So far, so good!

Ok, det er vel en sannhet med modifikasjoner. Men for all del, det bli bra sjø! :o)

Som mange muligens vet så har jeg flyttet for meg selv etter ett ni års samliv, eller 1/4 del av livet mitt om du vil, det har vært som å bli helt nullstilt og man må lære alt på nytt igjen.
Det er i dag litt over en mnd. siden jeg parkerte rævva i ny leilighet og startet om igjen og har vel ikke helt funnet grepet på "det glade singelliv"ennå. Det var ett ganske så turbulent halvår før flyttingen, eller faktisk, siden jeg først er i gang med å være ærlig, slitsomt som faen!
Og etter flyttingen har det vært ett par utfordringer på tenåringsfronten  (gutta er til deres forsvar stort sett greie bare så det er sagt, vi snakker ett par humper i veien bare:o) ) , dødsfall av en som var meg utrolig kjær og ett par andre unevnelige personlige problemer. Og vips, du har du en måned med følelsesmessige utfordringer, kombinert med de fysiske som følger med flytting.
Det har tatt litt tid å hente seg inn igjen egentlig. (sa hun stusselig).

Når man har delt livet sitt med noen i så mange år så er man vant til en viss fordeling, tidvis skeivfordeling, men tross alt, fordelingen har vært der. Det var jo visse ting som jeg rett og slett ikke brydde meg om å gjøre noe med, for eksen gjorde det jo så bra han og litt måtte jo tross alt han også ha å gjøre.
Den tankegangen har straffet seg liiiittebitt den siste mnd for å si det sånn. Han kunne nok mye mer enn jeg trodde :o)

Man lærer jo nytt om seg selv også, jeg visste for eksempel ikke at jeg ikke eide en eneste skrutrekker eller hammer før for en mnd. siden.
Men som sagt, so far so good, det var vel kanskje på tide å skjønne selv hvordan man skrur føtter på en varmeovn selv (med kniv, siden jeg ikke hadde skrutrekker). I kulde lærer naken kvinne å skru rett og slett. Jeg kunne vel kanskje kledd på meg også da....

Også har du shoppingen da. Jeg har ikke det minste imot det nei! Men å stå på bybussen med store esker og annen ubærbar dritt under armene har jo vært en spennende utfordring, for det er jo ikke måte på hvor mye du plutselig trenger og i mangel på annen kommunikasjon enn buss og trikk har jeg virkelig fått prøvd ut evnen til å stå støtt når noen krakilske og ustabile bussjåfører har insistert på å bråbremse på steder der ingen andre så noen grunn til at de skulle stoppe. Og jeg blir faktisk litt stolt av meg selv hver gang jeg har klart å unngå å rive ned de 900 andre jeg har delt buss med.

Andre ganger igjen er jeg evig takknemlig for at en av mine sønner er max nerd, det er jo sikkert ingen utfordring når man kan det, men jeg har da aldri kobla opp Wii'en før (da dette var en av de tingene som kom inn under kategorien skeivfordeling) .Og i går fikk jeg en trang til å spille Zelda, kobla  i ledningene, klarte det fint og var så fornøyd med meg selv atte. Men fjernkontrollen (ny) bød på store problemer. Helvetes fjernkontroller, jeg er sikker på at de er lagd sånn for å gi kvinnfolk en følelse av hvordan mannfolk opplever pms. Frustrerende rett og slett.
Så nerdesønn måtte trå til og redde mamma fra idiotien. Nå kan jeg det, i morgen har jeg antagelig glemt det og må spørre igjen. Akkurat som menn stadig glemmer at de ikke skal pirke på kvinnfolka med pinne når pms'n har gjort sitt inntog.

Det er ikke udelt negativt da, selv om det kan virke sånn, jeg har tross alt gått ned noen kilo og to hakk på beltet! *hurra*. Jeg er jo til og med blitt stolt eier av en hammer.
Også har du jo alle de åpenbare tingene jeg seff er glad for, som at kidsa og jeg friske, jeg har en jobb og ikke minst gode venner! Det er ett fantatisk utgangspunkt for mitt personlige Ground Zero og jeg anser meg selv som utrolig heldig i så måte!
Huset er kommet på plass, det ser ut som ett hjem og min neste ting på listen blir å finne tilbake smilet og latteren., men jeg er egentlig på vei der å!

Det bli bra sjø! :o)



.