tirsdag 31. juli 2012

I dag har jeg vært sint! Skikkelig forbannasint faktisk!

Jeg satt på jobb og hørte den ene sirenebilen etter den andre kjøre forbi, ikke så uvanlig der jeg sitter forsåvidt, men akkurat i dag var det mange, overveldende mange.

Så kom det på nyhetene:
Området rundt slottet og den amerikanske ambassaden har blitt evakuert pga. en mistenkelig gjenstand og bombealarmen var ett faktum.

Jeg greide ikke la være, men tankene gikk av en egen vilje tilbake til lille julaften 2010, da vi satt på på toget på vei til Hamar og det kom melding over høytalerne om at toget måtte evakueres pga en bombetrussel.
Jeg hadde mine raggete tenåringsslamper med på turen og min eneste tanke var:
Hold deg rolig, få dem ut!
For jeg hadde det klart, i hodet mitt, at de fleste som ønsker å sprenge av en bombe ett sted ikke advarer i forkant, men usikkerheten og panikkangsten lå og trykte, rett under overflaten.
Det gkk jo som kjent bra.

Og i fjor sommer fikk jeg oppleve hvordan det føltes å stå i nærheten av en som faktisk gikk av, uten advarsel.
For etter å ha opplevd at trykket fra bomben der jeg sto nesten slo meg overende, bakken ristet under meg, alle lydene, og frykten for at en ny bombe skulle gå av, synet av blødende mennesker i gata og en knust by, var jeg full av intet annet enn en ubeskrivelig skrekkblandet følelse.
Og sist men ikke minst: Angsten for hvor guttene mine var (de tok ikke tlf. ) og om alt var bra med dem var overveldende.
Det tok alle de krefter jeg hadde å holde meg oppreist, lenge nok til å komme meg hjem, hvor jeg forøvrig fant to nyvåkne bustehuer som hadde døgnet og bestemt seg for å sove til langt langt utpå dagen.

Alle disse følelsene kom tilbake i dag, da politiet hadde rykket ut med all sin kraft for å sjekke ut en mistenkelig bil.
Jeg tenkte det kanskje var en type ABB-avledning, og at ett annet sted ville en bombe gå av i dag, bare ikke der hvor alt politi og ambulansepersonell var opptatt. Ville det være trygt å ta seg hjem?
Ville det skje noe med noen jeg kjente og var glad i? Kunne det være at i dag, i dag ville jeg ikke være like heldig som i fjor, eller på juletoget året før der?
Jeg krisemaksimerte, jeg gjør jo det, men det var ikke så lett å la være heller.
Jeg endte opp med å sette musikken noe helvete høyt på i ørene og forsøkte å holde superfokus på jobben, men det var like lett som å sette en godisskål foran en sukkeravhengig og be vedkommende holde fingrene unna. Jeg gikk konstant tilbake til nettavisene for oppdatering.

Så kom den oppdateringen jeg hadde ventet og håpet på. Faren var over.
Så kom forklaringen:
Den amerikanske ambassaden hadde "glemt" at de hadde puttet lekebomben under bilen sin etter en øvelse!

I helvete heller om dette var noe de hadde glemt, man glemmer ikke sånn. Ikke slike proffer som elsker å leke verdenspoliti!
Og da ble jeg sint, skikkelig forbannasint!
Hvem i svarte faen tror de at de er? Som ett år etter bomben gikk av kjører en slik øvelse?
Jeg har ikke ord for den arrogante oppførselen de har fremvist i dette tilfellet.
Hva om noen hadde gjort noe lignende mot dem ett år etter WTC?
Vi hadde hatt en seriøs 3 verdenskrig igang.

