Det er når veggene man har bygd opp rundt seg smuldrer man kjenner den komme snikende. Først som en liten trekk, knapt merkbar, før den plutselig river tak i deg med sine kalde gufs, kjøler ned alt i deg og lammer deg totalt med sin kulde. En type kulde du ikke kan skjerme deg mot, når den først har trengt seg inn.
Ensomheten!
Den verste demonen av dem alle, som rir deg dag og natt og sliter sjelen din ifra hverandre i tusenvis av små fragmenter.
Den kommer gjerne snikende når mennesker man trodde man hadde i livet sitt plutselig snur og går en annen vei.
Andre ganger kan du finne deg selv stående i ett rom fullt av mennesker, eller i armene til en annen og allikevel føle deg helt alene.
Ensom i en verden full av mennesker.
Men er det en ting man lærer når man er besatt av ensomheten, så er at det finnes de der ute som ser det og gjør sitt, for å trenge gjennom og utføre en eksorsisme mot demonen som har besatt deg. De hjelper deg å plukke opp igjen fragmentene av det som er livet ditt og går det videre sammen med deg.
Så vær trygg på en ting om du noen gang skulle bli lammet av denne demonen.
En dag vil det faktisk, når kropp og sjel er utslitt inntil margen og du minst venter det komme noen som tar hånden din og følger deg, tilbake til fellesskapet, varmen og nærheten igjen.
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar