Hovmod er nr.1 på listen over de syv dødssynder. "Hovmod innebærer en altfor høy vurdering av en selv og en stor selvhevdelse".
Mulig jeg er på kanten av medlemsskap til kvinnegruppa Ottar for å si følgende, men det første som slår meg når jeg hører ordet hovmodig er menn.
Jeg har sagt det før og sier det igjen, det finnes menn der ute som er så fulle av seg selv at det ikke er plass til andre der inne og det gjerne helt uten grunn. Der de vurderer alle rundt seg som mindre verdt av forskjellige årsaker, men alle tanker er som regel i banen at de ikke når opp til hans vidunderlige utsende, personlighet og utstråling (som da er hovmodig tankegang av rang).
Dette er da gjerne menn i midtlivskrisen, med lav midje, høyt hårfeste og dårlig ånde, mixet med en elendig evne til å konversere utover annet enn sin egne interesser.
Hvilket de på sin side mener er slike kvaliteteter alle damer tiltrekkes som fluer rundt honning av.
Jeg sier aboslutt ikke at alle menn er sånn nei, men de er der og de er utmattende å forholde seg til og åjada, det finnes kvinner som er sånn også, men i forhold til mengden menn av den selvsentrerte sorten vi snakker om her, er kvinner representert med en promille. (Ottarpoeng til meg!).
Jeg lurer faktisk på hva som skjer med slike menn(esker) når lufta går ut av dem og det blir plass til mer enn dem selv. Vil det da være for sent? Jeg mener, om noen har forsøkt å stikke hull på hovmodet tidligere og ikke greid det, vil de fortsatt være der når det er mulig å sige til?
Personlig så tror jeg ikke det. For slike mennesker er slitsomme i lengden og stjeler så mye av luften rundt seg at man må ta til vettet og komme seg til helvete unna for å få pustet. Og når man først har fått igjen pusten har man ikke lyst å ta sjansen på å bli kvalt igjen, sånn er det bare, man setter tross alt ikke huet i renneløkka frivillig to ganger. Man burde vel strengt tatt ikke gjøre det frivillig noen gang, men det er jo ikke alltid man ser hva man gjør før det er for sent...
Jeg får lyst å skylde på pornoen ( igjen ett Ottarsurmagadrag antageligvis). Ikke det at jeg ser så ofte på porno assa, men de gangene netthinnene mine har blitt utsatt for slike usømmeligheter så har det vært: Ekstremt ung og vakker kvinne med perfekt kropp greier bare ikke å slutte å humpe rundt på en halvgammal feit fyr med slækk pung og hengemage. Det sier seg selv da at media er med å pumpe opp illusjonen av hva ekstremt vakre kvinner ønsker seg og at vi vanlige dødelige med eventuelle feil proposjoner ender opp på andresorteringshylla.
Men det er greit å sitte på hylla og dingle også egentlig, for en gang i blandt kommer det da en prins uten hovmodighetens arrogante holdning slepende forbi , ridene på det berømte gamle øket og smelter deg med ett blendende smil, samtidig som han klapper gampen bak som for å invitere deg til å sette deg på og ri inn i solnedgangen med ham.
Nå som jorden lider av drivhuseffekt kan jo solnedgangen være en litt ymse opplevelse, men du får i det minste sett den sammen med en kar som vet hvem han har i ryggen, så lenge han viser den gjensidige respekten og tilliten en kvinne fortjener ( steike ta, ett sånn argument til nå så blir jeg ufrivillig gratismedlem hos Ottar på livstid).
Nei altså, misforstå meg rett. Jeg er fortsatt hetro og digger menn for at de tross alt er menn, og de fleste av sorten der ute er flinkere til å pusten fra en på en positiv måte enn de er til å kvele en med sitt eget ego tross alt. Og jeg kommer aldri til å ha noe med kvinnegruppa Ottar å gjøre, annet enn når jeg føler for å gjøre narr av noe(n) som er mer innsnevret i tankegangen sin enn meg.
Alle er vi vel hovmodige fra tid til annen, det er faktisk ikke til å unngå, trikset er bare å vite når man skal lempe fram motstykket til hovmod som da er ydmykhet og bruke disse to som ett slags Yin og Yang i hverdagen.
Hvis man skal se på det bibelske aspektet av de syv dødssyndene er det noe som betegnes som noe der fører deg til andre laster og synder. Så med andre ord: lider du av en synd er det fort gjort å bli en fulltidssynder som ikke greier å unngå noen av dødssyndene. Og som synder setter du sjelen din i evig pine i en eller annen flammeform om du utøver noen av disse.
Det vil i mine øyne si at hovmod er noe som vil sende alle prester (spesielt katolske) lukt til helvete, for de setter sitt embed så høyt at de ikke slipper til det som er å anse som den fullkomne kjærligheten fra ett annet menneske i livet sitt (de får ikke lov faktisk) .Så for meg blir det ett skikkelig selvmotsigende bibelsk budskap . Er disse prestene da egentlig noe bedre enn vanlige dødelige mennesker som setter seg selv så høyt at de ikke ønsker å slippe til ett annet menneske i sin lille boble?
At hovmod er en dødssynd er fullt forståelig, om du lar den ta over.
På den annen side, og jeg vet ikke helt hvor dette putter meg på skalaen over skinnhellig tankegang, men jeg kan ikke annet enn å synes synd på sånne mennesker som er gjennomsyret av dette, for den dagen lufta faktisk går ut av dem (det vil jo skje, før eller senere) vil de se seg rundt og finne ut at de er ensomme og forlatt. Til fordel for eksempelvis den mer ydmyke prinsen på øket da, som innså at han ikke ønsket å ri inn i solnedgangen alene og derfor feide støvet av gamperæva og syntes at det som var noens andresortering faktisk er ett ypperlig førstevalg.
Den hovmodige sitter tilbake på den støvete sofaen sin, alene og ser inn i pornofilmen der den vakre dama fortsatt humper rundt på gamle halvfeite menn og det eneste han antageligvis tenker er noe sånn som "Hvorfor han og ikke jeg? Jeg ser jo tross alt bedre ut en ham og magen min er ikke så stor"!
Hovmod står for fall sies det, og noen der ute får bare være takknemlig over at det ikke er så langt fra sofaen til gulvet....
lørdag 17. september 2011
søndag 24. juli 2011
22 juli 2011.
Det var fredag og Oslo var preget av en lat og fredelig stemning. Jeg hadde nettopp sluttet på jobb og sto og ventet på trikken ved Tinghuset, til høyre for meg sto det noen damer som pratet og lo.
Så smalt det!
Ett drønn så høyt at det slukte all annen lyd voldtok luften rundt oss! Bakken skalv noe voldsomt, samtidig som vi ble møtt med ett luftrykk så kraftig at vi ett kort øyeblikk mistet balansen.
Jeg kastet ett kjapt blikk opp mot himmelen, der alt jeg kunne se var en flokk med fugler som skrikende lettet fra ett hustak litt lengre bort.
Så ble alt stille en kort stund, unormalt stille.
Folk så seg forvirret rundt, men ingen av oss kunne ikke se noe årsak til det vi nettopp hadde opplevd.
Den første antagelsen var at det var tordenvær og at det hadde vært lynnedslag rett i nærheten.
Ikke mange sekunder senere kunne vi se røyk sive opp i luften rett nedi gaten. Så kom trikken jeg hadde ventet på.
Idet trikkesjåføren kjørte over Grensen kom beskjeden.
-Det har vært en eksplosjon i Regjeringskvartalet! Jeg har fått beskjed om å kjøre videre og jeg anbefaler alle om å holde seg på trikken!
(den sjåføren fortjener all ros for å faktisk holde hodet så kaldt som hun gjorde).
For idet vi kjørte fra Grensen og ned til Stortorvet så vi resultatet av det vi nettopp hadde hørt og kjent så voldsomt godt på kroppen. Blodet frøs faktisk til is i årene og håret reiste seg i gru over synet som møtte meg,
Det var blodige mennesker både på bakken og som gikk rundt og det var knust glass overalt.
Gatene var også unormalt fulle av folk som flokket seg sammen for å se, for å skjønne.
Men akkurat da tror jeg ikke noen skjønte rekkevidden av det vi hadde opplevd og ingen av oss visste at dette bare var toppen av isberget og at ettermiddagen skulle gå fra ille til grusom.
Byen eksploderte i lyder, overalt kunne du høre sirener og alarmer fra forskjellige bygg rundt om i kvartalene som var blitt pårørt. Jeg kan merkelig nok ikke huske noe skrik eller rop fra menneskene der ute på gatene, men de var nok der de også...
Jeg forsøkte å ringe ungene mine, men fikk ikke svar.
Jeg var fortsatt på trikken da jeg sendte en sms til de nærmeste som vet at jeg jobber rimelig nært der bomben gikk av: "Jeg er trygg, var ute da det skjedde, men alt er bra :o) Det ligger knust glass overalt".
Hendene mine skalv så voldsomt og tankene var så ute av fokus at jeg greide ikke skrive mer enn det, jeg ville bare gi beskjed. (det var nok ett par personer jeg skulle gitt beskjed til som ikke fikk den, men jeg tenkte ikke helt logisk).
Det eneste jeg tenkte om og om igjen resten av turen hjem var: Ungene er ok, helt sikkert. Du må ikke grine nå, dette skal gå bra. Aldri har en trikketur på 15 minutter kjentes så lang.
Da jeg kom inn i gangen hjemme ble jeg møtt av gutta mine. Jeg slapp alt jeg hadde i hendene, tok rundt dem og grein i ren lettelse over å ha dem begge to foran meg trygt hjemme og av sjokket over opplevelsen. Skrekken som jog gjennom kropp og sjel flere ganger i løpet av kvelden og som noen ganger fortsatt gjør det, kan rett og slett ikke beskrives.
Mange ringte og sendte sms'er i løpet av kvelden, alt fra de nærmeste til folk jeg faktisk ikke trodde tenkte på meg engang. Og det varmet noe voldsomt. Vil derfor benytte denne anledningen til å takke for all omtanken for min del.
Det tok ikke lang tid før nyhetene kom, om at ondskapen hadde kommet til Utøya og at det ble skutt mot unge mennesker som var samlet på landsmøte i felles glede over felles lidenskap. Ungdommene til AUF.
Jeg greide ikke annet enn å se nyheter resten av dagen og skjøv tankene på egne hendelser langt bak meg en god stund, til det hele virket som en vond vond drøm.
Skrekken jeg hadde følt en kort stund var som en dråpe i havets evighet fremfor den skrekken alle disse unge må ha følt når personifiseringen av ren ondskap rolig gikk rundt og skjøt en etter en og sørget for at så mange unge mennesker ble fratatt muligheten til å leve, elske, engasjere seg, gråte, le og kjenne på at de levde. Eller at så mange foreldre, besteforeldre, søsken, kjærester og venner aldri mer skal få se og omfavne en ung person de hadde nær i hjertene sine i live igjen!
Jeg er mor selv og tanken på hvordan det må ha vært å være en forelder som ikke kunne gjøre noe annet enn å vente å håpe......
23 juli.
Søsteren min har bursdag i dag. Jeg er så utrolig glad i henne! Hun er virkelig en av mine største hverdagshelter. Og at jeg i dag fortsatt har muligheten til å ringe henne og gratulere henne med dagen fyller meg med en enorm glede.
Men gleden er kortvarig!
Da jeg la meg kvelden før var tallene på døde på Utøya 10, da jeg slo på nyhetene igjen var de kommet opp i 84. Totalt var det i Oslo og Utøya nå 91 omkomne.
Min yngste sønn og jeg tok oss en tur ned til byen senere på dagen, som nå var forvandlet fra synet av blodige mennesker og knust glass overalt til bevæpnet militære og blomster overalt.
Hjemme igjen står nyhetene på resten av dagen.
Ellers er jeg er som en spent streng, for ungene er på Facebook, som er en stor infokanal venner og bekjente imellom og nå i disse tider mer enn noen gang og jeg prøver å være forbredt!
Forbredt på at de via den kanalen skal finne ut at en av deres venner har mistet livet. Det kommer ofte beskjed, oftere enn det burde, om at en venn av en venn er funnet død. Men så langt er mine skånet for en sånn beskjed direkte.
Det tordnet rett før jeg skulle legge meg og når det ett par ganger smalt faretruende nær var jeg rett tilbake på holdeplassen ved Tinghuset.
24 juli.
I morgen skal jeg på jobb igjen. Jeg gruer meg, Oslo er ikke lengre noen Kardemommeby og jeg kjenner meg ikke på noe vis trygg på at det er over .
Tankene er der nemlig. Mannen hadde kjøpt 6 tonn med gjødsel. Ca 500 kilo var brukt til bomben på fredag og noe er helt sikkert brukt til prøvesprengning. Hvor er resten? Står det gjemt på steder rundt om i Oslo med en type tidsbryter på? Klar til å gå av i det folk begynner å slappe av?
Jeg håper selvfølgelig ikke, men tanken er der.....
Ord blir så fattige og meningsløse, men jeg vil allikevel avslutningsvis sende min dypeste medfølelse og kondolanse til alle de som på så ubeskrivelig tragisk vis er blitt pårørende disse siste dagene.
_____/)___/)______./¯"""/')
¯¯¯¯¯¯¯¯¯\)¯¯\)¯¯¯'\_„„„„\)
¯`v´¯) "Om én mann kan vise så mye hat,
`*.¸.*´ tenk hvor mye kjærlighet vi alle kan vise sammen"
¸.•´ ¸.•*¨)¸.•*¨)
(¸.•´(¸.• (¸.•´¸¸.•¨¯`•.¸¸.♥
Så smalt det!
Ett drønn så høyt at det slukte all annen lyd voldtok luften rundt oss! Bakken skalv noe voldsomt, samtidig som vi ble møtt med ett luftrykk så kraftig at vi ett kort øyeblikk mistet balansen.
Jeg kastet ett kjapt blikk opp mot himmelen, der alt jeg kunne se var en flokk med fugler som skrikende lettet fra ett hustak litt lengre bort.
Så ble alt stille en kort stund, unormalt stille.
Folk så seg forvirret rundt, men ingen av oss kunne ikke se noe årsak til det vi nettopp hadde opplevd.
Den første antagelsen var at det var tordenvær og at det hadde vært lynnedslag rett i nærheten.
Ikke mange sekunder senere kunne vi se røyk sive opp i luften rett nedi gaten. Så kom trikken jeg hadde ventet på.
Idet trikkesjåføren kjørte over Grensen kom beskjeden.
-Det har vært en eksplosjon i Regjeringskvartalet! Jeg har fått beskjed om å kjøre videre og jeg anbefaler alle om å holde seg på trikken!
(den sjåføren fortjener all ros for å faktisk holde hodet så kaldt som hun gjorde).
For idet vi kjørte fra Grensen og ned til Stortorvet så vi resultatet av det vi nettopp hadde hørt og kjent så voldsomt godt på kroppen. Blodet frøs faktisk til is i årene og håret reiste seg i gru over synet som møtte meg,
Det var blodige mennesker både på bakken og som gikk rundt og det var knust glass overalt.
Gatene var også unormalt fulle av folk som flokket seg sammen for å se, for å skjønne.
Men akkurat da tror jeg ikke noen skjønte rekkevidden av det vi hadde opplevd og ingen av oss visste at dette bare var toppen av isberget og at ettermiddagen skulle gå fra ille til grusom.
Byen eksploderte i lyder, overalt kunne du høre sirener og alarmer fra forskjellige bygg rundt om i kvartalene som var blitt pårørt. Jeg kan merkelig nok ikke huske noe skrik eller rop fra menneskene der ute på gatene, men de var nok der de også...
Jeg forsøkte å ringe ungene mine, men fikk ikke svar.
Jeg var fortsatt på trikken da jeg sendte en sms til de nærmeste som vet at jeg jobber rimelig nært der bomben gikk av: "Jeg er trygg, var ute da det skjedde, men alt er bra :o) Det ligger knust glass overalt".
Hendene mine skalv så voldsomt og tankene var så ute av fokus at jeg greide ikke skrive mer enn det, jeg ville bare gi beskjed. (det var nok ett par personer jeg skulle gitt beskjed til som ikke fikk den, men jeg tenkte ikke helt logisk).
Det eneste jeg tenkte om og om igjen resten av turen hjem var: Ungene er ok, helt sikkert. Du må ikke grine nå, dette skal gå bra. Aldri har en trikketur på 15 minutter kjentes så lang.
Da jeg kom inn i gangen hjemme ble jeg møtt av gutta mine. Jeg slapp alt jeg hadde i hendene, tok rundt dem og grein i ren lettelse over å ha dem begge to foran meg trygt hjemme og av sjokket over opplevelsen. Skrekken som jog gjennom kropp og sjel flere ganger i løpet av kvelden og som noen ganger fortsatt gjør det, kan rett og slett ikke beskrives.
Mange ringte og sendte sms'er i løpet av kvelden, alt fra de nærmeste til folk jeg faktisk ikke trodde tenkte på meg engang. Og det varmet noe voldsomt. Vil derfor benytte denne anledningen til å takke for all omtanken for min del.
Det tok ikke lang tid før nyhetene kom, om at ondskapen hadde kommet til Utøya og at det ble skutt mot unge mennesker som var samlet på landsmøte i felles glede over felles lidenskap. Ungdommene til AUF.
Jeg greide ikke annet enn å se nyheter resten av dagen og skjøv tankene på egne hendelser langt bak meg en god stund, til det hele virket som en vond vond drøm.
Skrekken jeg hadde følt en kort stund var som en dråpe i havets evighet fremfor den skrekken alle disse unge må ha følt når personifiseringen av ren ondskap rolig gikk rundt og skjøt en etter en og sørget for at så mange unge mennesker ble fratatt muligheten til å leve, elske, engasjere seg, gråte, le og kjenne på at de levde. Eller at så mange foreldre, besteforeldre, søsken, kjærester og venner aldri mer skal få se og omfavne en ung person de hadde nær i hjertene sine i live igjen!
Jeg er mor selv og tanken på hvordan det må ha vært å være en forelder som ikke kunne gjøre noe annet enn å vente å håpe......
23 juli.
Søsteren min har bursdag i dag. Jeg er så utrolig glad i henne! Hun er virkelig en av mine største hverdagshelter. Og at jeg i dag fortsatt har muligheten til å ringe henne og gratulere henne med dagen fyller meg med en enorm glede.
Men gleden er kortvarig!
Da jeg la meg kvelden før var tallene på døde på Utøya 10, da jeg slo på nyhetene igjen var de kommet opp i 84. Totalt var det i Oslo og Utøya nå 91 omkomne.
Min yngste sønn og jeg tok oss en tur ned til byen senere på dagen, som nå var forvandlet fra synet av blodige mennesker og knust glass overalt til bevæpnet militære og blomster overalt.
Hjemme igjen står nyhetene på resten av dagen.
Ellers er jeg er som en spent streng, for ungene er på Facebook, som er en stor infokanal venner og bekjente imellom og nå i disse tider mer enn noen gang og jeg prøver å være forbredt!
Forbredt på at de via den kanalen skal finne ut at en av deres venner har mistet livet. Det kommer ofte beskjed, oftere enn det burde, om at en venn av en venn er funnet død. Men så langt er mine skånet for en sånn beskjed direkte.
Det tordnet rett før jeg skulle legge meg og når det ett par ganger smalt faretruende nær var jeg rett tilbake på holdeplassen ved Tinghuset.
24 juli.
I morgen skal jeg på jobb igjen. Jeg gruer meg, Oslo er ikke lengre noen Kardemommeby og jeg kjenner meg ikke på noe vis trygg på at det er over .
Tankene er der nemlig. Mannen hadde kjøpt 6 tonn med gjødsel. Ca 500 kilo var brukt til bomben på fredag og noe er helt sikkert brukt til prøvesprengning. Hvor er resten? Står det gjemt på steder rundt om i Oslo med en type tidsbryter på? Klar til å gå av i det folk begynner å slappe av?
Jeg håper selvfølgelig ikke, men tanken er der.....
Ord blir så fattige og meningsløse, men jeg vil allikevel avslutningsvis sende min dypeste medfølelse og kondolanse til alle de som på så ubeskrivelig tragisk vis er blitt pårørende disse siste dagene.
_____/)___/)______./¯"""/')
¯¯¯¯¯¯¯¯¯\)¯¯\)¯¯¯'\_„„„„\)
¯`v´¯) "Om én mann kan vise så mye hat,
`*.¸.*´ tenk hvor mye kjærlighet vi alle kan vise sammen"
¸.•´ ¸.•*¨)¸.•*¨)
(¸.•´(¸.• (¸.•´¸¸.•¨¯`•.¸¸.♥
søndag 13. mars 2011
In principo erat verbum!
.
Ord kan kun høres når trykket fra atomer møter oksygen.
Ord uttalt er luft, flyktig, umulig å se og fange.
Jeg hører hva du sier, men ordene gir ingen mening.
Stillhet!
Stillheten er uforståelig, ett vakum som nesten kveler en, i mangel på oksygen.
.
Ord kan kun høres når trykket fra atomer møter oksygen.
Ord uttalt er luft, flyktig, umulig å se og fange.
Jeg hører hva du sier, men ordene gir ingen mening.
Stillhet!
Stillheten er uforståelig, ett vakum som nesten kveler en, i mangel på oksygen.
.
lørdag 12. mars 2011
En kvinnes vidunderlige verden!
I tråd med kvinnedagen tidligere i uken har jeg seff gjort meg noen tanker rundt fenomenet eggstokker og det som følger med.
Det finnes en håndfull av øyeblikk i livet ditt du bare vet du kommer til å huske for alltid.
Som kvinne og mor var to av disse minnene flere måneder med ruging, sure oppstøt, vond rygg, iblandet en følelse av voldsom lykke, fordi du bærer på noe du vet du for alltid kommer til å elske.
En følelse som til og med er tilstede når du i time etter time ligger og vrir deg i den verste smerte kroppen din noen gang har vært utsatt for.
Og dette setter faktisk også standarden for hvor mye en kvinne er villig til å utsette seg for, for noen de elsker.
En annen ting som setter standarden for kvinner er det berømte ordtaket "du skal lide for skjønnheten".
Brasiliansk voksing, hjemmevoksing, napping av bryn, botox (har ikke prøvd den... ennå) men det sier seg vel selv at sprøyte med gift som lammer deler av kroppen din må føles ubehagelig.
For ikke å snakke om slanking! Den konstante slankingen. Veldig, veldig få kvinner har evnen til å beholde str. small/medium uten å måtte jobbe for det. Men vi evner hele livet å se at xxl ikke er det nye medium
Der har du en av forskjellene på kvinner og menn, for menn på sin side tror faktisk at xxl er det nye medium og at det er klærne det er noe galt med .
Jeg skulle ønske jeg hadde en manns evne til å se meg selv, for det virker på meg som at de fleste menn faktisk ser på seg selv som Guds gave til kvinner.
Ett eksempel på dette var når jeg en overvarm dag i byen dro på stranden. Mens jeg lå på rygg på badehåndkleet mitt og sakte men sikkert ble grillet fra kefirbrun til gyllen rosa ble jeg bevisst en flokk menn prate veldig høylydt fra oversiden av der jeg lå. De var i godt humør og kommenterte lett kvinnfolka som passerte på nedsiden av oss, det var ikke måte på hvor fæl den ene kvinnen etter den andre var, hvor feit, stygg og helt utrolig mye feil det var på de fleste med eggstokker der nede ved strandkanten.
Da det var på tide å grille ryggen benyttet jeg sjansen og gløttet opp mot flokken av menn som i mine ører nå var to meter lange, fulle av muskler, perfekt BMI, fullt sett av hår på hodet og med blendende hvite tenner osv. Bare for å lattermildt oppdage at i forhold til disse var gutta fra Big Bang Theory reneste sexsymbolene. Jeg har aldri sett så mye ølmage, utstående tenner, blek hud og skallethet på ett og samme sted noen gang. Og det beviste ihvertfall for meg at også noen menn kunne hatt bruk for brasiliansk voksing, napping av bryn, en sultekur, ett speil og botox
Men allikavel. Det fikk meg til å beundre mannens evne til å se seg selv langt fra hvordan han egentlig ser ut og jeg skulle ønsket jeg hadde bare noen få prosenter av de samme egenskapene. Det må være vanvittig deilig!
Husarbeid: Ingenting er som å vaske en dass full av pølse og ølmagerester som har størknet fast i porselenet kjappere enn noe middel brukt for å få hus til å stå rett i byggebransjen, støvsuge, vaske klær, tørke støv, henge opp klær for så til slutt å dra over gulvet med filla. Det er når bøtta skylles ned for siste gang denne gang at mannen dukker opp fra sitt skjulested og spør: "Er det noe jeg skal gjøre kjære"? Samtidig som han stryker og klapper henne ømt og klønete over ryggen for å vise sin affeksjon og følelser.
Under slike omstendigheter er mannen nærmere en "nær døden opplevlse" enn noen gang. Reaksjonene til kvinner rett etter at spørsmålet er stilt er selvfølgelig ulike, men de fleste bunner i at mannen klager til kompisene sine over at kjærringhelvet er blitt kald i senga og nekter ham tilgang, ennå han hjelper til så godt han kan hjemme, samtidig som han rister oppgitt på hodet og stryker de tre hårene han har igjen på toppen til siden, klør seg på ølmagen og tar en neve til med peanøtter.
Så da til de få gangene vi kvinnfolk faktisk gidder: Sex! Dette er vel det punktet kvinner og menn faktisk kan møtes noenlunde samkjørt.
Eller?
Kvinnen tar en runde på badet med voksen, napping, smøring og kanskje til og med litt sminke, før hun glir inn i noe forførende og smyger seg mot mannen som alt ligger klar på rygg "ferdig oppvarmet" i en slitt bokser hun flere ganger har forsøkt å kaste, men som en forhekset boomerang finner veien tilbake til huset.
Han har til hans forsvar tatt seg bryet med å tenne flomlyset i taket. Alle stearinlysene rundt om i rommet står fortsatt utent og når man har kommet i botoxalderen er flomlys og rynker en lite flatterende kombinasjon. Untatt når man ligger på rygg og gravitasjonen naturlig drar huden på plass. Så om en mann ønsker å oppleve noe annet enn misjonæren : skru av lyskasteren, tenn stearinlysene og brenn bokseren over dem!
Det hele bunner i at kvinner overalt gjør sitt aller beste for å forskjønne verden med sin eksistens, sine handlinger og gjøremål og ender opp med å føle at det hele kanskje er bortkastet.
Så en tanke er jo: Hvorfor ikke faktisk redde bokseren, ta den på seg selv, drikke på seg ølmage, spise uendelige never med peanøtter, dra fettede fingre gjennom håret, se tv til det er slutt på alle sendingene, slenge seg på magen ned i senga og grynte lykkelig i det man lukker øynene for dagen!?
Kanskje menn har skjønt det kvinner ikke har og at det er derfor de kan se på seg selv som en Adonis, selv om de egentlig er en av de to i Beavis og Butthead!
Kanskje kvinner bare skal dele sofasete i mannens verden, si seg fornøyd med ølmage og hårete legger? Det kan virke som det er i de to kombinasjonene lykken og selvtilliten ligger.
Når jeg tenker meg om så skal jeg øyeblikkelig gå å kaste høvelen min og sprette en øl eller to idet øyeblikket jeg har satt punktum for denne dagens tankerekke og starte på en ny vidunderlig verden inspirert av mennene irundt meg!
Faren med dette er vel at jeg ender opp på en pub, der jeg raper høylydt mot en mann, mens jeg klør meg i skrittet og lager obskøne bevegelser med underlivet mitt før jeg spanderer på ham en billig øl i håp om å få ham på rygg for natta.... og at jeg dagen etter innser at jeg trives best som kvinne, med alt som følger med, samtidig som at jeg antaglig fikser en dagen derpå frokost til nattas offer.
For tross alt, sett bort fra ett par ørsmå punkter, en kvinnes verden er faktisk ganske så vidunderlig!
Så at vi endte opp med å få en egen dag er ikke det minste rart! Den dagen mannfolka tenner stearinlys for stemningens skyld og ikke for å skjule en fis, dypper huet ned i dassen og skrubber unna sine egne pølserester og lager en middag som ikke består i bare koke opp vannet, ja da skal jeg til og med vurdere å gratulerer menn med : Mannedagen.
:o)
Det finnes en håndfull av øyeblikk i livet ditt du bare vet du kommer til å huske for alltid.
Som kvinne og mor var to av disse minnene flere måneder med ruging, sure oppstøt, vond rygg, iblandet en følelse av voldsom lykke, fordi du bærer på noe du vet du for alltid kommer til å elske.
En følelse som til og med er tilstede når du i time etter time ligger og vrir deg i den verste smerte kroppen din noen gang har vært utsatt for.
Og dette setter faktisk også standarden for hvor mye en kvinne er villig til å utsette seg for, for noen de elsker.
En annen ting som setter standarden for kvinner er det berømte ordtaket "du skal lide for skjønnheten".
Brasiliansk voksing, hjemmevoksing, napping av bryn, botox (har ikke prøvd den... ennå) men det sier seg vel selv at sprøyte med gift som lammer deler av kroppen din må føles ubehagelig.
For ikke å snakke om slanking! Den konstante slankingen. Veldig, veldig få kvinner har evnen til å beholde str. small/medium uten å måtte jobbe for det. Men vi evner hele livet å se at xxl ikke er det nye medium
Der har du en av forskjellene på kvinner og menn, for menn på sin side tror faktisk at xxl er det nye medium og at det er klærne det er noe galt med .
Jeg skulle ønske jeg hadde en manns evne til å se meg selv, for det virker på meg som at de fleste menn faktisk ser på seg selv som Guds gave til kvinner.
