Demonens navn er ...

Det er når veggene man har bygd opp rundt seg smuldrer man kjenner den komme snikende. Først som en liten trekk, knapt merkbar, før den plutselig river tak i deg med sine kalde gufs, kjøler ned alt i deg og lammer deg totalt med sin kulde. En type kulde du ikke kan skjerme deg mot, når den først har trengt seg inn.

Ensomheten!

Den verste demonen av dem alle, som rir deg dag og natt og sliter sjelen din ifra hverandre i tusenvis av små fragmenter.
Den kommer gjerne snikende når mennesker man trodde man hadde i livet sitt plutselig snur og går en annen vei.
Andre ganger kan du finne deg selv stående i ett rom fullt av mennesker, eller i armene til en annen og allikevel føle deg helt alene.
Ensom i en verden full av mennesker.

Men er det en ting man lærer når man er besatt av ensomheten, så er at det finnes de der ute som ser det og gjør sitt, for å trenge gjennom og utføre en eksorsisme mot demonen som har besatt deg. De hjelper deg å plukke opp igjen fragmentene av det som er livet ditt og går det videre sammen med deg.

Så vær trygg på en ting om du noen gang skulle bli lammet av denne demonen.
En dag vil det faktisk, når kropp og sjel er utslitt inntil margen og du minst venter det komme noen som tar hånden din og følger deg, tilbake til fellesskapet, varmen og nærheten igjen.

Tung tids tale!

Jada, jeg vet jeg stjal tittelen til en kjent forfatter nå, men når man sitter og ser på de tomme hyllene, som en gang var fyllt opp med bøker, med spill og permer.
Når man ser på det som en gang var livet du en gang levde, hjemmet du en gang hadde, pakket ned i esker og stablet opp. Da føles det litt tungt.
Det føles vanskelig å se fremover og ikke tenke på alt man har hatt bak seg.
Tenke at man kanskje har gjort feil, at fremtiden man har fremfor seg kun er ett skjørt skall som fort kan knuse i tusenvis av biter.

Det er bare tomhet tilbake akkurat nå.

Det er jo ikke det at jeg ikke har stått på egne ben og klart det før. Spørsmålet er om jeg ikke brakk bena på meg selv denne gangen, i forsøket på å gjøre "det som føltes rett".

Ja ok, jeg vet at ben gror , jeg vet fremtiden kommer med alt den har å by på og jeg vil vel en dag klare finne igjen smilet, latteren og gleden igjen. Men i dag.
I dag er jeg litt motløs.

Så en oppfordring til deg som leser dette: Ta vare på de rundt deg, og kjærligheten. Selv om du er litt sliten etter en lang dag, gi det lille ekstra av deg selv en gang i blandt og pass på så ikke du også ender opp med å stue vekk minnnene dine og pakke livet ditt ned i kasser, mens du ser tilbake på det du en gang hadde.

Takk til en hverdagshelt!

.
Til den beste venninde noen kan ønske seg!
Du vet så utrolig vel hvem du er :o)

Nå blir jeg antagelig overpersonlig her og har ikke tenkt å gjøre det til noen vane. Men idag føler jeg for dele noe jeg har på hjertet!

Den siste tiden, faktisk i en periode over flere måneder har jeg hatt noen beintøffe tak gående i den leksa som kalles livet og hverdagen har noen ganger virket umulig å komme igjennom. (jeg har ikke vært syk altså).
Og i alle disse månedene har det uansett tid på døgnet, uansett når i uka gått meldinger og telefoner frem og tilbake mellom oss.
Vi har pratet i timesvis.
Ikke bare om det som skjer i mitt liv, men om alt. Du har dratt meg tilbake til hverdagen og latteren når ting har vært på det vanskeligste. Gang på gang!

Flere har vært tilstede, tilgjengelige og omtenksomme. Men ingen som du!
I dag gjorde du det igjen og jeg kjenner jeg blir så inderlig glad over å vite at du er der ute!
Sakte men sikkert har jeg reist meg igjen, med god hjelp fra deg!
Du er definisjonen av ordtaket: " Jeg kan ikke gå veien for deg, men jeg kan gå den sammen med deg".

Så: Takk for at du er som du er og for at du er i mitt liv! Uten deg hadde jeg antageligvis sett svartere på fremtiden enn jeg gjør i dag!

Om du som leser dette selv har en slik venn i livet ditt, som er der med deg, ikke bare når livet er en lek, men også når livet blir så tungt at alt du skal gjøre virker som en kamp.
Ja, da vet du selv, at du er like heldig som meg!


.

Naturen er en sang vi har glemt teksten på.

.
Har du hørt den i det siste? Stillheten!
Den som bare kan høres når du er helt alene, ute i naturen under ett stjerneteppe. Den sjeldne!

Det slo meg i dag, idet jeg stengte lyden av Trondheimsveien ute, med en ny lyd, denne gangen med musikk fra Ipoden, samtidig som t-banen kom dundrende inn på sporet sitt.
At jeg ikke har hørt lyden av naturens stillhet på det jeg kan huske.

Den stillheten som  kan være både øredøvende, dritskummel, men allikevel så god og trygg.
For du vet at når du opplever den, er du helt alene, men enda føles det som du er i selskap med tusen andre sjeler som søker den samme roen, samtidig som du hører deg selv så innmari godt.
Noen ganger trenger man å høre på seg selv og kjenne på det man føler, tillate seg å synke innover i sin egen sjel og bare være i ett med omgivelsene.

Alle fremskrittene vi har hatt bare de siste femti årene har fjernet oss mer og mer vekk fra det vi en gang var.
Har vi da egentlig gjort fremskritt?
Jo, vi har jo det. Unektelig. Men jeg mener bestemt at vi har mistet noe på veien også. Noe viktig.

Det kan være fordi jeg tross alt kommer fra landet, at jeg tar meg i å savne denne spesielle lyden av ingenting.
Det kan være at de som har bodd i by hele sitt liv ikke skjønner hva jeg prater om i det hele tatt. Mulig de tar meg for å være smått klar for medisinering, myke tøfler og tvangstrøye, mulig bygdefolket også tenker sånn, eller at jeg i det minste burde roe nervene med en karsk før jeg bestemte meg for å søle ord utover tastaturet.

Men gjør meg en tjeneste , eller rettere sagt deg selv, før du rynker på brynene og stempler meg som årets landsbytulling en gang for alle.
Finn deg ett sted der lyden fra byen/bygda ikke når frem, sleng pulsposen ned på bakken, vend blikket mot stjernene, ørene mot omgivelsene og lytt.
Til stillheten, la naturen nynne sin myke melodi til deg og se om du klarer å huske teksten.

.

Destruksjon!

.

Sviket føltes som kjærtegn av små glassbiter over huden hennes.

Gråten satte seg fast i halsen, idet hun knelte ved hans side.

Ømt og forsiktig tok han tak i sjelen hennes, og kvalte den med sin kulde.

.

Den illusjonistiske mur.

.

Det er ikke noe kjærlighet igjen i meg.
Du fikk alt jeg hadde, men ga ingenting tilbake. Jeg er tom.

Det er ikke flere tårer å gråte. Sjelen verker så hardt at kroppen tvinges i kne og man undrer seg på.
Om man noen gang vil greie å reise seg opp igjen.

Muren av illusjoner er revet.
Virkeligheten har reist sitt stygge ansikt og åpenbart seg med all sin gru.

.

Noen ganger!

----------------------------------------------------------------------------------


Noen ganger i livet kommer man til ett stup, der veien skulle ha gått.

Det er når du står der og stirrer ned i den sorte avgrunnen at du innser at tiden er kommet, for å ta ett av de vanskelige valgene man vet man kan komme ut for noen ganger i livet.
Avgrunnen med sitt mørke gir deg ingen svar, ei heller den vidstrakte horisonten.

Man står ved ett punkt der man selv må finne svaret på veien videre, ingen andre enn deg selv har du til hjelp, men fortvil ikke, for svaret ligger der.
Dypt inni deg selv ett sted.

Det kan være greit å ikke forhaste seg, ta en pause og sette seg ned, der ved kanten av stupet.
Mens du sitter der kan det til og med være at en god venn kommer å setter seg ned ved siden av deg, for en liten stund.
Men denne vennen kan ikke gjøre annet enn å være der for deg.
Valget om å ta spranget over stupet eller krype langs kanten videre er ditt, og ditt alene.

Det kan hende at du vakler og til og med nesten faller.
Og du vet, at hvis du tråkker feil mens du står der, kan fallet være dypt og veien opp igjen fra bunnen være lang, så lang at du kanskje aldri klarer å komme deg opp igjen.
Allikevel står du der, veier for og imot og forsøker å se veien videre, på den andre siden.
Der alt er ukjent.

Jeg har tatt min beslutning!
Det var ikke enkelt og hva som venter meg på den andre siden vet jeg ikke.
Men å stå stille ved stupet var heller ikke noe alternativ lengre.


Jeg har tatt spranget.

----------------------------------------------------------------------------------