Sjelens sang.

Altså musikk!
Mulig overskriften forledet deg til å tro at jeg hadde ett dypt øyeblikk her, sånn var det bare ikke. Jeg har som vanlig tenkt og det er ikke nødvendigvis en bra ting. Men en tanke = søle ord ned på tastaturet og i dag blir det kun til ett dypdykk i kjøkkenvasken om musikkens påvirkning, da i mitt liv siden jeg ikke har den fjerneste ide om hvordan ditt forhold til musikk er.

Men det har hatt stor betydning for meg, alltid.  I den spede begynnelse var smaken like underutviklet som alt annet pleier å være hos unger,jeg mener, de spiser tross alt snørr og liker det! Jeg åt sikkert snørr jeg å, mens jeg sang for full hals til en musikksjanger som rett og slett har gått i glemmeboken.
Og da mener jeg at sjangeren var så elendig at den faktisk ble drept av demonjegere og gravd ned på ett hemmelig sted i håp om at den ikke blir funnet på tusenvis av år, ikke at jeg har glemt hva jeg hørte på. Ennå så hardt jeg har forsøkt å fortrenge det!
Jeg havnet for de som kjenner meg til slutt i metalsjangeren. (og evt.også tidvis puddelrock, type Bon Jovi).

Det finnes mang slags musikk.
Det er forelskamusikk, vaskemusikk, faen ta deg musikk, arbeidsmusikk, skrivemusikk, deppemusikk, festmusikk og livet er hærlig dere musikk.
Jeg for min del varierer alle disse innenfor den sjangeren jeg foretrekker og det samme gjør antagelig du med din fav.sjanger.
Den eneste gangen jeg blir skammelig ukritisk er når jeg er drita, da er alt bra, så jeg har ikke noen dritingsmusikk, jeg går på en måte tilbake til barndommen da, utenom den delen der jeg spiser snørr. Jeg forsøker derfor å bare være drita på konserter jeg selv har valgt å gå på, bare for å være sikker på at jeg ikke våkner med at skammen over hva jeg drev med natta før blir for stor.

Ett av mine grusomme musikkminner må være mammas vaskemusikk, det var omtrent den eneste gangen hun hørte på musikk, men det skal også være sagt at dama har støv på hjernen så ørene mine måtte ofte blø til Mikis Theodorakis. Ikke hørt om sier du ? Muligens ikke så rart, jeg tror demonjegerne fikk ham til slutt!

Uansett, musikk til forskjellige stadier i livet eller de enkle gjøremålene i løpet av dagen er for meg ett "must".
Det er terapi rett og slett! Det funker faktisk å bare slenge rævva ned i sofaen og peise på med musikk etter humøret, som f.eks Axel Rudi Pells Come Back To Me når du trenger å drenere øya litt? Kommer ikke tårene da er du bortenfor redning. Eller Metallicas Die Die My Darling når du er bittelitt sinna på noen? To runder med den og alt er bra igjen.
Men det er jo typisk hverdagsmusikk, ikke at jeg hører på Die Die My Darling hver dag altså, men du har musikk til hverdag også har du til begravelser og fest. Og sistnevnte er som nevnt langt utenfor min styring, det er forsåvidt førstnevnte også. Men altså poenget mitt da:
Jeg så en jeg er veldig glad i legge ut sanger på Facebook forleden med beskjed om at den og den skulle spilles i begravelsen hans. Men det er såpass mange tiår til at det har vi glemt allikavel når dagen kommer.
Uansett, jeg poka litt i min egen morbiditet og lurte på hva i alle dager jeg ønsket skulle bli spilt når jeg parkerer. G N' R's Don't Cry er oppbrukt og dessuten er jeg faktisk littebitt drittlei av den.
Antagelig blir det i gata No bli det liv, Rai Rai til ære for alle de jeg er glad i og som ikke skal sørge men le, Johann Pachelbel Canon in D til ære for presten og helt til slutt: Die Die My Darling til ære for alle drittsekkene .Men det er så lenge til at jeg rekker å ombestemme meg mange ganger! (håper jeg!) .

Når alt kommer til alt, musikk er en del av hverdagen min og  på ipoden har jeg sanger med gode minner, dårlige minner, morsomme minner og triste minner. Minner som har vært med å skapt den jeg er i dag.
Så for meg er musikken med å løfte sjelen når det trengs, så den skaper sin egen sang. Sangen om meg. (som ikke nødvendigvis er alles favorittmelodi)

.