Naturen er en sang vi har glemt teksten på.

.
Har du hørt den i det siste? Stillheten!
Den som bare kan høres når du er helt alene, ute i naturen under ett stjerneteppe. Den sjeldne!

Det slo meg i dag, idet jeg stengte lyden av Trondheimsveien ute, med en ny lyd, denne gangen med musikk fra Ipoden, samtidig som t-banen kom dundrende inn på sporet sitt.
At jeg ikke har hørt lyden av naturens stillhet på det jeg kan huske.

Den stillheten som  kan være både øredøvende, dritskummel, men allikevel så god og trygg.
For du vet at når du opplever den, er du helt alene, men enda føles det som du er i selskap med tusen andre sjeler som søker den samme roen, samtidig som du hører deg selv så innmari godt.
Noen ganger trenger man å høre på seg selv og kjenne på det man føler, tillate seg å synke innover i sin egen sjel og bare være i ett med omgivelsene.

Alle fremskrittene vi har hatt bare de siste femti årene har fjernet oss mer og mer vekk fra det vi en gang var.
Har vi da egentlig gjort fremskritt?
Jo, vi har jo det. Unektelig. Men jeg mener bestemt at vi har mistet noe på veien også. Noe viktig.

Det kan være fordi jeg tross alt kommer fra landet, at jeg tar meg i å savne denne spesielle lyden av ingenting.
Det kan være at de som har bodd i by hele sitt liv ikke skjønner hva jeg prater om i det hele tatt. Mulig de tar meg for å være smått klar for medisinering, myke tøfler og tvangstrøye, mulig bygdefolket også tenker sånn, eller at jeg i det minste burde roe nervene med en karsk før jeg bestemte meg for å søle ord utover tastaturet.

Men gjør meg en tjeneste , eller rettere sagt deg selv, før du rynker på brynene og stempler meg som årets landsbytulling en gang for alle.
Finn deg ett sted der lyden fra byen/bygda ikke når frem, sleng pulsposen ned på bakken, vend blikket mot stjernene, ørene mot omgivelsene og lytt.
Til stillheten, la naturen nynne sin myke melodi til deg og se om du klarer å huske teksten.

.