Ett eksempel på dette var når jeg en overvarm dag i byen dro på stranden. Mens jeg lå på rygg på badehåndkleet mitt og sakte men sikkert ble grillet fra kefirbrun til gyllen rosa ble jeg bevisst en flokk menn prate veldig høylydt fra oversiden av der jeg lå. De var i godt humør og kommenterte lett kvinnfolka som passerte på nedsiden av oss, det var ikke måte på hvor fæl den ene kvinnen etter den andre var, hvor feit, stygg og helt utrolig mye feil det var på de fleste med eggstokker der nede ved strandkanten.
Da det var på tide å grille ryggen benyttet jeg sjansen og gløttet opp mot flokken av menn som i mine ører nå var to meter lange, fulle av muskler, perfekt BMI, fullt sett av hår på hodet og med blendende hvite tenner osv. Bare for å lattermildt oppdage at i forhold til disse var gutta fra Big Bang Theory reneste sexsymbolene. Jeg har aldri sett så mye ølmage, utstående tenner, blek hud og skallethet på ett og samme sted noen gang. Og det beviste ihvertfall for meg at også noen menn kunne hatt bruk for brasiliansk voksing, napping av bryn, en sultekur, ett speil og botox
Men allikavel. Det fikk meg til å beundre mannens evne til å se seg selv langt fra hvordan han egentlig ser ut og jeg skulle ønsket jeg hadde bare noen få prosenter av de samme egenskapene. Det må være vanvittig deilig!
Husarbeid: Ingenting er som å vaske en dass full av pølse og ølmagerester som har størknet fast i porselenet kjappere enn noe middel brukt for å få hus til å stå rett i byggebransjen, støvsuge, vaske klær, tørke støv, henge opp klær for så til slutt å dra over gulvet med filla. Det er når bøtta skylles ned for siste gang denne gang at mannen dukker opp fra sitt skjulested og spør: "Er det noe jeg skal gjøre kjære"? Samtidig som han stryker og klapper henne ømt og klønete over ryggen for å vise sin affeksjon og følelser.
Under slike omstendigheter er mannen nærmere en "nær døden opplevlse" enn noen gang. Reaksjonene til kvinner rett etter at spørsmålet er stilt er selvfølgelig ulike, men de fleste bunner i at mannen klager til kompisene sine over at kjærringhelvet er blitt kald i senga og nekter ham tilgang, ennå han hjelper til så godt han kan hjemme, samtidig som han rister oppgitt på hodet og stryker de tre hårene han har igjen på toppen til siden, klør seg på ølmagen og tar en neve til med peanøtter.
Så da til de få gangene vi kvinnfolk faktisk gidder: Sex! Dette er vel det punktet kvinner og menn faktisk kan møtes noenlunde samkjørt.
Eller?
Kvinnen tar en runde på badet med voksen, napping, smøring og kanskje til og med litt sminke, før hun glir inn i noe forførende og smyger seg mot mannen som alt ligger klar på rygg "ferdig oppvarmet" i en slitt bokser hun flere ganger har forsøkt å kaste, men som en forhekset boomerang finner veien tilbake til huset.
Han har til hans forsvar tatt seg bryet med å tenne flomlyset i taket. Alle stearinlysene rundt om i rommet står fortsatt utent og når man har kommet i botoxalderen er flomlys og rynker en lite flatterende kombinasjon. Untatt når man ligger på rygg og gravitasjonen naturlig drar huden på plass. Så om en mann ønsker å oppleve noe annet enn misjonæren : skru av lyskasteren, tenn stearinlysene og brenn bokseren over dem!
Det hele bunner i at kvinner overalt gjør sitt aller beste for å forskjønne verden med sin eksistens, sine handlinger og gjøremål og ender opp med å føle at det hele kanskje er bortkastet.
Så en tanke er jo: Hvorfor ikke faktisk redde bokseren, ta den på seg selv, drikke på seg ølmage, spise uendelige never med peanøtter, dra fettede fingre gjennom håret, se tv til det er slutt på alle sendingene, slenge seg på magen ned i senga og grynte lykkelig i det man lukker øynene for dagen!?
Kanskje menn har skjønt det kvinner ikke har og at det er derfor de kan se på seg selv som en Adonis, selv om de egentlig er en av de to i Beavis og Butthead!
Kanskje kvinner bare skal dele sofasete i mannens verden, si seg fornøyd med ølmage og hårete legger? Det kan virke som det er i de to kombinasjonene lykken og selvtilliten ligger.
Når jeg tenker meg om så skal jeg øyeblikkelig gå å kaste høvelen min og sprette en øl eller to idet øyeblikket jeg har satt punktum for denne dagens tankerekke og starte på en ny vidunderlig verden inspirert av mennene irundt meg!
Faren med dette er vel at jeg ender opp på en pub, der jeg raper høylydt mot en mann, mens jeg klør meg i skrittet og lager obskøne bevegelser med underlivet mitt før jeg spanderer på ham en billig øl i håp om å få ham på rygg for natta.... og at jeg dagen etter innser at jeg trives best som kvinne, med alt som følger med, samtidig som at jeg antaglig fikser en dagen derpå frokost til nattas offer.
For tross alt, sett bort fra ett par ørsmå punkter, en kvinnes verden er faktisk ganske så vidunderlig!
Så at vi endte opp med å få en egen dag er ikke det minste rart! Den dagen mannfolka tenner stearinlys for stemningens skyld og ikke for å skjule en fis, dypper huet ned i dassen og skrubber unna sine egne pølserester og lager en middag som ikke består i bare koke opp vannet, ja da skal jeg til og med vurdere å gratulerer menn med : Mannedagen.
:o)
søndag 27. februar 2011
Hvem er egentlig sportsidioten her?
Jeg tør anta at jeg omtrent er den eneste i Norge/verden/universet som ikke ser på sport i dag. Noe jeg egentlig er glad for når jeg ser at det dukker opp spm som "hvem er kongen"? statuser overalt på Facebook. Det gir ny betydning til ordet sportsidioti når man må spørre om noe sånn......
Det er H A R A L D ennå folkens. Altså, mannen som får det å stå oppreist ut til å se ut som en lidelse og derfor ikke bør assosieres med sport i det hele tatt spør du meg.
Men når det gjelder sport er det ingen som spør meg om noe!
Jeg vokste opp med sportsidioter rundt meg. Søsteren min var/er den supersunne treningsnarkomane som bare måtte prøve ut all sport hun kom over. Men det skjedde utenom huset og var derfor ikke i veien for mine tv-interresser, som Barnetv, Halvsju, Kroppen vår med Trond-Viggo og slikt. Da var det verre at NRK konstant utsatte slike fine kultiverte program til fordel for overtiden på den sesongbetonte sporten som måtte gå akkurat da. Og ikke nok med det, men når foreldrene i bakgrunn da forvandlet personlighet fra å være ...æh.. de foreldrene man var vant til å omgåes, til noe tatt ut fra en Hitchcockfilm. Varierende hvilken film, ut fra hvordan det gikk med skapningene de heiet på.
Det skumleste var alltid når tapet var ett faktum og man fikk en Norman Bates møter sin døde mor i gyngestol på loftet følelse krypende nedover ryggen.
Det ikke noe rart at barndommens arr ikke vil gro ordentlig og sport gjør at man skulle ønske man hadde tilgang til de samme medisinene som Harald, det kryptiske smilet fra den mannen er som ett Mona Lisa smil og jeg undrer meg på om han ikke tidvis vanker i de samme kretser som datteren sin. Jeg tror ikke det er bare Petter Northug han ser ut i sporet noen ganger for å si det sånn...
Sport er for meg nemlig like spennende som å høre negler bli dratt over ei tavle i timesvis. Jeg kan virkelig ikke noe for det, jeg har faktisk forsøkt å se på, like det, sette meg inn hva det er som engasjerer så innmari. Men jeg greier det bare ikke.
Jeg mener ikke å fornærme alle de som faktisk skjønner hva lidenskapen går ut på, men det virker som om alle de som da er i den kategorien fritt kan slenge med leppa over slike som meg sin manglende interresse og ok, kanskje jeg mener å fornærme, bare bittelitt!?
Jeg bare prøver å påpeke at slike som meg også har leverett, selv om det kanskje ikke når opp til pallplass i sofaen under VM, OL, EM og M & M.
Jeg skal innrømme at jeg blir småligen imponert over folk som deltar i "Vil du bli millonær" og faktisk vet svaret på spørsmål som: Hvem sto for det avgjørende vinnermålet under fotball-VM i Kongo i 1784?
Jeg mener, hvem i helvete er det som går i rundt og vet slike ting?
Vel, slike mennesker finnes og noen blir faktisk millionær fordi de veit ting som man aldri trodde man skulle få bruk for.
Jeg for min del hadde nok klart å svare feil på spørsmålet: "Hvor var du når Oddvar Brå brakk staven"?
Men jeg er trønder, en stolt en sådan, så jeg har faktisk funnet noe moro jeg kan gjøre med sport (ihvertfall fotball).
Den heter: Terg en bergenser så godt du bare klarer hver gang RBK vinner mot BRANN. Hvilket iflg.avisoverskriftene skjer både titt og ofte i løpet av sesongen.
Du burde prøve det du også, det føles nemlig skikkelig deilig å gi en bergenser nervesammenbrudd og dårlig selvtillit, for de virker å leve for og av bare dette ene spillet... og fisk.
Jeg bør vel derfor ikke signere på facebooks "Bry Deg" kampanje, for jeg elsker å mobbe bergensere hver en minste sjanse som byr seg, og kan bare takke sporten for å gi meg sjansen gang på gang. Så jeg har litt å takke sport for jeg å når jeg tenker meg om, selv om det muligens ikke er for de samme grunner som andre har.
Men man kan jo uansett spørre seg selv hvem den virkelig sportsidioten er. Er det slike som meg som blir stående som ett stort spørsmålstegn hver gang det evinnelige spørsmålet om hvor man var når Oddvar Brå brakk staven dukker opp? (jeg for min del klarte jo å klemme inn spørsmålet to ganger i samme tekst, så man kan trygt si at spørsmålet er brukt opp!)
Eller er det slike som blir så tomme i skallen at man glemmer navnet på sin egen konge?
Men til dere som elsker sport der ute! Kos dere med det, så skal jeg snuse opp alle andre mediakanaler som ikke sender slikt til min glede.
Ha en fin søndag der ute :o)
.
Det er H A R A L D ennå folkens. Altså, mannen som får det å stå oppreist ut til å se ut som en lidelse og derfor ikke bør assosieres med sport i det hele tatt spør du meg.
Men når det gjelder sport er det ingen som spør meg om noe!
Jeg vokste opp med sportsidioter rundt meg. Søsteren min var/er den supersunne treningsnarkomane som bare måtte prøve ut all sport hun kom over. Men det skjedde utenom huset og var derfor ikke i veien for mine tv-interresser, som Barnetv, Halvsju, Kroppen vår med Trond-Viggo og slikt. Da var det verre at NRK konstant utsatte slike fine kultiverte program til fordel for overtiden på den sesongbetonte sporten som måtte gå akkurat da. Og ikke nok med det, men når foreldrene i bakgrunn da forvandlet personlighet fra å være ...æh.. de foreldrene man var vant til å omgåes, til noe tatt ut fra en Hitchcockfilm. Varierende hvilken film, ut fra hvordan det gikk med skapningene de heiet på.
Det skumleste var alltid når tapet var ett faktum og man fikk en Norman Bates møter sin døde mor i gyngestol på loftet følelse krypende nedover ryggen.
Det ikke noe rart at barndommens arr ikke vil gro ordentlig og sport gjør at man skulle ønske man hadde tilgang til de samme medisinene som Harald, det kryptiske smilet fra den mannen er som ett Mona Lisa smil og jeg undrer meg på om han ikke tidvis vanker i de samme kretser som datteren sin. Jeg tror ikke det er bare Petter Northug han ser ut i sporet noen ganger for å si det sånn...
Sport er for meg nemlig like spennende som å høre negler bli dratt over ei tavle i timesvis. Jeg kan virkelig ikke noe for det, jeg har faktisk forsøkt å se på, like det, sette meg inn hva det er som engasjerer så innmari. Men jeg greier det bare ikke.
Jeg mener ikke å fornærme alle de som faktisk skjønner hva lidenskapen går ut på, men det virker som om alle de som da er i den kategorien fritt kan slenge med leppa over slike som meg sin manglende interresse og ok, kanskje jeg mener å fornærme, bare bittelitt!?
Jeg bare prøver å påpeke at slike som meg også har leverett, selv om det kanskje ikke når opp til pallplass i sofaen under VM, OL, EM og M & M.
Jeg skal innrømme at jeg blir småligen imponert over folk som deltar i "Vil du bli millonær" og faktisk vet svaret på spørsmål som: Hvem sto for det avgjørende vinnermålet under fotball-VM i Kongo i 1784?
Jeg mener, hvem i helvete er det som går i rundt og vet slike ting?
Vel, slike mennesker finnes og noen blir faktisk millionær fordi de veit ting som man aldri trodde man skulle få bruk for.
Jeg for min del hadde nok klart å svare feil på spørsmålet: "Hvor var du når Oddvar Brå brakk staven"?
Men jeg er trønder, en stolt en sådan, så jeg har faktisk funnet noe moro jeg kan gjøre med sport (ihvertfall fotball).
Den heter: Terg en bergenser så godt du bare klarer hver gang RBK vinner mot BRANN. Hvilket iflg.avisoverskriftene skjer både titt og ofte i løpet av sesongen.
Du burde prøve det du også, det føles nemlig skikkelig deilig å gi en bergenser nervesammenbrudd og dårlig selvtillit, for de virker å leve for og av bare dette ene spillet... og fisk.
Jeg bør vel derfor ikke signere på facebooks "Bry Deg" kampanje, for jeg elsker å mobbe bergensere hver en minste sjanse som byr seg, og kan bare takke sporten for å gi meg sjansen gang på gang. Så jeg har litt å takke sport for jeg å når jeg tenker meg om, selv om det muligens ikke er for de samme grunner som andre har.
Men man kan jo uansett spørre seg selv hvem den virkelig sportsidioten er. Er det slike som meg som blir stående som ett stort spørsmålstegn hver gang det evinnelige spørsmålet om hvor man var når Oddvar Brå brakk staven dukker opp? (jeg for min del klarte jo å klemme inn spørsmålet to ganger i samme tekst, så man kan trygt si at spørsmålet er brukt opp!)
Eller er det slike som blir så tomme i skallen at man glemmer navnet på sin egen konge?
Men til dere som elsker sport der ute! Kos dere med det, så skal jeg snuse opp alle andre mediakanaler som ikke sender slikt til min glede.
Ha en fin søndag der ute :o)
.
tirsdag 15. februar 2011
Tåken og den sorte rosen!
I det fjerne kunne rosen høre en svak hvisking, fra en stemme som nesten virket forgangen.
-Våkne rose, våååkne....
