladene.
Hodet hennes sank oppgitt ned, hun skalv litt i nattekulden.

- Hvorfor så trist lille blomst?
Den mørke rolige stemmen ristet henne ut av tankene. Hun så opp, rett inn i det vakre ansiktet til månen.
Hun ristet på hodet.
- Det er ingenting, svarte hun hviskende tilbake.
Månemannen så på henne, med øyne tilsynelatende fulle av bekymring, men han sa ikke mer om det. De pratet heller om alt annet, hele natten gjennom, til solen rant og han måtte dra.
Rosen kjente varmen bre seg i henne og hun nikket smilende til farvel.

Natten etter var han tilbake og slik fortsatte det, natt etter natt.
Den lille rosen begynte å blomstre for fullt, hun strakte seg opp mot himmelen så hun komme så nær månemannen som mulig.
En natt kom han glidende over himmelen og så at de andre rosene var borte. Han spurte henne om hva som hadde skjedd.
- De ble plukket i dag, var hennes svar.
- Men hvorfor ble ikke du?
Hun strakte seg smilende opp mot ham.
- De lot meg stå igjen, jeg ville ikke være med, jeg ville være her når du kom, sa hun med glad stemme.
En mørk sky gled over ansiktet hans og han vendte seg litt bort, men sa ikke mer om det.
Han sa faktisk ikke så mye mer den natten. Han var der sammen med henne, men skinnet fra ham gjorde henne ikke annet enn kald.
Den lille rosen forsto ingenting.

Natten gikk til dag og så til natt igjen. Hun sto der, ventet spent og glad, men på himmelen var det bare mørke skyer. Uansett hvor mye hun strakte seg kunne hun ikke få øye på månemannen.
Neste natt kunne hun skimte ham så vidt bak skyene.
- Hvorfor vil du ikke prate med meg mer? Stemmen hennes var sped. Hun var redd for svaret.
Han var stille en lang stund. Så hørte hun plutselig den mørke stemmen hans, nå var den ikke lengre myk i tonen.
- Forstår du det virkelig ikke?
Hun ristet på hodet. Redd for å si noe.
- Jeg ble sendt for å ødelegge sjelen din. Du er en sort rose, hjertet ditt er ikke verdt kjærlighet. Det var meningen du skulle plukkes sammen med de andre og kastes. Det var aldri meningen du skulle stå igjen og blomstre med verdighet.
Månemannen så hardt på henne og hun kikket sorgfullt tilbake, før han vendte ansiktet sitt bort og lot skyene gjemme ham.

Hun så seg rundt, alt som hadde vært vakkert omkring henne var borte, hun sto tilbake, alene på den store tomme engen, ensom.
Det lille hodet hennes bøyde seg mot marken, bladene sank sammen og hun lot duggdråpene dryppe fritt ned på den arme jorden hun sto på.

Mørket omsluttet henne helt, den lille sorte rosen ble borte, i ett med natten...

.

Sjelens sang.

Altså musikk!
Mulig overskriften forledet deg til å tro at jeg hadde ett dypt øyeblikk her, sånn var det bare ikke. Jeg har som vanlig tenkt og det er ikke nødvendigvis en bra ting. Men en tanke = søle ord ned på tastaturet og i dag blir det kun til ett dypdykk i kjøkkenvasken om musikkens påvirkning, da i mitt liv siden jeg ikke har den fjerneste ide om hvordan ditt forhold til musikk er.

Men det har hatt stor betydning for meg, alltid.  I den spede begynnelse var smaken like underutviklet som alt annet pleier å være hos unger,jeg mener, de spiser tross alt snørr og liker det! Jeg åt sikkert snørr jeg å, mens jeg sang for full hals til en musikksjanger som rett og slett har gått i glemmeboken.
Og da mener jeg at sjangeren var så elendig at den faktisk ble drept av demonjegere og gravd ned på ett hemmelig sted i håp om at den ikke blir funnet på tusenvis av år, ikke at jeg har glemt hva jeg hørte på. Ennå så hardt jeg har forsøkt å fortrenge det!
Jeg havnet for de som kjenner meg til slutt i metalsjangeren. (og evt.også tidvis puddelrock, type Bon Jovi).

Det finnes mang slags musikk.
Det er forelskamusikk, vaskemusikk, faen ta deg musikk, arbeidsmusikk, skrivemusikk, deppemusikk, festmusikk og livet er hærlig dere musikk.
Jeg for min del varierer alle disse innenfor den sjangeren jeg foretrekker og det samme gjør antagelig du med din fav.sjanger.
Den eneste gangen jeg blir skammelig ukritisk er når jeg er drita, da er alt bra, så jeg har ikke noen dritingsmusikk, jeg går på en måte tilbake til barndommen da, utenom den delen der jeg spiser snørr. Jeg forsøker derfor å bare være drita på konserter jeg selv har valgt å gå på, bare for å være sikker på at jeg ikke våkner med at skammen over hva jeg drev med natta før blir for stor.