Det er mulig jeg krisemaksimerer igjen.
Men de bude strengt tatt gått ut med en unnskyldning med en gang, for å ha skremt vettet av så mange, satt himmel og jord i bevegelse, for hadde det vært en ærlig feil hadde de etter hva jeg tenker vært kjapt ute i media og forklart seg, men de har heller valgt å holde kjeft, ikke kommentere presse fordi de vil komme med en pressemelding senere. Slikt lukter det planlagt av.
Og sist men ikke minst:
De bør jaggu meg betale for bruken av politi og helsetjenester, på lik linje som en fjellklaterer må, når han må reddes ned fra ett fjell han ikke skulle klatret opp på i første omgang og satt seg fast.
Og for evig og alltid være ydmyk over den viten at det er ikke bare amerikanere som reagerer etter et terrorrangrep og skjønne at det ikke går å behandle sine medmennesker på dette viset.
Jeg kunne vel skrevet mye mer om hva jeg synes om akkurat dette, men tror jeg har fått frem poenget mitt og skal gi meg med dette.

Og i dag er forhåpentligvis den siste gangen jeg noen gang skriver om bomber i bloggen min!

Phu, det hjalp littebitt å få det ut. Nå skal jeg senke skuldrene, vel vitende om at i morgen er en ny dag, forhåpentligvis med noe sol og masse latter.

Takk!

tirsdag 17. juli 2012

De syv dødssynder. Vrede!

Vrede er en videreutvikling av sinne. Enten som ett resultat av ett undertrykket sinne som har vedvart alt for lenge, eller en rettferdighetsreaksjon når man opplever noe som føles så urettferdig at den eneste reaksjonen er den reneste sort raseri.

Det er vel som å putte hånden rett ned i ett bol full av morderveps å bringe dette temaet på bane, særlig siden jeg egentlig ikke har gjort meg opp en særlig mening i noen retning om dette, men mange mange tanker deriomot.
For de siste dagers nyhetsbilde fra hovedstaden er ett godt eksempel på vrede. Et nådeløst sinne som åpenbarer seg.
Da spesielt over Oslo, men også fra andre kanter av landet kan man høre knurring i skjegget og alles øyne er i skrivende stund rettet mot bydel Årvoll, hvor en mengde rumenere har slått seg til etter tillatelse fra eieren av tomten.
Det er egentlig litt som å se på historiene om Quasimodo, Frankenstein, vampyrer (saklig Lena, saklig) og andre skapninger vi ikke finner naturlig å ha i vår lokale fauna.
Vi har blitt til landsbyfolket som står der, med sinte blikk, ett hardt grep om våre fakler og høygafler, klare til angrep.

Men hva er det vi er så sinte for egentlig? Innvandring er ikke ukjent for oss i det hele tatt, andre hudfarger, andre språk osv. Det har blitt en del av hverdagen vår, ikke bare i Oslo, men også ellers i landet.
Er det tiggingen? Er det at de ønsker at ting blir tilrettelagt for dem, trass at de er her på turistvisum og strengt tatt burde være ute å ta bilder istedet for veska til bestemor (det siste var ikke en antagelse, men referanse til nyheter). At de lover å reise hjem igjen om de får en million kroner (annet nyhetsinnslag). Eller drar vi ligninger til fortiden deres og holder den imot dem?
Eller er det at vi synes det er ugreit å passere en tigger hver femte meter i gatebildet?

Personlig har jeg litt på følelsen av at rumenerfolket bare er dråpen som fikk det berømte begeret til å renne over som en demning i en dårlig amerikansk film.
Man kunne ane skyggene av hvor tynn linjen for aksept var da bomben gikk av i fjor, når den første antagelsen var at den som gjorde dette ihvertfall ikke var oppdratt med bibelske grunnverdier eller svinestek på søndager.
Ok avsporing.

