Funderer bare litt...

.
Når du spør noen du møter, hvordan vedkommende har det.
Vil du egentlig vite svaret? Eller spør du bare fordi normen krever det?
Det har blitt en vane å spørre: Alt bra? Og at det har blitt en vane å svare: Ja!
Det er jo slik jeg også sier når jeg møter på kjente. Det har blitt en vanlig måte å hilse på.

Det er faktisk ett ganske så hyggelig og velmenende spørsmål, men når svaret forventes å være "standarisert" er det ikke lengre noe ekthet i spørsmålet heller egentlig.

For noen ganger føler jeg at det ja'et sitter langt inne, at den som svarer egentlig vil si noe helt annet.Og hva er egentlig galt med å si sannheten? Om man faktisk ikke har det så bra.
Kanskje økonomien kunne vært bedre, kjærringa kunne vært bedre, ungene kunne vært bedre, bilen kunne vært mindre på verksted, eller svigermor har blitt din nærmeste nabo.

Overnevnte er selvfølgelig småting i forhold til mye annet, men det er disse tingene man gjerne undertrykker, skyver unna og bagatelliserer som i verste fall eskalerer og kommer ut av kontroll.

Det økonomiske presset blir for stort, så stort at noen velger å avslutte livet sitt, eller kjærringa flyttet ut fordi du sluttet å se henne, ungene blir kjørt hjem av politiet annenhver helg og med dårlig økonomi har man heller ikke råd til å sette bilen på verksted og ekssvigermor bor fortsatt i nabohuset og man kan på mørke kvelder merke blikket av noe ondt som stirrer på deg fra der ute ett sted.

Jeg vet, det hørtes drastisk ut, men jeg er en i verste fall tenker, har alltid vært det.


Men det er slike ting som de små bagatellene som kan bli for mye for en, når det blir for mange av dem på en gang.
Mennesker er stolte vesener, å innrømme problemer med hverdag og følelser er av visse sett på som ett tegn på svakhet og ett nederlag. Det er ikke i mine øyne noe svakhet i å fortelle at ting er litt vanskelig til en annen, det er vel heller som de sier en styrke i å innrømme det.

Det er ikke noe sikkert at den som hører på kan gjøre noe annet enn nettopp det, men det hjelper at noen lytter og har forståelse. En rådgiver kan hjelpe med det økonomiske. Kanskje kjærringa blir boende, om hun blir inkludert, istedet for eksludert. Det kan være at ungene ender opp med å komme hjem sammen med politiet uansett, fordi de faktisk klarte å få start på bilen som har stått i ukesvis og ble ferska i å cruise rundt uten lappen.
Men med å lette litt på trykket ellers, så får du større overskudd til å takle det. 

Og svigermor? Vel, visse ting er uløselig!

Det er kanskje på tide å finne en annen måte å hilses på? En som ikke krever overfladiske svar og vikende blikk i retur.

Kanskje det bare holder å si: Hei, så hyggelig å se deg igjen. Har du tid til å bli med å ta en kaffe?
Ved ett evt. ja går det an, når man først sitter med kaffekoppen i hånden å spørre: Alt bra?

.