Hinsides ubekvemt!

Jeg satt her og tenkte litt på det med barnelære i forhold til religion og tok meg selv i å lure på om jeg egentlig er en skikkelig feiging som ut i fra barneskolens kristendomslære på en måte ramlet litt av religionslasset.
Ikke for at jeg ikke tror på noe, men ærlig talt.
Se på innholdet i Bibelen, det er den minst pedagogiske boken i menneskelig oppdragelse du kan finne!
Du finner den på bokhandelen under kategorien: "Oppfør deg eller lid under konsekvensene i all din sjelelige tid"!

Nå skal det sies, at jeg har faktisk ikke lest Bibelen fra perm til perm, det er summen av lærdommen jeg fikk som minimenneske som sammenfattes i noen få setninger under her.
Jeg har noen eksempler på bibelhistorier fra kristendomstimene som ihvertfall for min del satte skrekk i en liten barnesjel og egentlig fortsatt gjør det (bittelitt).

En ting jeg fort skjønte med barnelærdommen var: Vokt deg vel for skuffelser!

"Be og du skal få" startet læreren vår den ene kristendomstimen på barneskolen med (det het kristendom i riktig gamle dager).
Hele klassen ble selvfølgelig på hugget! Kan vi be om hva som helst også får vi det?
Noe læreren bekreftet med en svovelpredikants iver og skråsikkerhet.
Jeg husket jeg gikk hjem og brukte hele kvelden på å be om få det jeg hadde ønsket meg mest av alt siden jeg var en neve stor. En hest!
Det var det samme hvilken farge, størrelse og kjønn den hadde. For jeg ønsket meg bare en hest, mest av alt i verden.
Neste morgen da jeg sto opp var det jo selvfølgelig ingen hest som sto å ventet på utsiden av huset mitt.
Skuffelsen var så enorm at jeg faktisk tok til tårene og jeg ble kjent med mitt første svik i religionens verden.
Jeg tok dette med læreren. Jeg ba jo, men fikk ikke!
Det er de som fortjener å bli bønnhørt som får, var svaret.
Javel!? Gud var egentlig nissen og jeg var slem?
Det var da jeg sluttet å tro på at det egentlig var så fantastisk, alt det læreren pratet om.

Ok, det var kanskje det man kan kalle en egoistisk retning av trosbudskapet.
Det skal være sagt at jeg lærte noe da, nemlig at hvis du vil ha noe må du jobbe for det selv, det nytter ikke å be om at det på magisk vis skal dukke opp foran nesa di.
(Det går litt tregt, men jeg sparer fortsatt til hest.... det nærmeste jeg har kommet å ha hest i eie så langt er i pølse fra Gilde )

En annen historie fra boka som ihvertfall skremte meg godt og grundig var historien om Sodoma og Gomorra.
Altså. De fleste kjenner historien om to byer der det var så mye æh.. sodomi på gang at den høyere makt istedet for å vifte en magisk finger over det hele og fikse problemet han mente lå over byene heller valgte å makulere hele skiten.
Det vi lærte om disse byene var at alle var slemme med hverandre, griske og hadde sex med alt de kom over, i verste fall type bror med søster og mor med bror, noe de fleste oppegående mennesker til og med da skjønte var feil.
Men så var det også alle disse andre da, som ikke var i slekt eller faktisk fant seg noe pulbart over den seksuell lavalder!? Hvorfor skulle de svi? Bokstavelig talt!
Og hva med den historien om ei jente som egentlig bare ville være grei?
Den om jenta som ga ett brød til en fattig mann som hadde kommet til byen.
Da byfolket oppdaget denne vennlige handlingen smurte de honning på kroppen til jenta, hang henne opp på bymuren hvor hun ble spist opp av bier
Hvorfor i alle dager måtte hun henge der å bli spist av bier om høyere makter faktisk fulgte med på livet i byen? Hvorfor ble hun ikke reddet?
Det beviste jo egentlig bare at det lønte seg jo fader ikke å være grei der heller!
Og hvorfor sier soga ingenting om hvordan disse byene ble slik? En syndens pøl ute av kontroll.
Jeg tør påstå det er ett kroneksempel på sløv oppdragelse, der fatale uhell skjer mens far er på fylla og han i ett anfall av fylleangst forsøker å rydde opp dagen derpå.

