Ting jeg får for meg når jeg er nettløs!

Etter en litt uheldig endring av ruter i heimen hadde vi nett i 24 sekunder og var uten i to timer osv. i en periode over ett par dager.
De 24 sekundersperiodene vi hadde nett må jeg derimot bare påpeke var dritkjapt, akkurat slik vi liker det.

Det endte uansett opp med at jeg siden jeg tross alt bor i hovedstaden forsøkte å finne ett usikret nett å koble seg opp på, uten hell forøvrig. Men jeg ble sittende og lese på brukernavnene som var satt opp og det var ikke til å unngå at jeg gjorde meg noen helt  sikkert forutinntatte og feilaktige tanker om dem som hadde navngitt ruterne sine rundt om i nabolaget.

Eksempler:

shampo = skallet
annepanne= humorløs og singel
Nairobinett= enten fra Nairobi, eller kvinne med fetisj for store....
Kmyslotronics = sprett gal og feilmedisinert
Mari= Jomfru
Mjaugeto= Crazy cat woman eller superduperskikkelighomo
AirLink 5567 = NØRD (kunne trengt deg til å koble opp ruteren min på skikkelig vis forresten).
Netpip= Du skjønner det ikke, men jeg er en bitteliten gris som snoker på nett, prater gris med alle på nett og sitter med kikkert i vinduet.I virkeligheten er jeg feig som faen, men på nett er jeg SUPERMANN!
Fatma: Dyslektisk sinnamann? Skulle det egentlig stå Fatwa?
H&M =????? Virkelig? Så fuckings fancy er bare ikke H&M-klær at vi døper ruteren vår etter det! ALDRI!
bjorinn= Jobber på kontor, legger brødskiva si på perfekt bretta serviett og bruker cordfløyelsbukser.
Kjersti og Ida= Reiser til DK i morgen for å senere kunne annonsere en overraskende familieforøkelse. Krysser fingre for dere :o)
Vinternattgjest= Romantisk versjon av tøm og røm!

Uansett. Det gjorde den periodevise nettmangelen litt mer underholdende og  takket være kyndig og god hjelp fra en tålmodig kar kom ruteren opp på nett til slutt og brukernavnet her er det jeg som har bestemt!. 

Om noen lurer: Nightwish!
De som kjenner meg veit utmerket godt hvordan jeg endte opp med det navnet, de som sitter og leter etter trådløst nett rundt om og ser vårt vil vel på sin side sikkert tenke at jeg lengter etter en drømmedate med Vinternattgjest. 

Ha en fortreffelig søndag der ute :o) 

Godt Nytt År! Mitt liv 2011 for de spesielt interesserte :o)

Jeg tror helt sikkert at det er noe i det der at du blir utfordret på det området du er svakest i som person. For min del er jeg av den sorten som bærer hjertet på utsiden, noe som helt klart gjør meg mindre hardhudet for hugg. Og 2011 har jammen meg gitt mange nok utfordringer i den retning.

Det er ikke så at jeg har tenkt å ta dag for dag "Lena 2011" her nei, bare grove trekk og såvidt det engang :o)

Begynnelsen av året startet jeg med å flytte for meg selv. Og etter å ha delt litt over 1/4 deler av sitt liv med noen var det å stå på egne ben jaggu meg en utfordring i seg selv.
Og er det en ting man lærer når man er den som velger å gå fra noen etter så lang tid, er at ikke bare det livet man er vant til forsvinner (forståelig nok), men også den vennekretsen man har bygd opp sammen automatisk går til den som har blitt "dumpet", så det var en ensom start på ett nytt liv ved siden av det å være på egne ben.
Ikke en sjel fra "felles vennekrets" tok seg bryet med å spørre meg hvordan det gikk, om det var noe de kunne gjøre for meg osv.
Vel, det var jo egentlig helt greit å skille ut de virkelig falske drittsekkene fra livet sitt samtidig også, så for all del, i bunn og grunn ikke noe tap, ren seier! :o)

Store deler av første halvår gikk i å skjønne hvordan man skulle greie hverdagen på egne ben, hvilket egentlig gikk helt fint. Sett bort fra at det noen ganger har vært ett savn å kunne kravle inntil ryggen på noen når natta kom og dele noen setninger om dagen som har vært.
En flørt på vårparten ble til langt mer enn det og idet de vevre sommermånedene begynte å varme lufta var jeg i ett forhold med en fin fyr fra hjembygda.
Skikkelig praktisk egentlig, å bli sammen med en som bor fem timer kjøring unna, men kjærlighet og praktisk er to uforenelige ord i en setning, så vi gjør så godt vi kan og så langt har det da gått bra, selv om hver gang en av oss reiser hjem så føler jeg at vi har litt for kort tid sammen.
Det er ikke alltid så lett heller, det å være kjæreste (partner), som skal bli kjent med vaner/uvaner og andre rariteter og forsøke å tilpasse seg, hverken for min eller hans del. Særlig når man begynner å dra på åra ( sier ikke hvem av oss, haha)  og begge parter har lagt seg til en del livsvaner som skal tilpasses. Men steg for steg og sakte men sikkert har vi da funnet en vei så langt.

Den andre delen av 2011 har gått litt mer fremover. Jeg har har tatt to steg frem og ett tilbake, i motsetning til første delen da det var ett steg frem og to tilbake og jeg føler meg litt mindre ensom her i verden. Så det siger da fremover på noe vis her.
Jeg sto som de fleste sikkert vet ved Tinghuset i Oslo da det smalt 22 juli i år og som ved tordenvær i sommer  og høst i etterkant så må jeg si at nå som jeg sitter her alene på nyttårsaften, så merker jeg at jeg fint kunne vært foruten raketter i år.
Jeg kommer til å være av de som sitter inne til det hele er over. Selv om jeg godt vet hva som skjer så er det noe med lyden som fortsatt skremmer vettet av meg.

Jeg har også noen forsetter for det nye året som en konsekvens av en del hendelser og opplevelser i 2011. Det går ikke på slutte å røyke, drikke kaffe eller la kroppshårene gro som de vil nei.
Men jeg tror nok jeg skal greie å holde dem og jeg kommer ikke til å ta mer dritt enn jeg strengt tatt må.
Og om noen svikter meg så vil jeg riste det av meg og snu ryggen til den som gjorde det.
Rett og slett fordi jeg akter å slutte å gå med hjertet på utsiden heretter, men holde det frem til de som bryr seg om meg og bli flinkere til å ta vare på meg selv istedet for å yte mitt ytterste til de som tar meg for gitt og gi masse ekstra til de som ikke gjør det. Det er mitt forsett for året som kommer.
2011 var for meg altfor mye tårer, så  2012 akter jeg å la bli året for latter og glede og jeg håper de fleste som av en eller annen grunn faktisk leste ferdig dette er med å deler latteren og gleden sammen med meg.

Det var jo ikke meningen at det skulle virke så bittert dette da, men noen ganger kan jeg bli litt oppgitt over alle utfordringene jeg blir møtt med i det daglige og når man da på slutten av året skal summere så er det kanskje alle de gangene jeg har sittet utslitt, alene og uten anelse på hvordan jeg skal orke å møte morgendagen jeg dessverre husker best.

Men jeg husker også tusen gode stunder sammen med min nye utkårede, venner, reiser, latter og nærhet.
Og ikke minst: Mine to fantastiske sønner! Jeg har kanskje gjort noen feil i livet mitt, men de to der, det klarte jeg riktig første gang og uansett når jeg summerer opp ett år så er de alltid med å drar opp kvoten i potten over latter, glede og kjærlighet i året som har vært!
Livet er ikke lett, men med nok kaffe og folk man gleder seg over å ha i livet sitt med seg, blir det lettere å møte dagen, selv om dagen ikke alltid er lett mot deg.

Godt Nytt År der ute :o)
Måtte 2012 bli ett magisk år for alle!

De syv dødssynder. Grådighet!

Som en god nr. 2 på lista over de syv dødssynder finner du grådighet. Ett tema som i dagens samfunn kan sees på å være ganske så omfattende.
"Grådighet innebærer et overdrevet egoistisk begjær etter, eller trang til å samle eiendeler kombinert med overdreven sparsomhet, ønske om vinning og gjerrighet, det er særlig rettet mot å samle penger, rikdom, mat og andre eiendeler, særlig når dette skjer på bekostning av andre."

Grådighet er en ond sirkel, der den ene parten fungerer som ett vortex (dragsug) og den andre parten kjemper, men slukes mer og mer, for til slutt å drukne helt av utmattelse. Om det er på det materialistiske eller sjelelige plan. Det finnes veldig få personer som tør sette seg opp imot en grådig person som dette, det er derfor ekstremt sjelden at en barmhjertig person i ferd med å drukne blir advart, eller forsøkt reddet av personer som alt vet hva du har å kjempe mot.
Barmhjertighet er motstykket til denne synden, og en barmhjertig person vil alltid være den minst svømmedyktige mot disse som ikke greier, eller ønsker å finne balansen mellom det å gi og få.

Jeg begynte egentlig å skrive om rike folk og mye vil ha mer, hushaier i Oslo og sånn, men de har fått nok oppmerksomhet og de fleste tenker naturlig nok automatisk på en grådig person som en som som sparer penger og annen rikdom for enhver pris, men har du tenkt på at det finnes de som samler på verdiene du har i  sjelen din?
Slike som suger energien din tom til margen for å kompensere for sin egen elendige om i det hele tatt eksisterende sjel.
Disse menneskene nærer seg på kreftene dine, før de til slutt tømmer deg helt i all sin grådighet.
Når jeg tenker på slike, ser jeg dem for meg som skapninger som sitter langt nede i dypet av en mørk grotte, med lange hvite ansikter som ser opp mot deg og smiler ett hånlig smil, ett smil som aldri når de livløse øynene deres, som er sortere enn kull i en stjerneløs natt på vinteren.

Det som er skummelt med denne typen mennesker er at du ikke merker hva de er med en gang. En person som er grådig på det materielle kan du fort avsløre, men de som er ute etter å tømme energikontoen din sniker seg inn på deg som en jeger, der lokkemiddelet deres er gode ord og handlinger og du forstår gjerne ikke at du har ett våpen rettet mot nakken din før det er alt for sent.
Førsteinntrykket er jo at slike mennesker er vennlige vesen, som bare ønsker det beste for deg, men det er bare til de har funnet punktene som sårer deg hardest. Når disse punktene er lokalisert trykker de på avtrekkeren og sårer deg på det mest grusomme.Og det er først da, når du er som mest nede at de fråtser i sjelen din.
Tårene du feller er som livets vann for dem og sårheten du uttrykker på annet vis, via ord eller handlinger fyller den avstumpede sjelen deres med næring.
De vokser på reaksjonene dine og føler en pervers glede over seieren det er å totalt knuse og ydmyke ett annet menneske. Denne gleden er antageligvis og patetisk nok det nærmeste en slik person har mulighet til å føle en sjelelig reaksjon.

Om de synes at sjelen din er god nok for mer enn ett "måltid", fortsetter de torturen med å dra på seg en maske av anger, ber om tilgivelse og stopper de følelsemessige blødningene dine til sjelen din er såpass fetet opp at det igjen er tid for å sette inn nok ett nakkeskudd av total ydmykelse og nedverdigelse.
Det kun når du er helt drenert og ikke lengre har noe som helst igjen å gi av deg selv slike mennesker går videre. Da ser de seg rundt på sine medmennesker med sine døde øyne, snuser ut i lufta med sine skarpe neser plantet i ett dratt blekt ansikt, på jakt etter sin neste giver.

For meg er disse de verste på skalaen til grådige mennesker. Om du blir ruinert av en som er materalistisk har du en viss sjanse til å reise deg opp igjen og gå videre. Om du blir ruinert av en som slurper i seg restene av det som en gang var din person, sjel og hjerte, kan det å reise seg opp igjen og finne tilbake til det du en gang var før du møtte sjeleslukeren være en nærmest umulig oppgave.

Kjærligheten mellom mennesker, uansett forhold mellom dem er ikke å "gi og ta", men "gi og få". Så hvis du skal ha noe som helst sjanse til å avsløre en grådig person før det er for sent, må du greie å være våken nok til å se om den du møter på din vei  er en som bare tar, og aldri gir av seg selv mer enn nødvendig  for å holde deg tilstede i livet sitt, så lenge vedkommende har bruk for deg.

Og om du skulle merke at du har ett grådig bein i kroppen som holder på å spre seg som ett sykt virus til alle andre bena dine, tenk på hva denne synden kan gjøre mot deg! Finn kuren og vær barmhjertig nok mot deg selv til å ikke la denne sykdommen ta overhånd.
For hvis ikke vil du en dag finne ut at alle de som har gitt av sjelen sin til deg har forsvunnet og du sitter alene tilbake, med bare noen støvete minner om det som en gang var.
Akkurat som en person som samler på verdier kun sitter tilbake med overfladiske ting som glitrer, men ingen til å gi en klem, le sammen med, eller  krype inntil og kjenne varmen fra når natten senker seg over en....

De syv dødssynder. Hovmod!

Hovmod er nr.1 på listen over de syv dødssynder. "Hovmod innebærer en altfor høy vurdering av en selv og en stor selvhevdelse".
Mulig jeg er på kanten av medlemsskap til kvinnegruppa Ottar for å si følgende, men det første som slår meg når jeg hører ordet hovmodig er menn.
Jeg har sagt det før og sier det igjen, det finnes menn der ute som er så fulle av seg selv at det ikke er plass til andre der inne og det gjerne helt uten grunn. Der de vurderer alle rundt seg som mindre verdt av forskjellige årsaker, men alle tanker er som regel i banen at de ikke når opp til hans vidunderlige utsende, personlighet og utstråling (som da er hovmodig tankegang av rang).
Dette er da gjerne menn i midtlivskrisen, med lav midje, høyt hårfeste og dårlig ånde, mixet med en elendig evne til å konversere utover annet enn sin egne interesser.
Hvilket de på sin side mener er slike kvaliteteter alle damer tiltrekkes som fluer rundt honning av.
Jeg sier aboslutt ikke at alle menn er sånn nei, men de er der og de er utmattende å forholde seg til og åjada, det finnes kvinner som er sånn også, men i forhold til mengden menn av den selvsentrerte sorten vi snakker om her, er kvinner representert med en promille. (Ottarpoeng til meg!).

Jeg lurer faktisk på hva som skjer med slike menn(esker) når lufta går ut av dem og det blir plass til mer enn dem selv. Vil det da være for sent? Jeg mener, om noen har forsøkt å stikke hull på hovmodet tidligere og ikke greid det, vil de fortsatt være der når det er mulig å sige til?
Personlig så tror jeg ikke det. For slike mennesker er slitsomme i lengden og stjeler så mye av luften rundt seg at man må ta til vettet og komme seg til helvete unna for å få pustet. Og når man først har fått igjen pusten har man ikke lyst å ta sjansen på å bli kvalt igjen, sånn er det bare, man setter tross alt ikke huet i renneløkka frivillig to ganger. Man burde vel strengt tatt ikke gjøre det frivillig noen gang, men det er jo ikke alltid man ser hva man gjør før det er for sent...

Jeg får lyst å skylde på pornoen ( igjen ett Ottarsurmagadrag antageligvis). Ikke det at jeg ser så ofte på porno assa, men de gangene netthinnene mine har blitt utsatt for slike usømmeligheter så har det vært: Ekstremt ung og vakker kvinne med perfekt kropp greier bare ikke å slutte å humpe rundt på en halvgammal feit fyr med slækk pung og hengemage. Det sier seg selv da at media er med å pumpe opp illusjonen av hva ekstremt vakre kvinner ønsker seg og at vi vanlige dødelige med eventuelle feil proposjoner ender opp på andresorteringshylla.
Men det er greit å sitte på hylla og dingle også egentlig, for en gang i blandt kommer det da en prins uten hovmodighetens arrogante holdning slepende forbi , ridene på det berømte gamle øket og smelter deg med ett blendende smil, samtidig som han klapper gampen bak som for å invitere deg til å sette deg på og ri inn i solnedgangen med ham.
Nå som jorden lider av drivhuseffekt kan jo solnedgangen være en litt ymse opplevelse, men du får  i det minste sett den sammen med en kar som vet hvem han har i ryggen, så lenge han viser den gjensidige respekten og tilliten en kvinne fortjener ( steike ta, ett sånn argument til nå så blir jeg ufrivillig gratismedlem hos Ottar på livstid).

Nei altså, misforstå meg rett. Jeg er fortsatt hetro og digger menn for at de tross alt er menn, og de fleste av sorten der ute er flinkere til å pusten fra en på en positiv måte enn de er til å kvele en med sitt eget ego tross alt. Og jeg kommer aldri til å ha noe med kvinnegruppa Ottar å gjøre, annet enn når jeg føler for å gjøre narr av noe(n) som er mer innsnevret i tankegangen sin enn meg.
Alle er vi vel hovmodige fra tid til annen, det er faktisk ikke til å unngå, trikset er bare å vite når man skal lempe fram motstykket til hovmod som da er ydmykhet og bruke disse to som ett slags Yin og Yang i hverdagen.
Hvis man skal se på det bibelske aspektet av de syv dødssyndene er det noe som betegnes som noe der fører deg til andre laster og synder. Så med andre ord: lider du av en synd er det fort gjort å bli en fulltidssynder som ikke greier å unngå noen av dødssyndene. Og som synder setter du sjelen din i evig pine i en eller annen flammeform om du utøver noen av disse.
Det vil i mine øyne si at hovmod er noe som vil sende alle prester (spesielt katolske) lukt til helvete, for de setter sitt embed så høyt at de ikke slipper til det som er å anse som den fullkomne kjærligheten fra ett annet menneske i livet sitt (de får ikke lov faktisk) .Så for meg blir det ett skikkelig selvmotsigende bibelsk budskap . Er disse prestene da egentlig noe bedre enn vanlige dødelige mennesker som setter seg selv så høyt at de ikke ønsker å slippe til ett annet menneske i sin lille boble? 

At hovmod er en dødssynd er fullt forståelig, om du lar den ta over.
På den annen side,  og jeg vet ikke helt hvor dette putter meg på skalaen over skinnhellig tankegang, men jeg kan ikke annet enn å synes synd på sånne mennesker som er gjennomsyret av dette, for den dagen lufta faktisk går ut av dem (det vil jo skje, før eller senere)  vil de se seg rundt og finne ut at de er ensomme og forlatt. Til fordel for eksempelvis den mer ydmyke prinsen på øket da,  som innså at han ikke ønsket å ri inn i solnedgangen alene og derfor feide støvet av gamperæva og syntes at det som var noens andresortering faktisk er ett ypperlig førstevalg.
Den hovmodige sitter tilbake på den støvete sofaen sin, alene og ser inn i pornofilmen der den vakre dama fortsatt humper rundt på gamle halvfeite menn og det eneste han antageligvis tenker er noe sånn som "Hvorfor han og ikke jeg? Jeg ser jo tross alt bedre ut en ham og magen min er ikke så stor"!
Hovmod står for fall sies det, og noen der ute får bare være takknemlig over at det ikke er så langt fra sofaen til gulvet....

22 juli 2011.

Det var fredag og Oslo var preget av en lat og fredelig stemning. Jeg hadde nettopp sluttet på jobb og sto og ventet på trikken ved Tinghuset, til høyre for meg sto det noen damer som pratet og lo.

Så smalt det!
Ett drønn så høyt at det slukte all annen lyd voldtok luften rundt oss! Bakken skalv noe voldsomt, samtidig som vi ble møtt med ett luftrykk så kraftig at vi ett kort øyeblikk mistet balansen.
Jeg kastet ett kjapt blikk opp mot himmelen, der alt jeg kunne se var en flokk med fugler som skrikende lettet fra ett hustak litt lengre bort.
Så ble alt stille en kort stund, unormalt stille.

Folk så seg forvirret rundt, men ingen av oss kunne ikke se noe årsak til det vi nettopp hadde opplevd.
Den første antagelsen var at det var tordenvær og at det hadde vært lynnedslag rett i nærheten.
Ikke mange sekunder senere kunne vi se røyk sive opp i luften rett nedi gaten. Så kom trikken jeg hadde ventet på.

Idet trikkesjåføren kjørte over Grensen kom beskjeden.
-Det har vært en eksplosjon i Regjeringskvartalet! Jeg har fått beskjed om å kjøre videre og jeg anbefaler alle om å holde seg på trikken!
(den sjåføren fortjener all ros for å faktisk holde hodet så kaldt som hun gjorde).
For idet vi kjørte fra Grensen og ned til Stortorvet så vi resultatet av det vi nettopp hadde hørt og kjent så voldsomt godt på kroppen. Blodet frøs faktisk til is i årene og håret reiste seg i gru over synet som møtte meg,
Det var blodige mennesker både på bakken og som gikk rundt og det var knust glass overalt.
Gatene var også unormalt fulle av folk som flokket seg sammen for å se, for å skjønne.
Men akkurat da tror jeg ikke noen skjønte rekkevidden av det vi hadde opplevd og ingen av oss visste at dette bare var toppen av isberget og at ettermiddagen skulle gå fra ille til grusom.
Byen eksploderte i lyder, overalt kunne du høre sirener og alarmer fra forskjellige bygg rundt om i kvartalene som var blitt pårørt. Jeg kan merkelig nok ikke huske noe skrik eller rop  fra menneskene der ute på gatene, men de var nok der de også...

Jeg forsøkte å ringe ungene mine, men fikk ikke svar.
Jeg var fortsatt på trikken da jeg sendte en sms til de nærmeste som vet at jeg jobber rimelig nært der bomben gikk av: "Jeg er trygg, var ute da det skjedde, men alt er bra :o) Det ligger knust glass overalt". 
Hendene mine skalv så voldsomt og tankene var så ute av fokus at jeg greide ikke skrive mer enn det, jeg ville bare gi beskjed. (det var nok ett par personer jeg skulle gitt beskjed til som ikke fikk den, men jeg tenkte ikke helt logisk).
Det eneste jeg tenkte om og om igjen resten av turen hjem var: Ungene er ok, helt sikkert. Du må ikke grine nå, dette skal gå bra. Aldri har en trikketur på 15 minutter kjentes så lang.

Da jeg kom inn i gangen hjemme ble jeg møtt av gutta mine. Jeg slapp alt jeg hadde i hendene, tok rundt dem  og grein i ren lettelse over å ha dem begge to foran meg trygt hjemme og av sjokket over opplevelsen. Skrekken som jog gjennom  kropp og sjel flere ganger i løpet av kvelden og som noen ganger fortsatt gjør det, kan rett og slett ikke beskrives.

Mange ringte og sendte sms'er i løpet av kvelden, alt fra de nærmeste til folk jeg faktisk ikke trodde tenkte på meg engang. Og det varmet noe voldsomt. Vil derfor benytte denne anledningen til å takke for all omtanken for min del.

Det tok ikke lang tid før nyhetene kom, om at ondskapen hadde kommet til Utøya og at det ble skutt mot unge mennesker som var samlet på landsmøte i felles glede over felles lidenskap. Ungdommene til AUF.
Jeg greide ikke annet enn å se nyheter resten av dagen og skjøv tankene på egne hendelser langt bak meg en god stund, til det hele virket som en vond vond drøm.
Skrekken jeg hadde følt en kort stund var som en dråpe i havets evighet fremfor den skrekken alle disse unge må ha følt når personifiseringen av ren ondskap rolig gikk rundt og skjøt en etter en og sørget for at så mange unge mennesker ble  fratatt muligheten til å leve, elske, engasjere seg, gråte, le og kjenne på at de levde. Eller at så mange foreldre, besteforeldre, søsken, kjærester og venner aldri mer skal få se og omfavne en ung person de hadde nær i hjertene sine i live igjen!
Jeg er mor selv og tanken på hvordan det må ha vært å være en forelder som ikke kunne gjøre noe annet enn å vente å håpe......

23 juli.
Søsteren min har bursdag i dag. Jeg er så utrolig glad i henne! Hun er virkelig en av mine største hverdagshelter. Og at jeg i dag fortsatt har muligheten til å ringe henne og gratulere henne med dagen fyller meg med en enorm glede.
Men gleden er kortvarig!
Da jeg la meg kvelden før var tallene på døde på Utøya 10, da jeg slo på nyhetene igjen var de kommet opp i  84. Totalt var det i Oslo og Utøya nå 91 omkomne.
Min yngste sønn og jeg tok oss en tur ned til byen senere på dagen, som nå var forvandlet fra synet av blodige mennesker og knust glass overalt  til bevæpnet militære og blomster overalt.
Hjemme igjen står nyhetene på resten av dagen.
Ellers er jeg er som en spent streng, for ungene er på Facebook, som er en stor infokanal venner og bekjente imellom og nå i disse tider mer enn noen gang og jeg prøver å være forbredt!
Forbredt på at de via den kanalen skal finne ut at en av deres venner har mistet livet. Det kommer ofte beskjed, oftere enn det burde, om at en venn av en venn er funnet død. Men så langt er mine skånet for en sånn beskjed direkte.
Det tordnet rett før jeg skulle legge meg og når det ett par ganger smalt faretruende nær var jeg rett tilbake på holdeplassen ved Tinghuset.


