mandag 5. mars 2012

Kjære Arild!

Jeg så en mann da jeg var på butikken i dag. Han var så lik deg, akkurat som du så ut for ca 20 år siden.

Det er lenge siden jeg har tenkt på deg nå egentlig, men jeg tok det i meg ett lite øyeblikk, der i butikken, å ønske du hadde sett hvor flotte gutta våre har blitt. Tenke seg til, yngstegutten vår er faktisk 16 år om ett par dager og eldstegutten vår er 18 år om bare få måneder, tiden flyr så fort.
Men allikevel, det må være minst seks år siden sist du så dem nå.

Jeg skal ikke gå igjennom hele livssyklusen deres siden sist du så dem, men jeg kan fortelle at begge gutta har stått konfirmant, de var så fine på dagene sine, begge to.Spente unge menn i dress og med dollartegn i blikket hele dagen lang. Latteren satt løst så snart seremonien var over og hele resten av dagen hos begge, sammen med de som var der og feiret med dem, tårene også, det å se tilbake er noen ganger så godt og vemodig på en og samme gang.
Begge har vokst meg over hodet også, så de rager høyt i gatebildet må du tro :o) !  Mange slike merkedager har passert siden sist du så dem, både slike av størrelsen til en konfirmasjon og mindre hverdagslige ting, som på sine egne vis har satt spor.
Det er trist å tenke på alt du har gått glipp av. Alle dagene med ren glede over å ha bragt to så fantastiske skapninger inn i denne verdenen.

Og de er like vakre som de var den dagen de ble født! (det hjalp forsåvidt å glatte ut babyrynkene også :o) )

Klart, det har vært dager som ikke har vært like gode også, med sykdom, ett par-fire ubehagelige telefoner fra skolen, diskusjoner over hvor urettferdig alt er og at ingen i hele verden forstår dem osv.
Du skulle forresten bare visst, hvor fort en tenåring kan begrave rommet sitt igjen etter at det har blitt ryddet.
Men det er dem det også, det er en helhet i det hele som gjør dem til gode gutter, med egne meninger som ikke alltid passer overens med verdensbildet. De er hele pakka rett og slett, på godt og vondt.
Mest godt!
Jeg kunne virkelig ha trengt deg der noen ganger, for jeg forstår ikke alltid hva som foregår i en guttesjel i den alderen de er i nå, men jeg gjør mitt beste, det skal du vite!

Begge har forresten også hatt sine første ordentlige kjærester. Men den kjærlighetssorgen de hadde når det ble brudd der, kan ikke måle seg mot den sorgen de har hatt over tapet av deg. Sene netter med samtaler, raserianfall over det uforståelige, bitre tårer fra dypet av sjelen på unge menns hjerter som blir så altfor mye for dem, så mye at de har måtte gjøre om sorgen til sinne noen ganger for å holde hodet oppe! Og det river meg i sjela at uansett hvor mye jeg har trøstet, grått sammen med dem i fortvilelsen deres eller ligget våken og bekymret meg for hva de kunne ende opp med å gjøre så er det ikke noe jeg kan gjøre med det.

Jeg  har gått tom for unnskyldninger, jeg vet ikke hva jeg skal si lengre.
Lenge forsøkte jeg å unnskylde deg,med at vi alle kan drive fra hverandre noen ganger, men man finner tilbake til  hverandre til sist.
Men vet du hva, til slutt kunne jeg  ikke lengre finne noe forklaring til dem. Om hvorfor du valgte å flytte langt unna, ikke ringer dem på bursdager, eller når som helst egentlig, eller aldri besøker dem.
For det har ikke noen gang vært lagt hindringer for at du ikke skal få ha all den faderlige kontakt du måtte ønske,det har faktisk vært oppmuntret så mye som mulig.
Det var til og med en tid da ungene ble kjørt hjem til deg når du bodde ett lengre stykke unna dem og ikke hadde bil selv, for at dere skulle få være sammen.
Men nå kan jeg ikke lengre rettferdiggjøre det du har gjort mot dem.
Og den sorgen du har påført dem, den skal du vite er hardere enn noen kjærlighetssorg de noen gang kommer til å oppleve!

Det er en ting jeg med hånden på hjertet vet jeg kan si hver gang det såre spørsmålet dukker opp: Det er ihvertfall ikke deres feil at du valgte å ikke lengre være en del av livene deres! For de er noen fantastiske gode unge menn, på vei til å bli flotte voksne menn som jeg er stolt over å si at jeg er mor til!

Som moren til barna dine så kan jeg fortelle deg at gutta har det bra, de har mer enn mindre kommet seg over sorgen av deg og begynt å glemme. Deg!
Og selv om jeg (siden du ikke engang ser nødvendigheten i å betale bidraget som er med å bedrer dine egne barns hverdag på ihvertfall en måte) ikke kan gi dem mye ekstra av gods og gull, så har jeg enorme mengder kjærlighet til dem. Og det skjønner du, det kan du aldri ta fra dem uansett hvor langt unna du flytter.

Jeg regner med at du med god samvittighet føler du kan leve med deg selv, og jeg håper at du har det bra og at du får som du fortjener både i kjærlighetslivet og ellers.

Ett lite tips til deg helt på tampen vil også være å saksøke postkontoret. For apropos vår yngste sønns kommende bursdag: Alle gavene du har sagt du har sendt til dem hver jul og bursdag de siste seks årene har rett og slett ikke kommet frem. Bare sånn at du vet det!

Helt til slutt vil jeg bare si: Jeg er egentlig ferdig med å ønske du skulle sett hva du gikk glipp av! De opplevelsene jeg har hatt med gutta våre har vært enestående, alle som en og jeg synes faktisk inderlig synd på deg, som ikke skjønner hva du har gått glipp av på grunn av valg bare du kan forstå :o)
Tusen takk Arild, for at du på trass av å være den du er, ga meg de to vakreste gavene jeg noen gang har fått!
Jeg elsker dem høyere enn livet og lover å fortsette å ta vare på dem som best jeg kan.

Hilsen Lena

2 kommentarer:

  1. sterk kost, virkeligheten er tøff men det er lov og håpe.....

    SvarSlett
  2. APPLAUS, kjære Lena! Virkelig, virkelig stor applaus! Jeg ønsker av hele mitt hjerte at han en vakker dag leser dette, tar det til seg, GRINER, vrenger seg av vemmelse over sin egen oppførsel og kjenner GODT på følelsen av å være ALENE.
    For det er det han blir til slutt.

    Stor nuss og klem til en av de tøffeste jeg jentene jeg vet, og det på selveste Kvinnedagen! <3

    SvarSlett