Han har en merkelig måte å rydde opp på og dette beviser han ett annet sted i boka også, helt i begynnelsen faktisk.
Historien om Adam og Eva er klassisk .
Egentlig var det ikke i mine øyne en feil å spise av eplet, sånn som jeg har tolket det i senere tid symboliserer det enden på barndommen og man fristes til å rive seg løs fra den med en tenårings trass, smake på de "forbudte frukter" , lære av erfaringen og bli mer voksen.
Det som jeg syntes var verst med den historien var hvordan han straffet sine " to barn" så hardt som han gjorde.
Rett og slett fordi jeg ikke greide (eller fortsatt greier) å forstå hvordan man kan elske noen med hele sin sjel, for så å bare kaldt snu ryggen til på det viset han gjorde.
Man gir ikke barna sine en kald skulder om de feiler, trass advarsler om straff. Man rettleder dem videre.

Og funker ikke forgående trusler om utstøtelse og total radering så har vi da alltids skjærsilden, helvete og alle dets demoner som gladelig knaser løs på den udødelige sjela di om du ikke hører etter!

Alt i alt har min barndoms møte med den vestlige klokeboka vært en lang skummel historie i straff og konsekvenser langt utenfor min fatteevne.
Det er først i voksen alder jeg har tenkt at Bibelen egentlig ikke var ment for annet en å mane til folkeskikk og noenlunde sivilisert oppførsel.
Ispedd noen smådiskrete trusler om at straffene du møter om du ikke oppfører deg er hinsidig ubekvemme.
Det eneste problemet med disse skriftene, er at de er nedtegnet omtrent på samme tid som dinosaurene vandret den da flate jordskorpa og at vi lever etter dem den dag i dag som de skulle vært skrevet i går.
Senere har jeg også lært at pavemafiaen satte seg sammen, samlet skriftene og valgte hva som skulle være med i den hellige boken vår.
Feministen i meg skal la det være usagt hva jeg mener om dette, ihvertfall i dag.

Det var nok så at de som jobbet i kirker verden rundt om innså at de måtte myke opp stemningen litt , at de ikke kunne fortsette med trusler om dommedag og pinsler om de skulle beholde skaren sin.

De introduserte derfor en ny figur til scenen.
Nemlig selveste avkommet, Jesus. Fy flate for en karakter, når man ser litt skeivt på det hele.
Han samlet seg en kompisgjeng, tok ett godt tak rundt dama si og reiste rundt og forsøkte å forkynne kjærligheten.
Historien viser jo til slutt at det gikk heller dårlig. Det var de der ute som ikke likte denne tilbakelente fyren med gode intensjoner og også her ender godhet med noen dager i hengendende stilling.

Men allikavel så funka det jo! Jeg for min del fikk tilbake troen på at det er noe bra der ute. Det finnes en eksistens som ønsker deg godt.

Jeg kan vel neppe beskyldes for å være så forbanna kristen at det gjør noe, kall meg heller vidsynt, jeg har troen på noe.
Jeg har også troen på at du skal stå oppreist som menneske og vite at når du trekker ditt siste sukk, så har du gjort ditt beste for de rundt deg, men også deg selv.
Akkurat som genarvingen til sjefen sjøl forsøkte å si før han opplevde mennesket på sitt verste.

Man må som sagt jobbe for tingene man vil ha og ikke tro at det holder å be om dem, gjøre det beste ut av den lidenskapen man møter i livet og innse at den eneste som straffes for feilslåtte handlinger til syvende og sist kun er du selv.