24 juli.
I morgen skal jeg på jobb igjen. Jeg gruer meg, Oslo er ikke lengre noen Kardemommeby og jeg kjenner meg ikke på noe vis trygg på at det er over .
Tankene er der nemlig. Mannen hadde kjøpt 6 tonn med gjødsel. Ca 500 kilo var brukt til bomben på fredag og noe er helt sikkert brukt til prøvesprengning. Hvor er resten? Står det gjemt på steder rundt om i Oslo med en type tidsbryter på? Klar til å gå av i det folk begynner å slappe av?
Jeg håper selvfølgelig ikke, men tanken er der.....


Ord blir så fattige og meningsløse, men jeg vil allikevel avslutningsvis sende min dypeste medfølelse og kondolanse til alle de som på så ubeskrivelig tragisk vis er blitt pårørende disse siste dagene. 



_____/)___/)______./¯"""/')
¯¯¯¯¯¯¯¯¯\)¯¯\)¯¯¯'\_„„„„\)

¯`v´¯) "Om én mann kan vise så mye hat,
`*.¸.*´ tenk hvor mye kjærlighet vi alle kan vise sammen"
¸.•´ ¸.•*¨)¸.•*¨)
(¸.•´(¸.• (¸.•´¸¸.•¨¯`•.¸¸.♥

In principo erat verbum!

.

Ord kan kun høres når trykket fra atomer møter oksygen.
Ord uttalt er luft, flyktig, umulig å se og fange.

Jeg hører hva du sier, men ordene gir ingen mening.

Stillhet!
Stillheten er uforståelig, ett vakum som nesten kveler en, i mangel på oksygen.

.

En kvinnes vidunderlige verden!

I tråd med kvinnedagen tidligere i uken har jeg seff gjort meg noen tanker rundt fenomenet eggstokker og det som følger med.

Det finnes en håndfull av øyeblikk i livet ditt du bare vet du kommer til å huske for alltid.
Som kvinne og mor var to av disse minnene flere måneder med ruging, sure oppstøt, vond rygg, iblandet en følelse av voldsom lykke, fordi du bærer på noe du vet du for alltid kommer til å elske.
En følelse som til og med er tilstede når du i time etter time ligger og vrir deg i den verste smerte kroppen din noen gang har vært utsatt for.

Og dette setter faktisk også standarden for hvor mye en kvinne er villig til å utsette seg for, for noen de elsker.

En annen ting som setter standarden for kvinner er det berømte ordtaket "du skal lide for skjønnheten".
Brasiliansk voksing, hjemmevoksing, napping av bryn, botox (har ikke prøvd den... ennå) men det sier seg vel selv at sprøyte med gift som lammer deler av kroppen din må føles ubehagelig.
For ikke å snakke om slanking! Den konstante slankingen. Veldig, veldig få kvinner har evnen til å beholde str. small/medium uten å måtte jobbe for det. Men vi evner hele livet å se at xxl ikke er det nye medium
Der har du en av forskjellene på kvinner og menn, for menn på sin side tror faktisk at xxl er det nye medium og at det er klærne det er noe galt med .
Jeg skulle ønske jeg hadde en manns evne til å se meg selv, for det virker på meg som at de fleste menn faktisk ser på seg selv som Guds gave til kvinner.
Ett eksempel på dette var når jeg en overvarm dag i byen dro på stranden. Mens jeg lå på rygg på badehåndkleet mitt og sakte men sikkert ble grillet  fra kefirbrun til gyllen rosa ble jeg bevisst en flokk menn prate veldig høylydt fra oversiden av der jeg lå. De var i godt humør og kommenterte lett kvinnfolka som passerte på nedsiden av oss, det var ikke måte på hvor fæl den ene kvinnen etter den andre var, hvor feit, stygg og helt utrolig mye feil det var på de fleste med eggstokker der nede ved strandkanten.
Da det var på tide å grille ryggen benyttet jeg sjansen og gløttet opp mot flokken av menn som i mine ører nå var to meter lange, fulle av muskler, perfekt BMI, fullt sett av hår på hodet og med blendende hvite tenner osv. Bare for å lattermildt oppdage at i forhold til disse var gutta fra Big Bang Theory reneste sexsymbolene. Jeg har aldri sett så mye ølmage, utstående tenner, blek hud og skallethet på ett og samme sted noen gang. Og det beviste ihvertfall  for meg at også noen menn kunne hatt bruk for brasiliansk voksing, napping av bryn, en sultekur, ett speil og botox
Men allikavel. Det fikk meg til å beundre mannens evne til å se seg selv langt fra hvordan han egentlig ser ut og jeg skulle ønsket jeg hadde bare noen få prosenter av de samme egenskapene. Det må være vanvittig deilig!