Ett av mine grusomme musikkminner må være mammas vaskemusikk, det var omtrent den eneste gangen hun hørte på musikk, men det skal også være sagt at dama har støv på hjernen så ørene mine måtte ofte blø til Mikis Theodorakis. Ikke hørt om sier du ? Muligens ikke så rart, jeg tror demonjegerne fikk ham til slutt!

Uansett, musikk til forskjellige stadier i livet eller de enkle gjøremålene i løpet av dagen er for meg ett "must".
Det er terapi rett og slett! Det funker faktisk å bare slenge rævva ned i sofaen og peise på med musikk etter humøret, som f.eks Axel Rudi Pells Come Back To Me når du trenger å drenere øya litt? Kommer ikke tårene da er du bortenfor redning. Eller Metallicas Die Die My Darling når du er bittelitt sinna på noen? To runder med den og alt er bra igjen.
Men det er jo typisk hverdagsmusikk, ikke at jeg hører på Die Die My Darling hver dag altså, men du har musikk til hverdag også har du til begravelser og fest. Og sistnevnte er som nevnt langt utenfor min styring, det er forsåvidt førstnevnte også. Men altså poenget mitt da:
Jeg så en jeg er veldig glad i legge ut sanger på Facebook forleden med beskjed om at den og den skulle spilles i begravelsen hans. Men det er såpass mange tiår til at det har vi glemt allikavel når dagen kommer.
Uansett, jeg poka litt i min egen morbiditet og lurte på hva i alle dager jeg ønsket skulle bli spilt når jeg parkerer. G N' R's Don't Cry er oppbrukt og dessuten er jeg faktisk littebitt drittlei av den.
Antagelig blir det i gata No bli det liv, Rai Rai til ære for alle de jeg er glad i og som ikke skal sørge men le, Johann Pachelbel Canon in D til ære for presten og helt til slutt: Die Die My Darling til ære for alle drittsekkene .Men det er så lenge til at jeg rekker å ombestemme meg mange ganger! (håper jeg!) .

Når alt kommer til alt, musikk er en del av hverdagen min og  på ipoden har jeg sanger med gode minner, dårlige minner, morsomme minner og triste minner. Minner som har vært med å skapt den jeg er i dag.
Så for meg er musikken med å løfte sjelen når det trengs, så den skaper sin egen sang. Sangen om meg. (som ikke nødvendigvis er alles favorittmelodi)

.

Å bli klok på skjebnen er like enkelt som å fange vinden med en sil.

Når skjebnen griper inn, har du egentlig noe valg? Jeg hørte spørsmålet på tv forleden og det liksom ikke til å unngå å gjøre seg noen tanker om det.
For jeg føler tidvis, eller faktisk ganske ofte at livet mitt er skjebnestyrt. Det skjer så mye som er langt utenfor min kontroll hele tiden at det nærmer seg grensa til latterlig noen ganger.
Og vet du hva? Jeg gjør faktisk ikke noe for å få hendelsene i gang, men allikavel så tar jeg meg selv i å plutselig stå i absurde situasjoner som gjør at jeg føler jeg lever midt i den mest dramatiske spanske såpeserien beste tv-tid har å by på.
Og dette uten at jeg som sagt ikke har løftet en finger for å trigge hendelsene.
Jeg tror ikke jeg skal si mer om det, for det er vel muligens ikke så interressant som jeg vil ha det til.

