Månemannen og den sorte rosen!

.

Den lille sorte rosen så seg litt sjenert rundt, på alle de røde rosene rundt henne. Tenk å se sånn ut! tenkte hun beundrende. Så vakre, så begjært, så ønsket. Selv var hun litt spinkel og rufsete i bladene.
Hodet hennes sank oppgitt ned, hun skalv litt i nattekulden.

- Hvorfor så trist lille blomst?
Den mørke rolige stemmen ristet henne ut av tankene. Hun så opp, rett inn i det vakre ansiktet til månen.
Hun ristet på hodet.
- Det er ingenting, svarte hun hviskende tilbake.
Månemannen så på henne, med øyne tilsynelatende fulle av bekymring, men han sa ikke mer om det. De pratet heller om alt annet, hele natten gjennom, til solen rant og han måtte dra.
Rosen kjente varmen bre seg i henne og hun nikket smilende til farvel.

Natten etter var han tilbake og slik fortsatte det, natt etter natt.
Den lille rosen begynte å blomstre for fullt, hun strakte seg opp mot himmelen så hun komme så nær månemannen som mulig.
En natt kom han glidende over himmelen og så at de andre rosene var borte. Han spurte henne om hva som hadde skjedd.
- De ble plukket i dag, var hennes svar.
- Men hvorfor ble ikke du?
Hun strakte seg smilende opp mot ham.
- De lot meg stå igjen, jeg ville ikke være med, jeg ville være her når du kom, sa hun med glad stemme.
En mørk sky gled over ansiktet hans og han vendte seg litt bort, men sa ikke mer om det.
Han sa faktisk ikke så mye mer den natten. Han var der sammen med henne, men skinnet fra ham gjorde henne ikke annet enn kald.
Den lille rosen forsto ingenting.

Natten gikk til dag og så til natt igjen. Hun sto der, ventet spent og glad, men på himmelen var det bare mørke skyer. Uansett hvor mye hun strakte seg kunne hun ikke få øye på månemannen.
Neste natt kunne hun skimte ham så vidt bak skyene.
- Hvorfor vil du ikke prate med meg mer? Stemmen hennes var sped. Hun var redd for svaret.
Han var stille en lang stund. Så hørte hun plutselig den mørke stemmen hans, nå var den ikke lengre myk i tonen.
- Forstår du det virkelig ikke?
Hun ristet på hodet. Redd for å si noe.
- Jeg ble sendt for å ødelegge sjelen din. Du er en sort rose, hjertet ditt er ikke verdt kjærlighet. Det var meningen du skulle plukkes sammen med de andre og kastes. Det var aldri meningen du skulle stå igjen og blomstre med verdighet.
Månemannen så hardt på henne og hun kikket sorgfullt tilbake, før han vendte ansiktet sitt bort og lot skyene gjemme ham.

Hun så seg rundt, alt som hadde vært vakkert omkring henne var borte, hun sto tilbake, alene på den store tomme engen, ensom.
Det lille hodet hennes bøyde seg mot marken, bladene sank sammen og hun lot duggdråpene dryppe fritt ned på den arme jorden hun sto på.

Mørket omsluttet henne helt, den lille sorte rosen ble borte, i ett med natten...

.