I dag har jeg vært sint! Skikkelig forbannasint faktisk!

Jeg satt på jobb og hørte den ene sirenebilen etter den andre kjøre forbi, ikke så uvanlig der jeg sitter forsåvidt, men akkurat i dag var det mange, overveldende mange.

Så kom det på nyhetene:
Området rundt slottet og den amerikanske ambassaden har blitt evakuert pga. en mistenkelig gjenstand og bombealarmen var ett faktum.

Jeg greide ikke la være, men tankene gikk av en egen vilje tilbake til lille julaften 2010, da vi satt på på toget på vei til Hamar og det kom melding over høytalerne om at toget måtte evakueres pga en bombetrussel.
Jeg hadde mine raggete tenåringsslamper med på turen og min eneste tanke var:
Hold deg rolig, få dem ut!
For jeg hadde det klart, i hodet mitt, at de fleste som ønsker å sprenge av en bombe ett sted ikke advarer i forkant, men usikkerheten og panikkangsten lå og trykte, rett under overflaten.
Det gkk jo som kjent bra.

Og i fjor sommer fikk jeg oppleve hvordan det føltes å stå i nærheten av en som faktisk gikk av, uten advarsel.
For etter å ha opplevd at trykket fra bomben der jeg sto nesten slo meg overende, bakken ristet under meg, alle lydene, og frykten for at en ny bombe skulle gå av, synet av blødende mennesker i gata og en knust by, var jeg full av intet annet enn en ubeskrivelig skrekkblandet følelse.
Og sist men ikke minst: Angsten for hvor guttene mine var (de tok ikke tlf. ) og om alt var bra med dem var overveldende.
Det tok alle de krefter jeg hadde å holde meg oppreist, lenge nok til å komme meg hjem, hvor jeg forøvrig fant to nyvåkne bustehuer som hadde døgnet og bestemt seg for å sove til langt langt utpå dagen.

Alle disse følelsene kom tilbake i dag, da politiet hadde rykket ut med all sin kraft for å sjekke ut en mistenkelig bil.
Jeg tenkte det kanskje var en type ABB-avledning, og at ett annet sted ville en bombe gå av i dag, bare ikke der hvor alt politi og ambulansepersonell var opptatt. Ville det være trygt å ta seg hjem?
Ville det skje noe med noen jeg kjente og var glad i? Kunne det være at i dag, i dag ville jeg ikke være like heldig som i fjor, eller på juletoget året før der?
Jeg krisemaksimerte, jeg gjør jo det, men det var ikke så lett å la være heller.
Jeg endte opp med å sette musikken noe helvete høyt på i ørene og forsøkte å holde superfokus på jobben, men det var like lett som å sette en godisskål foran en sukkeravhengig og be vedkommende holde fingrene unna. Jeg gikk konstant tilbake til nettavisene for oppdatering.

Så kom den oppdateringen jeg hadde ventet og håpet på. Faren var over.
Så kom forklaringen:
Den amerikanske ambassaden hadde "glemt" at de hadde puttet lekebomben under bilen sin etter en øvelse!

I helvete heller om dette var noe de hadde glemt, man glemmer ikke sånn. Ikke slike proffer som elsker å leke verdenspoliti!
Og da ble jeg sint, skikkelig forbannasint!
Hvem i svarte faen tror de at de er? Som ett år etter bomben gikk av kjører en slik øvelse?
Jeg har ikke ord for den arrogante oppførselen de har fremvist i dette tilfellet.
Hva om noen hadde gjort noe lignende mot dem ett år etter WTC?
Vi hadde hatt en seriøs 3 verdenskrig igang.

Det er mulig jeg krisemaksimerer igjen.
Men de bude strengt tatt gått ut med en unnskyldning med en gang, for å ha skremt vettet av så mange, satt himmel og jord i bevegelse, for hadde det vært en ærlig feil hadde de etter hva jeg tenker vært kjapt ute i media og forklart seg, men de har heller valgt å holde kjeft, ikke kommentere presse fordi de vil komme med en pressemelding senere. Slikt lukter det planlagt av.
Og sist men ikke minst:
De bør jaggu meg betale for bruken av politi og helsetjenester, på lik linje som en fjellklaterer må, når han må reddes ned fra ett fjell han ikke skulle klatret opp på i første omgang og satt seg fast.
Og for evig og alltid være ydmyk over den viten at det er ikke bare amerikanere som reagerer etter et terrorrangrep og skjønne at det ikke går å behandle sine medmennesker på dette viset.
Jeg kunne vel skrevet mye mer om hva jeg synes om akkurat dette, men tror jeg har fått frem poenget mitt og skal gi meg med dette.

Og i dag er forhåpentligvis den siste gangen jeg noen gang skriver om bomber i bloggen min!

Phu, det hjalp littebitt å få det ut. Nå skal jeg senke skuldrene, vel vitende om at i morgen er en ny dag, forhåpentligvis med noe sol og masse latter.

Takk!