Nå har jeg vel unektelig snakket om kjærligheten i stygge vendinger de siste dagene.
Men la oss ta det som eksempel likevel, for det er noe de aller, aller fleste har opplevd.
Hvordan møtte du ditt hjertes utkårede? Var det tilfeldig tror du?
Fåtallet blir sammen med gutten eller jenta de gikk i barnehage sammen med. Eller om de gjør så, så er det gjerne etter at de begynte på forskjellige skoler, levde i forskjellige venneflokker og førte forskjellige liv, før de tilfeldigvis møttes på en pub ingen av dem pleide å gå på, men gikk på akkurat den kvelden av ulike årsaker.
Vil du da tenke at det var skjebnestyrt at de møttes? Eller var det bare tilfeldig?
Det er mulig en av dem i løpet av kvelden tenker: "Åh fy faen, denne skapningen gidder jeg faktisk bare ikke" og sniker seg unna puben like kjapt som man kan få en sjokolade til å forsvinne etter en hel dag på slanking.
Men tilfeldighetene stopper gjerne ikke der, for neste gang en av dem drar på skitur så er plutselig han eller hun der også, på samme ankeret på vei opp de bratteste jævla bakkene. Men også denne gang skilles veiene deres, idet de går av ankeret på hver sin side og verden forsvinner i hvitt.
Det er ikke til å unngå at man rister litt på hodet, men klarer ikke helt å slippe tanken lengre. Det var da merkelig hvordan de skulle støte på hverandre på de rareste steder for tiden!
Og det er muligens den tanken de har i bakhodet når de treffer på hverandre for tredje gang og denne gangen på en helt tilfeldig butikk. La oss si Kondomeriet, der de begge er på glidekremshopping. Det er ikke lengre noen tvil, det er skjebnen!
Når de gjenforteller historien er butikken bytta ut med Kiwi og matolje, samtidig som de veklser lure blikk, gliser som to idioter og takker skjebnen for alle disse tilfeldighetene som nå har gjort dem til Herr og Fru Klissesnakk!
Hva da om de ikke hadde gitt seg hen til hverandre på Kondomeriet? Hadde skjebnen fortsatt å styre dem sammen til de ga etter eller hadde den rett og slett gitt opp?
Det får vi faktisk aldri vite, for historien om hvordan "han møtte henne" endte jo der, i på bakrommet på sexsjappa.
Men den siste lille delen av det avstumpa hjertet mitt som ikke helt har blitt til kull, vil gjerne tro at to mennesker som er ment å være sammen ender opp sammen, med god hjelp av skjebnevevens utrøttelige håndarbeid.

Når jeg tenker meg om så er vel Kondomeriet den sjappa som faktisk er årsaken til de fleste forhold her til lands, med varighet fra tre minutter til livstid. Mest sannsynlig det første!

Men, skulle det skjære seg når du minst venter det, kanskje du møter ett menneske som tilfeldigvis kjenner naboen til mormoren din, eller at du faktisk treffer den rette osv.
Ja, da må det være skjebnen!
Det er skjebnen som får skylda uansett når livet ditt snur, om det er til det bedre eller værre, så er det nettopp det ordet som dukker opp.
Du kan like gjerne tro på det, for ordet skjebne står oppført i ordboka også, ergo finnes den.
Jeg for min del har til dags dato ikke helt bestemt meg for om jeg skal være venn med den eller ikke, men for sikkerhets skyld så gjør jeg litt som den vil, selv om jeg noen ganger blir fyllt av barnslig trang til å trasse og stå imot når jeg ubønnhørlig blir dyttet i en ny retning!
Jeg blir ikke klok på den og skjønner ikke hvorfor ting skjer som ikke skulle skjedd og omvendt, men det er vel ikke opp til meg å forstå det, ennå!
Du slipper ikke unna nemlig, uansett hvor mye du kjemper imot. Tro meg, jeg har prøvd.
I det øyeblikket du setter foten utenfor døra om morgenen er skjebnen klar rundt hjørnet. Forhåpentligvis med noen smakebiter av lykke til deg, men kanskje også med en fiffig advarsel om at du ikke skal ta livet og godene du har fått tildelt for gitt.


.

Kjærligheten er en illusjon, Askepottfenomenet!

Det var en gang en fantastisk flott prins som kom humpende på det livstrøtte øket sitt, kjempet mot en svinsur "ste"svigermor, som heller ville gifte bort sine overmodne og rimelig stygge døtre før han klarte å redde den fortvilede, stakkarslige og seff supervakre jenta fra hennes desperasjon og nød,og helt til slutt levde lykkelig til sine dagers ende!
Omtrent sånn begynner og slutter alle eventyr om kjærligheten. Det er en grunn til at det kalles eventyr. De har ikke bunn i noe virkeliget! Det er bare historier, skapt for å glede og gi håp. Håp om at det finnes en redning og at alt går bra til slutt!

Vel sånn er faktisk ikke virkelighetens iskalde sannhet!
Ennå så mye vi klamrer oss fast i tanken på at den rette finnes der ute er det bare å innse at det er tidenes slemmeste selvsuggesjon!
Det finnes ikke noen den rette, det finnes partnere som eksisterer sammen med deg for kortere eller lengre perioder, men sjelden livet ut!
Om man mot formodning skulle oppleve det siste er det gjerne av årsaker som at man er så satt i sitt daglige mønster at man ikke orker å bryte det og innfinner seg med situasjonen og rutinene man er i.