Romfolk har lov å komme til Norge, de som alle andre som kommer over grensen her, men det er ett krav at de skal stå for selvforsørging. Hvilket de ikke gjør, når de som tidligere nevnt sitter som perler på en snor i gatebildet, med en kopp foran seg og ett blikk så trist at man skulle tro all verdens sorger lå over dem. Noen av dem hviler seg på krykker det ligger en forbannelse over, for så lenge du støtter deg på dem er du nærmest blind og ute av stand til å røre på deg uten å gjøre smertefulle grimaser , men i det øyeblikket man slipper taket på dem kan man igjen både se klart og løpe omkapp med en hvilken som helst unge i gata. (vakt og krykkeskiftet oppe på Carl Berner har vært bevitnet av flere).

Men like forbanna, det koker ned til dette: Vi snakker noen mennesker her, som har fått en "Amerika-historie" om Norge servert der de kom fra, at i vårt lille land, der har alle en sjanse til å bli rik.
Men med særs liten evne til å kommunisere på ett språk vi forstår så ender de opp med koppen foran seg på gata.

Da kan man begynne å lure på om vi ikke har rettet vreden over det som skjer nå feil vei.
Man sitter litt med følelsen av at de som styrer landet burde vise seg mer, si noe om dette og i det minste som ett forebyggende tiltak straks få inn en lov som sier at i Norge, der er tigging forbudt.
Noen har sagt litt i media, små blogginnlegg her og der, en tilfeldig facebookstatus, også selvfølgelig Siv da, som vil sende dem hjem igjen, men den generelle linje er at det er ganske stille rundt det.
Hvor er de hen? Politikerne våre? Hvem er det som har ansvar for å roe ned en situasjon som koker?
Det kan jo nesten virke som de ikke vil si noe så lenge det ikke er noe sympati å høste, for det kan jo oppfattes feil og rent så rasistisk å gripe tak i å gjøre noe med den situasjonen som er i Oslo pr. i dag.
På den annen side, det er godt mulig det jobbes på spreng på Løvebakken med akkurat dette problemet, men for gudenes skyld, si noe da, ikke sitt der og hold kjeft å la privatpersoner forsøke å rydde opp i noe som pr i dag bare ser ut som en gotisk knute.
Og om det ikke jobbes på Løvebakken, så rykk huet ut av apatien og begynn å gjør noe med situasjonen vi står over i dag, før det underliggende raseriet som koker i noen tar overhånd og det går riktig ille.
Ikke la private mennesker få drapstrusler på seg fordi de ikke har hjerte til å sitte på gjerdet å ikke gjøre noe.
Begynn å fiks det før vreden reiser sitt stygge slumrende ansikt fra det undertrykte raseriet som ligger og ulmer.
(sa hun som om hun hadde noe som helst tro på at hun ble hørt)!


Jeg kan godt forstå at de på Årvoll i dag er usikre, redde, forbannet og ikke setter pris på at det er flyter over med søppel og avføring rundt om i området deres som ikke skyldes bikkja.
Og det kan virke som romfolket kan være den nitroglyserindråpen som tenner lunta og sprenger istykker det som kan virke som er en generellt skjør aksept om at vi lever i ett flerkulturellt land.

Jeg er delt, jeg hater ikke rumenerne, men jeg liker ikke situasjonen som har oppstått i byen heller. Frykt, usikkerhet og vrede henger over gryta vår som ett lite trykkende lokk og minner skremmende mye om øyeblikkene etter bomben gikk av i fjor.
Jeg sier ikke at det nødvendigvis skjer mer enn sinte ord og knyttende never nei, dette er bare mine tanker rundt de siste dagers nyhetssendinger og litt hvordan jeg har tenkt på det i forhold til det jeg har sett og hørt. (jeg er også kjent blandt venner for å krisemaksimere til tider)!
Men jeg kan ikke få meg til å hate noen som bare har ett ønske om å greie seg!
Ikke kunne det falt meg inn å sparke ett menneske som alt er så langt nede som det går heller, ei heller spytte på eller håne det!


Men det faller meg inn å stille spørsmål til når politikerne her til lands har tenkt å ta kontroll over en kjip situasjon og gjøre noe med den før den utarter seg mer