Hun skuttet seg i kulden, men våknet lydig til, sakte men sikkert.
-Hvem er det som kaller meg ut av drømmene mine? Og hvor er du? Hun så seg forvirret rundt, kunne ikke skjønne hvor stemmen kom fra.
-Jeg er overalt var svaret.
-Jeg er for gammel til å lengre ha ett ansikt, minnet om hvordan jeg egentlig ser ut er forsvunnet for en evighet siden, du ser meg kun som tåke svarte den hviskende stemmen.
-Hvorfor vekket du meg spurte rosen ut i luften.
Tåken danset rundt henne, som om den heller ville leke med henne istedet for å svare.
-Det er ikke meningen at du skal stå i kulden alene svarte den til slutt.
-Hvorfor gjør du egentlig det? Står alene?
Rosen sukket tungt. Så fortalte hun sin historie om månemannen til tåken, som hele tiden mens hun snakket svingte rundt henne i late bevegelser.
Da hun endelig hadde fortalt ferdig var det stille en lang stund før tåken atter en gang brøt stillheten med sin fjerne røst.
-Hvordan lød stemmen hans? Hvordan så han ut?
Rosen ble forvirret. Hva slags spørsmål var det å komme med? Før hun innså at hun faktisk måtte tenke seg om. Hun hadde glemt det!
Tåken skjønte forvirringen hennes og begynte å danse opp og ned som for å si: Akkurat ja!
-Så igjen blir spørsmålet mitt: Hva står du egentlig alene her ute i kulden for? Se deg rundt! Se på engen du står i og fortell meg hva du ser.
Rosen så seg rundt.
Innimellom tåkesløret kunne hun se at gresset på engen hadde blitt grønt og i det fjerne kunne hun skimte andre roser. De nikket forsiktig mot henne, som om de var redde for å forstyrre. Hun nikket glad og litt sjenert tilbake.
Hun var ikke alene!
-En månemann farer sjelden med sannheter sa tåken og brøt den skjøre stillheten med en trøstende stemme
-Hvis du tenker deg om så vet du hva jeg mener! Noen ganger ser du hele ansiktet, men som oftest er det gjemt bak ett slør av skyer, eller har vendt seg delvis eller helt unna, så du ikke får se ordentlig.
-Det er hans måte å skjule sine egne løgner og usikkerhet på, men en naiv liten sjel som din kan nok tro at det er en slags straff mot deg og gi deg ett inntrykk av at du har gjort eller sagt noe galt. Sånn er det ikke!
-Det er på tide å slippe taket i fortiden og alle løgnene du en gang fikk fortalt nå.Slipp de andre inn i livet ditt igjen og strekk deg opp, mot livet og latteren avsluttet tåken med sin hvisken.
Rosen nikket, hun forsto at tiden var kommet for å gjøre som stemmen formante henne.
Tåken strøk kjærlig over henne en siste gang, før den danset avgårde, inn i mellom trærne og forsvant.
Den lille sorte rosen kunne for første gang på lenge se alt klart.
Rundt henne hadde det livnet til og blitt grønt og vakkert. De andre rosene neiet mer modig mot henne nå, hun hilste glad tilbake.
I det samme brøt solen frem og hun kjente en varme bre seg gjennom den lille kroppen, en varme som til slutt tinte opp den forfrosne sjelen hennes og ga henne lysten til å blomstre tilbake for fullt!
.
-Våkne rose, våååkne....
Hun skuttet seg i kulden, men våknet lydig til, sakte men sikkert.
-Hvem er det som kaller meg ut av drømmene mine? Og hvor er du? Hun så seg forvirret rundt, kunne ikke skjønne hvor stemmen kom fra.
-Jeg er overalt var svaret.
-Jeg er for gammel til å lengre ha ett ansikt, minnet om hvordan jeg egentlig ser ut er forsvunnet for en evighet siden, du ser meg kun som tåke svarte den hviskende stemmen.
-Hvorfor vekket du meg spurte rosen ut i luften.
Tåken danset rundt henne, som om den heller ville leke med henne istedet for å svare.
-Det er ikke meningen at du skal stå i kulden alene svarte den til slutt.
-Hvorfor gjør du egentlig det? Står alene?
Rosen sukket tungt. Så fortalte hun sin historie om månemannen til tåken, som hele tiden mens hun snakket svingte rundt henne i late bevegelser.
Da hun endelig hadde fortalt ferdig var det stille en lang stund før tåken atter en gang brøt stillheten med sin fjerne røst.
-Hvordan lød stemmen hans? Hvordan så han ut?
Rosen ble forvirret. Hva slags spørsmål var det å komme med? Før hun innså at hun faktisk måtte tenke seg om. Hun hadde glemt det!
Tåken skjønte forvirringen hennes og begynte å danse opp og ned som for å si: Akkurat ja!
-Så igjen blir spørsmålet mitt: Hva står du egentlig alene her ute i kulden for? Se deg rundt! Se på engen du står i og fortell meg hva du ser.
Rosen så seg rundt.
Innimellom tåkesløret kunne hun se at gresset på engen hadde blitt grønt og i det fjerne kunne hun skimte andre roser. De nikket forsiktig mot henne, som om de var redde for å forstyrre. Hun nikket glad og litt sjenert tilbake.
Hun var ikke alene!
-En månemann farer sjelden med sannheter sa tåken og brøt den skjøre stillheten med en trøstende stemme
-Hvis du tenker deg om så vet du hva jeg mener! Noen ganger ser du hele ansiktet, men som oftest er det gjemt bak ett slør av skyer, eller har vendt seg delvis eller helt unna, så du ikke får se ordentlig.
-Det er hans måte å skjule sine egne løgner og usikkerhet på, men en naiv liten sjel som din kan nok tro at det er en slags straff mot deg og gi deg ett inntrykk av at du har gjort eller sagt noe galt. Sånn er det ikke!
-Det er på tide å slippe taket i fortiden og alle løgnene du en gang fikk fortalt nå.Slipp de andre inn i livet ditt igjen og strekk deg opp, mot livet og latteren avsluttet tåken med sin hvisken.
Rosen nikket, hun forsto at tiden var kommet for å gjøre som stemmen formante henne.
Tåken strøk kjærlig over henne en siste gang, før den danset avgårde, inn i mellom trærne og forsvant.
Den lille sorte rosen kunne for første gang på lenge se alt klart.
Rundt henne hadde det livnet til og blitt grønt og vakkert. De andre rosene neiet mer modig mot henne nå, hun hilste glad tilbake.
I det samme brøt solen frem og hun kjente en varme bre seg gjennom den lille kroppen, en varme som til slutt tinte opp den forfrosne sjelen hennes og ga henne lysten til å blomstre tilbake for fullt!
.
søndag 13. februar 2011
So far, so good!
Ok, det er vel en sannhet med modifikasjoner. Men for all del, det bli bra sjø! :o)
Som mange muligens vet så har jeg flyttet for meg selv etter ett ni års samliv, eller 1/4 del av livet mitt om du vil, det har vært som å bli helt nullstilt og man må lære alt på nytt igjen.
Det er i dag litt over en mnd. siden jeg parkerte rævva i ny leilighet og startet om igjen og har vel ikke helt funnet grepet på "det glade singelliv"ennå. Det var ett ganske så turbulent halvår før flyttingen, eller faktisk, siden jeg først er i gang med å være ærlig, slitsomt som faen!
Og etter flyttingen har det vært ett par utfordringer på tenåringsfronten (gutta er til deres forsvar stort sett greie bare så det er sagt, vi snakker ett par humper i veien bare:o) ) , dødsfall av en som var meg utrolig kjær og ett par andre unevnelige personlige problemer. Og vips, du har du en måned med følelsesmessige utfordringer, kombinert med de fysiske som følger med flytting.