I eventyr så kjemper man for kjærligheten, man kjemper for den man elsker og i virkelig drøye eksempler av sorten så ofrer man til og med livet sitt for sitt hjertes utkårede. Det siste er litt på kanten drøyt da, for hvordan i helvete vil den som sitter igjen etter ett slikt dødsfall ha det? Mulig det siste der faktisk var en av de situasjonene der "helten" skjønte at det ikke var noe annet enn daukjøtt han kjempa for og fant døden som eneste utvei! Men det skjønte jo ikke daukjøttet så det hele ble til ett romantisk eventyr med en tragisk slutt.

I virkeligheten så slutter man å kjempe idet man møter på motstand, gir opp, går videre og ser etter noe enklere å finne på.
Eventuelt så laster man ned favorittserien sin på tv og blir sittende foran den til det er på tide å gå på jobb, hjem igjen: Gjenta!

Eventyr skaper intet annet enn en illusjon av at det finnes lykke der ute, så lenge man bare tror, håper og ber for det lenge nok. En ugle og noen nøtter hjelper også!
Men i realiteten er den eneste ugla i din nærhet nabokjærringa og hun har selvfølgelig forlengst nappa nøttene til gubben og ingen av dem lever særlig lykkelig!
Det er denne illusjonen som blir undergangen for hjertet ditt, når du innser at troen du hadde på kjærligheten er like realistisk som verdensfred!
Når illusjonen sprekker og du innser det, er det for sent og hjertet ditt blir knust som en krystallvase på stengulv. Fragmenter av deg selv er for alltid ødelagt fordi du lot deg lure av eventyrenes illusjoner om evig kjærlighet og lykke.

Eventyr er faktisk bare eventyr! I virkeligheten finnes det ikke noe som heter "En lykkelig slutt"!
Og Askepott, Tornerose og Rapunzel er virkelig idiotiske navn!

The End!

.

Det må være ekko i himmelen!

Jeg har sett filmen Constantine for gudene vet hvilken gang. Det er virkelig en bra film og er verdt tiden det tar i sofaen. Som om jeg egentlig trenger en unnskyldning for å sitte i ro i sofaen!

Uansett så reiser det seg spesielt ett spørsmål i hodet mitt hver gang jeg ser den.
For filmen er basert på kristendommen. Kampen mellom det gode og onde, at Gud har en plan med alt bla bla bla.
Blandt annet kommer temaet selvmord opp ved to forskjellige anledninger. Og de som tar livet av seg seg er som alle vet iflg. Bibelen dømt til ett liv i helvete.
Hvorfor det?
For hvis Gud har en plan med alt så må jo en del av planen hans være å drive folk såpass fra sitt eget vett at de faktisk ender opp med å avslutte sitt eget liv for å få slutt på lidelsene de i utgangspunktet har fått i "test" fra en høyere makt!?
Ett annet bibelsistat sier jo at du aldri får større last enn du greier å bære fra den høyeste fader. Men hvis folk ender opp med å ta livet sitt så har de jo fått det og straffen blir da Helvete!
Hele greia blir derfor bare selvmotsigende bullshit!
Burde ikke faderen da som en ursakt for å drive den såre sjelen hakket for langt tatt den opp til himmels istedet for å sende den helt ned i kjelleren?

Jeg har mistet venner som har valgt og avslutte for egen hånd, opptil fler. Fine mennesker alle sammen, hvis eneste "feil" var at de hadde en sorg i sjelen som overskygget lysten på å møte dagene som kom. Og jeg finner det sårt å tenke at de ikke skal få fred etterpå heller. Som straff for en feilet test, som i utgangspunktet da var en plan som må ha gått som den skulle, siden den høyere makten er ufeilbarig.

Jeg skal ikke terpe mer på det, for jeg regner med dere skjønner hva jeg mener. Det er ikke noe merkelig i at menneskene tidvis er dobbelmoralistiske, sett i sammenheng med at vår grunnleggende religion lærer oss og være nettopp det.

Det gjelder ikke bare selvmord, men generellt. Du skal leve etter de ti bud og bryter du dem havner du rett og slett i hundehuset, eller Helvete om du vil!
Du kommer garantert til å bryte ett eller flere av budene.
Så hovedpoenget med hele den kjempelange boka skrevet i bitteliten tekst koker ned til 9 ord: Lær deg å be om tilgivelse først som sist!
Kanskje det kan redde ræva di fra å havne i kjøttsuppa, der noen gnager på bena dine, koker deg i olje og strør salt i sårene dine for evig tid!
Kanskje!

Men filmen, å jæven den er bra! Og Keanu Reeves er aldri feil!

.