Husarbeid: Ingenting er som å vaske en dass full av pølse og ølmagerester som har størknet fast i porselenet kjappere enn noe middel brukt for å få hus til å stå rett i byggebransjen, støvsuge, vaske klær, tørke støv, henge opp klær for så til slutt å dra over gulvet med filla. Det er når bøtta skylles ned for siste gang denne gang at mannen dukker opp fra sitt skjulested og spør: "Er det noe jeg skal gjøre kjære"? Samtidig som han stryker og klapper henne ømt og klønete over ryggen for å vise sin affeksjon og følelser.
Under slike omstendigheter er mannen nærmere en  "nær døden opplevlse" enn noen gang. Reaksjonene til kvinner rett etter at spørsmålet er stilt er selvfølgelig ulike, men de fleste bunner i at mannen klager til kompisene sine over at kjærringhelvet er blitt kald i senga og nekter ham tilgang, ennå han hjelper til så godt han kan hjemme, samtidig som han rister oppgitt på hodet og stryker de tre hårene han har igjen på toppen til siden, klør seg på ølmagen og tar en neve til med peanøtter.

Så da til de få gangene vi kvinnfolk faktisk gidder: Sex! Dette er vel det punktet kvinner og menn faktisk kan møtes noenlunde samkjørt.
Eller?
Kvinnen tar en runde på badet med voksen, napping, smøring og kanskje til og med litt sminke, før hun glir inn i noe forførende og smyger seg mot mannen som alt ligger klar på rygg "ferdig oppvarmet" i en slitt bokser hun flere ganger har forsøkt å kaste, men som en forhekset boomerang finner veien tilbake til huset.
Han har til hans forsvar tatt seg bryet med å tenne flomlyset i taket. Alle stearinlysene rundt om i rommet står fortsatt utent og når man har kommet i botoxalderen er flomlys og rynker en lite flatterende kombinasjon. Untatt når man ligger på rygg og gravitasjonen naturlig drar huden på plass. Så om en mann ønsker å oppleve noe annet enn misjonæren : skru av lyskasteren, tenn stearinlysene og brenn bokseren over dem!

Det hele bunner i at kvinner overalt gjør sitt aller beste for å forskjønne verden med sin eksistens, sine handlinger og gjøremål og ender opp med å føle at det hele kanskje er bortkastet.
Så en tanke er jo: Hvorfor ikke faktisk redde bokseren, ta den på seg selv, drikke på seg ølmage, spise uendelige never med peanøtter, dra fettede fingre gjennom håret, se tv til det er slutt på alle sendingene, slenge seg på magen ned i senga og grynte lykkelig i det man lukker øynene for dagen!?
Kanskje menn har skjønt det kvinner ikke har og at det er derfor de kan se på seg selv som en Adonis, selv om de egentlig er en av de to i Beavis og Butthead!
Kanskje kvinner bare skal dele sofasete i mannens verden, si seg fornøyd med ølmage og hårete legger? Det kan virke som det er i de to kombinasjonene lykken og selvtilliten ligger.

Når jeg tenker meg om så skal jeg øyeblikkelig gå å kaste høvelen min og sprette en øl eller to idet øyeblikket jeg har satt punktum for denne dagens tankerekke og starte på en ny vidunderlig verden inspirert av mennene irundt meg!
Faren med dette er vel at jeg ender opp på en pub, der jeg raper høylydt mot en mann, mens jeg klør meg i skrittet og lager obskøne bevegelser med underlivet mitt før jeg spanderer på ham en billig øl i håp om å få ham på rygg for natta.... og at jeg dagen etter innser at jeg  trives best som kvinne, med alt som følger med, samtidig som at jeg antaglig fikser en dagen derpå frokost til nattas offer.

For tross alt, sett bort fra ett par ørsmå punkter, en kvinnes verden er faktisk ganske så vidunderlig!
Så at vi endte opp med å få en egen dag er ikke det minste rart!  Den dagen mannfolka tenner stearinlys for stemningens skyld og ikke for å skjule en fis, dypper huet ned i dassen og skrubber unna sine egne pølserester og lager en middag som ikke består i bare koke opp vannet, ja da skal jeg til og med vurdere å gratulerer menn med : Mannedagen.

:o)