Det har tatt litt tid å hente seg inn igjen egentlig. (sa hun stusselig).
Når man har delt livet sitt med noen i så mange år så er man vant til en viss fordeling, tidvis skeivfordeling, men tross alt, fordelingen har vært der. Det var jo visse ting som jeg rett og slett ikke brydde meg om å gjøre noe med, for eksen gjorde det jo så bra han og litt måtte jo tross alt han også ha å gjøre.
Den tankegangen har straffet seg liiiittebitt den siste mnd for å si det sånn. Han kunne nok mye mer enn jeg trodde :o)
Man lærer jo nytt om seg selv også, jeg visste for eksempel ikke at jeg ikke eide en eneste skrutrekker eller hammer før for en mnd. siden.
Men som sagt, so far so good, det var vel kanskje på tide å skjønne selv hvordan man skrur føtter på en varmeovn selv (med kniv, siden jeg ikke hadde skrutrekker). I kulde lærer naken kvinne å skru rett og slett. Jeg kunne vel kanskje kledd på meg også da....
Også har du shoppingen da. Jeg har ikke det minste imot det nei! Men å stå på bybussen med store esker og annen ubærbar dritt under armene har jo vært en spennende utfordring, for det er jo ikke måte på hvor mye du plutselig trenger og i mangel på annen kommunikasjon enn buss og trikk har jeg virkelig fått prøvd ut evnen til å stå støtt når noen krakilske og ustabile bussjåfører har insistert på å bråbremse på steder der ingen andre så noen grunn til at de skulle stoppe. Og jeg blir faktisk litt stolt av meg selv hver gang jeg har klart å unngå å rive ned de 900 andre jeg har delt buss med.
Andre ganger igjen er jeg evig takknemlig for at en av mine sønner er max nerd, det er jo sikkert ingen utfordring når man kan det, men jeg har da aldri kobla opp Wii'en før (da dette var en av de tingene som kom inn under kategorien skeivfordeling) .Og i går fikk jeg en trang til å spille Zelda, kobla i ledningene, klarte det fint og var så fornøyd med meg selv atte. Men fjernkontrollen (ny) bød på store problemer. Helvetes fjernkontroller, jeg er sikker på at de er lagd sånn for å gi kvinnfolk en følelse av hvordan mannfolk opplever pms. Frustrerende rett og slett.
Så nerdesønn måtte trå til og redde mamma fra idiotien. Nå kan jeg det, i morgen har jeg antagelig glemt det og må spørre igjen. Akkurat som menn stadig glemmer at de ikke skal pirke på kvinnfolka med pinne når pms'n har gjort sitt inntog.
Det er ikke udelt negativt da, selv om det kan virke sånn, jeg har tross alt gått ned noen kilo og to hakk på beltet! *hurra*. Jeg er jo til og med blitt stolt eier av en hammer.
Også har du jo alle de åpenbare tingene jeg seff er glad for, som at kidsa og jeg friske, jeg har en jobb og ikke minst gode venner! Det er ett fantatisk utgangspunkt for mitt personlige Ground Zero og jeg anser meg selv som utrolig heldig i så måte!
Huset er kommet på plass, det ser ut som ett hjem og min neste ting på listen blir å finne tilbake smilet og latteren., men jeg er egentlig på vei der å!
Det bli bra sjø! :o)
.
Som mange muligens vet så har jeg flyttet for meg selv etter ett ni års samliv, eller 1/4 del av livet mitt om du vil, det har vært som å bli helt nullstilt og man må lære alt på nytt igjen.
Det er i dag litt over en mnd. siden jeg parkerte rævva i ny leilighet og startet om igjen og har vel ikke helt funnet grepet på "det glade singelliv"ennå. Det var ett ganske så turbulent halvår før flyttingen, eller faktisk, siden jeg først er i gang med å være ærlig, slitsomt som faen!
Og etter flyttingen har det vært ett par utfordringer på tenåringsfronten (gutta er til deres forsvar stort sett greie bare så det er sagt, vi snakker ett par humper i veien bare:o) ) , dødsfall av en som var meg utrolig kjær og ett par andre unevnelige personlige problemer. Og vips, du har du en måned med følelsesmessige utfordringer, kombinert med de fysiske som følger med flytting.
Det har tatt litt tid å hente seg inn igjen egentlig. (sa hun stusselig).
Når man har delt livet sitt med noen i så mange år så er man vant til en viss fordeling, tidvis skeivfordeling, men tross alt, fordelingen har vært der. Det var jo visse ting som jeg rett og slett ikke brydde meg om å gjøre noe med, for eksen gjorde det jo så bra han og litt måtte jo tross alt han også ha å gjøre.
Den tankegangen har straffet seg liiiittebitt den siste mnd for å si det sånn. Han kunne nok mye mer enn jeg trodde :o)
Man lærer jo nytt om seg selv også, jeg visste for eksempel ikke at jeg ikke eide en eneste skrutrekker eller hammer før for en mnd. siden.
Men som sagt, so far so good, det var vel kanskje på tide å skjønne selv hvordan man skrur føtter på en varmeovn selv (med kniv, siden jeg ikke hadde skrutrekker). I kulde lærer naken kvinne å skru rett og slett. Jeg kunne vel kanskje kledd på meg også da....
Også har du shoppingen da. Jeg har ikke det minste imot det nei! Men å stå på bybussen med store esker og annen ubærbar dritt under armene har jo vært en spennende utfordring, for det er jo ikke måte på hvor mye du plutselig trenger og i mangel på annen kommunikasjon enn buss og trikk har jeg virkelig fått prøvd ut evnen til å stå støtt når noen krakilske og ustabile bussjåfører har insistert på å bråbremse på steder der ingen andre så noen grunn til at de skulle stoppe. Og jeg blir faktisk litt stolt av meg selv hver gang jeg har klart å unngå å rive ned de 900 andre jeg har delt buss med.
Andre ganger igjen er jeg evig takknemlig for at en av mine sønner er max nerd, det er jo sikkert ingen utfordring når man kan det, men jeg har da aldri kobla opp Wii'en før (da dette var en av de tingene som kom inn under kategorien skeivfordeling) .Og i går fikk jeg en trang til å spille Zelda, kobla i ledningene, klarte det fint og var så fornøyd med meg selv atte. Men fjernkontrollen (ny) bød på store problemer. Helvetes fjernkontroller, jeg er sikker på at de er lagd sånn for å gi kvinnfolk en følelse av hvordan mannfolk opplever pms. Frustrerende rett og slett.
Så nerdesønn måtte trå til og redde mamma fra idiotien. Nå kan jeg det, i morgen har jeg antagelig glemt det og må spørre igjen. Akkurat som menn stadig glemmer at de ikke skal pirke på kvinnfolka med pinne når pms'n har gjort sitt inntog.
Det er ikke udelt negativt da, selv om det kan virke sånn, jeg har tross alt gått ned noen kilo og to hakk på beltet! *hurra*. Jeg er jo til og med blitt stolt eier av en hammer.
Også har du jo alle de åpenbare tingene jeg seff er glad for, som at kidsa og jeg friske, jeg har en jobb og ikke minst gode venner! Det er ett fantatisk utgangspunkt for mitt personlige Ground Zero og jeg anser meg selv som utrolig heldig i så måte!
Huset er kommet på plass, det ser ut som ett hjem og min neste ting på listen blir å finne tilbake smilet og latteren., men jeg er egentlig på vei der å!
Det bli bra sjø! :o)
.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
