IKEA

Stedet du bare elsker å vandre rundt på, i timesvis, da hvis du er kvinne, homo eller svensk. Du kan fort se på blikkene til de som går inn i varehuset om de ikke er en av de tre overnevnte. Blikkene deres flakker og oser av panikk, svetten pipler frem på pannen deres som om de skulle stått rett under en av disse varmeovnene du vet, de med knirkete strålerør du bare kan finne på doene i skikkelig gamle spøkishus.

Man kan vel nesten si at IKEA er som et knirkete spøkelseshus for mennesker som hater å handle der, alle disse skumle reolene, rekke på rekke med kjøkkengreier, pynt og flatpakker som du ikke vet hva inneholder... Flatpakkene som ligger der som små uskyldige varer i en hylle, men de svette pannikkgrepne menneskene vet bedre. Pakkene er fyllt av ondskap og inneholder flere timer med arbeid, instruksjoner uforståelig for annet en svensker og blir som regel avsluttet med en pose med skruer du bare vet at egentlig skulle vært inne i reolen du nettopp har bygd, men ikke faen om du skjønner hvor det skulle være. Ikke før praktverket raser under vekten av to bøker og en fyrstikkeske.

Et sted i mellom kassen og utgangsdøra er tankene om flatpakkene glemt et lite øyeblikk og der det før var panikk i øynene kan du nå bare se den reneste lykke. Det kan sammenlignes med en innsatt som tar sine første steg ut i frihet etter lang tid i fengsel, eller en tenårings idet øyeblikk det ringer ut for sommerferie.... Det samme blikket har en IKEA-hater i det han stiger ut av varehuset, men følg med... føøølg med. DER ! Blikket som forteller at han innser de mange timene med arbeid denne turen til det blågule huset kommer til å koste ham. Skuldrene synker sammen og den korte lykkerusen er erstattet med en slunken holdning til livet.

Når sant skal sies så bor jeg sammen med en svenske, han er da den i huset som forstår alt som blir beskrevet i de to sidene som følger med den flate pakken og som egenhendig har skrudd sammen det meste som har kommet hjem fra IKEA.
Men en gang bestemte jeg meg for å overraske ham da han var bortreist for et par dager, med å skru opp to kommoder som skulle stå på rommet til jr. Med en iver ingen har sett makan til før begynte jeg å skru, fulgte anvisningene så nøye som bare det og til slutt satt jeg igjen, ganske så stolt av meg selv, med to kommoder som sto av seg selv, samt en pose full av skruer og sånne treknotter som skal ned i alle ledige hull du kan finne.
De nederste skuffene kan lukkes med makt og av en eller annen grunn hadde jeg klart å få noe bak frem inni der å.. ennå så nøye jeg var... Det er vel egentlig unødvendig å si at jeg har forbud mot å røre en IKEAskrue til? (Hvisker lavt *hipp hurra*) .

Grunnen til at jeg i det hele tatt tar opp temaet IKEA i dag er fordi katalogen deres har dumpet ned i postkassen vår og jeg vet da at det sitter tusenvis av mennesker der ute villige til å knuse stortåa med hammer, være utro og bli dumpet av det onde mennesket som sitter å blar i katalogen med stjerner i blikket for å slippe unna turen dit akkurat nå.
Disse mennskene som snart kommer til å starte en egen hemmelig Facebookgruppe som heter flytt faenskapet til Bergen. Det hadde de jævla bergenserne hatt godt av det..... kanskje de hadde mistet litt av den kjepphøye arrogansen de er så berømte for....

Tenåringer anno sommeren 09.

Jeg har to av sorten i hus, som dukker opp når de skal ha noe og gjemmer seg så snart de skjønner at noe skal gjøres. Med et nytt skoleår rett rundt hjørnet, skjønner jeg allerede nå, at jeg bare er pukka nødt til å avsløre gjemmestedene deres før første skoledag.Hvis ikke vil jeg ikke finne dem i tid nok til å få dem på skolebenken før etter høstferien. Ikke bare er de noen genier når det kommer til å forsvinne kjappere en ei sjokoladekake etter et Grethe Roede møte, de har også utviklet et eget språk ment for å irritere og forvirre, noen av disse ordene er nå dekodet og er herved offentliggjort.
Huhm= Ja. Øhhh= Nei. ÅH (alltid sagt med en sur undertone)= Leggetid allerede nå? (kl er da som oftest langt over midnatt når de får den beskjeden) Øøøøh= Hva faen?
Den eneste gangen hvor jeg som tenåringsmor kan ane et glimt av godt humør er når setningen begynner med: Kan jeg få? Jada, dette lyder nok kjent for de fleste, enten har de hormonbomber i hus selv, eller så er de så lite rammet av foreldrealzheimers at de fortsatt husker sin egen tenåringstid.
Foreldre med tenåringer i hus utvikler nemlig en egen type alzheimer som er spesialdesignet for oppdragelse. Der vi sier setninger som nevnt under og tror dem, fordi vi mener å huske det var sånn:
Vi hørte alltid på foreldrene våre når de snakket, eller ba oss om å gjøre noe.
Vi ryddet alltid rommet før vi fikk beskjed om det.
Vi rørte aldri alkohol før vi var myndige.(nesten ikke da engang).
Sex var aldri i tankene våre før vi var passert den seksuelle lavalder og selvfølgelig brukte vi alltid, alltid og da mener jeg alltid kondom. ( samtidig som man ser litt diskret vekk og håper eldstemann ikke regner ut differansen mellom hans og sin mors alder).
Det er det som er årsaken til denne alzheimeren for tenåringsforeldre. Hvis vi husker selv, alt det vi gjorde, vil tanken på hva fjortissene våre finner på der ute, når de er utenfor vår rekkevidde gjøre oss om mulig enda mere hysteriske en vi alt er i dag.

Personlig må jeg si, at akkurat nå er ikke frykten for hva kidsa mine finner på der ute så stor for min del, de har nemlig grodd fast til pc'1 sin. Hele sommer 09 har, så lenge foreldretvang ikke har vært i bildet, bestått av diverse runder med WOW og andre spill man brekker tunga på å forsøke å uttale.
Men frykten er der, for at de en dag skal oppdage utsiden av døren og finne ut av de samme tingene vi "ikke gjorde" da vi var på deres alder.
Jeg spurte dem forresten forleden dag hva deres beste minne fra denne sommeren var. Svarene jeg fikk var en serie med grynt som jeg fortsatt ikke har klart å dekode, etterfulgt av en latter som minnet om noe tatt fra en skrekkfilm, der de onde hadde rottet seg sammen og holdt på å sirkle inn ofrene sine.

Jeg anser meg selv som utrolig heldig tross alt!
For trass sin noe spesielle odør, manglende evne til å uttale en hel setning på rent norsk og det enestående faktum at de fortsatt er godtroende nok til å tro på det jeg forteller dem om den tiden da vi bodde i huler uten pc, innlagt do og tusen tv-kanaler , er de to friske tenåringer, stort sett snille og greie og som nettopp ga meg hver sin klem etterfulgt av noen grynt før de fant sengen akkurat nå.
Og jeg som mor , sitter her og tror at de slo av lyset og la seg til å sove med en gang, for det gjorde jeg da jeg var ung.....