Tenåringer anno sommeren 09.

Jeg har to av sorten i hus, som dukker opp når de skal ha noe og gjemmer seg så snart de skjønner at noe skal gjøres. Med et nytt skoleår rett rundt hjørnet, skjønner jeg allerede nå, at jeg bare er pukka nødt til å avsløre gjemmestedene deres før første skoledag.Hvis ikke vil jeg ikke finne dem i tid nok til å få dem på skolebenken før etter høstferien. Ikke bare er de noen genier når det kommer til å forsvinne kjappere en ei sjokoladekake etter et Grethe Roede møte, de har også utviklet et eget språk ment for å irritere og forvirre, noen av disse ordene er nå dekodet og er herved offentliggjort.
Huhm= Ja. Øhhh= Nei. ÅH (alltid sagt med en sur undertone)= Leggetid allerede nå? (kl er da som oftest langt over midnatt når de får den beskjeden) Øøøøh= Hva faen?
Den eneste gangen hvor jeg som tenåringsmor kan ane et glimt av godt humør er når setningen begynner med: Kan jeg få? Jada, dette lyder nok kjent for de fleste, enten har de hormonbomber i hus selv, eller så er de så lite rammet av foreldrealzheimers at de fortsatt husker sin egen tenåringstid.
Foreldre med tenåringer i hus utvikler nemlig en egen type alzheimer som er spesialdesignet for oppdragelse. Der vi sier setninger som nevnt under og tror dem, fordi vi mener å huske det var sånn:
Vi hørte alltid på foreldrene våre når de snakket, eller ba oss om å gjøre noe.
Vi ryddet alltid rommet før vi fikk beskjed om det.
Vi rørte aldri alkohol før vi var myndige.(nesten ikke da engang).
Sex var aldri i tankene våre før vi var passert den seksuelle lavalder og selvfølgelig brukte vi alltid, alltid og da mener jeg alltid kondom. ( samtidig som man ser litt diskret vekk og håper eldstemann ikke regner ut differansen mellom hans og sin mors alder).
Det er det som er årsaken til denne alzheimeren for tenåringsforeldre. Hvis vi husker selv, alt det vi gjorde, vil tanken på hva fjortissene våre finner på der ute, når de er utenfor vår rekkevidde gjøre oss om mulig enda mere hysteriske en vi alt er i dag.

Personlig må jeg si, at akkurat nå er ikke frykten for hva kidsa mine finner på der ute så stor for min del, de har nemlig grodd fast til pc'1 sin. Hele sommer 09 har, så lenge foreldretvang ikke har vært i bildet, bestått av diverse runder med WOW og andre spill man brekker tunga på å forsøke å uttale.
Men frykten er der, for at de en dag skal oppdage utsiden av døren og finne ut av de samme tingene vi "ikke gjorde" da vi var på deres alder.
Jeg spurte dem forresten forleden dag hva deres beste minne fra denne sommeren var. Svarene jeg fikk var en serie med grynt som jeg fortsatt ikke har klart å dekode, etterfulgt av en latter som minnet om noe tatt fra en skrekkfilm, der de onde hadde rottet seg sammen og holdt på å sirkle inn ofrene sine.

Jeg anser meg selv som utrolig heldig tross alt!
For trass sin noe spesielle odør, manglende evne til å uttale en hel setning på rent norsk og det enestående faktum at de fortsatt er godtroende nok til å tro på det jeg forteller dem om den tiden da vi bodde i huler uten pc, innlagt do og tusen tv-kanaler , er de to friske tenåringer, stort sett snille og greie og som nettopp ga meg hver sin klem etterfulgt av noen grynt før de fant sengen akkurat nå.
Og jeg som mor , sitter her og tror at de slo av lyset og la seg til å sove med en gang, for det gjorde jeg da jeg var ung.....