Moder Jord og den sorte rosen!

.
Den lille rosen sto bare der, med hodet hengende mot bakken. Hun hadde sluttet å se opp, i håp om å få ett glimt av månemannen, hun hadde sluttet å lytte også, da håpet hun hadde hatt i begynnelsen om at han skulle ombestemme seg og prate med henne hadde svunnet, hun skjønte at det aldri kom til å skje.

Dager kom og gikk, de skled i hverandre uten at hun merket seg noe særlig ved dem.
Hun hadde begynt å visne.

En natt hørte hun allikevel en stemme trenge gjennom til henne, den var mild som en vårvind.
-Hvorfor så trist lille rose?
Hun orket ikke se opp, orket ikke svare.
Stemmen gjentok spørsmålet, like mildt og forsiktig.
Den lille rosen kikket såvidt opp, undrende på hvem det var som ikke kunne la henne være i fred.
Foran henne sto det vakreste kvinnevesen hun noen gang hadde sett: Moder Jord.
Hun forsøkte å neie ærbødig, men klarte det ikke, hun hadde vært paralysert for lenge.
Istedetfor begynte hun å fortelle om månemannen, med en stemme som knapt  ville bære.

Moder Jord hørte tålmodig på alt hun hadde å fortelle. Da den lille rosen hadde fortalt alt så hun det vakre ansiktet rynke brynene sammen i sinne.
-Du trenger ikke være sint på ham.
-Han ga meg håp og glede, jeg følte meg virkelig levende en stund avsluttet hun med tynn stemme.
Moder Jord så medfølende på henne. Det var nesten mer enn den lille rosen orket akkurat nå, hun senket hodet igjen.

Natten måtte vike for dag. Den lille sorte rosen sto fortsatt med bøyd hode, Moder Jord satt ved siden av henne i stille støtte.

-Se deg rundt hørte hun den milde stemmen si etter en lang stund.
-Se på engen du står i og fortell meg hva du ser.
Den lille rosen adlød og så seg rundt, på ett øde område. Hun var den eneste blomsten som sto igjen, gresset var visnet bort forlengst, det var bare sort jord rundt henne så langt hun kunne se.
-Du var knapt synlig der du sto sa Moder Jord , nesten utvisket i dine egne omgivelser. Hvorfor tror du jeg satte deg på en eng med bare røde roser om det ikke var meningen du skulle vises?
-Istedetfor endte du opp med å la omgivelsene sluke opp det som var spesielt med deg, sa Moder Jord med trist stemme.
Den lille rosen sukket bare hjerterskjærende tungt til svar. Hun kunne ikke forklare til selveste Moder Jord at ett vesen som ikke var verdig kjærlighet ei heller var verdig en vakker omgivelse.

Dag gikk til natt og den lille rosen var utslitt.
Av alle de tidligere dagene og nettene som hadde vært, men også av besøket hun hadde fått.
-Jeg skal gi deg en gave før jeg reiser videre sa Moder Jord.
Den lille rosen orket ikke å se opp, hun ville bare sove.
-Jeg kan ikke fjerne minnet av det som har vært fortsatte den milde stemmen, så mild og god at det føltes som tortur i en forpint sjel.
-Men jeg skal oppfylle ett ønske for deg om du har ett fortsatte hun.
Den lille rosen tenkte seg om lenge.
-Kan du fylle engen med tåke undret hun? Det er mitt ønske.
Moder Jord så på henne med ett forskende blikk.
-Er du sikker på dette?
Den lille rosen nikket til svar.
Moder Jord strøk henne forsiktig over hodet, smilte til henne og forsvant. Den lille rosen ble atter en gang stående tilbake alene, på den øde og arme jorden.
I det fjerne kunne hun skimte tåken komme glidende, sakte og forsiktig.

Ikke lenge etter var hun omsluttet av den iskalde tåken og hun lot den takknemlig trenge gjennom og numme den forpinte sjelen sin, samtidig som den la sitt slør over minnene som en gang hadde gitt henne glede, før søvnen forbarmet seg over henne og hun forsvant inn i en verden der ingen smerte kunne få tak i henne.......