I dag har jeg vært sint! Skikkelig forbannasint faktisk!

Jeg satt på jobb og hørte den ene sirenebilen etter den andre kjøre forbi, ikke så uvanlig der jeg sitter forsåvidt, men akkurat i dag var det mange, overveldende mange.

Så kom det på nyhetene:
Området rundt slottet og den amerikanske ambassaden har blitt evakuert pga. en mistenkelig gjenstand og bombealarmen var ett faktum.

Jeg greide ikke la være, men tankene gikk av en egen vilje tilbake til lille julaften 2010, da vi satt på på toget på vei til Hamar og det kom melding over høytalerne om at toget måtte evakueres pga en bombetrussel.
Jeg hadde mine raggete tenåringsslamper med på turen og min eneste tanke var:
Hold deg rolig, få dem ut!
For jeg hadde det klart, i hodet mitt, at de fleste som ønsker å sprenge av en bombe ett sted ikke advarer i forkant, men usikkerheten og panikkangsten lå og trykte, rett under overflaten.
Det gkk jo som kjent bra.

Og i fjor sommer fikk jeg oppleve hvordan det føltes å stå i nærheten av en som faktisk gikk av, uten advarsel.
For etter å ha opplevd at trykket fra bomben der jeg sto nesten slo meg overende, bakken ristet under meg, alle lydene, og frykten for at en ny bombe skulle gå av, synet av blødende mennesker i gata og en knust by, var jeg full av intet annet enn en ubeskrivelig skrekkblandet følelse.
Og sist men ikke minst: Angsten for hvor guttene mine var (de tok ikke tlf. ) og om alt var bra med dem var overveldende.
Det tok alle de krefter jeg hadde å holde meg oppreist, lenge nok til å komme meg hjem, hvor jeg forøvrig fant to nyvåkne bustehuer som hadde døgnet og bestemt seg for å sove til langt langt utpå dagen.

Alle disse følelsene kom tilbake i dag, da politiet hadde rykket ut med all sin kraft for å sjekke ut en mistenkelig bil.
Jeg tenkte det kanskje var en type ABB-avledning, og at ett annet sted ville en bombe gå av i dag, bare ikke der hvor alt politi og ambulansepersonell var opptatt. Ville det være trygt å ta seg hjem?
Ville det skje noe med noen jeg kjente og var glad i? Kunne det være at i dag, i dag ville jeg ikke være like heldig som i fjor, eller på juletoget året før der?
Jeg krisemaksimerte, jeg gjør jo det, men det var ikke så lett å la være heller.
Jeg endte opp med å sette musikken noe helvete høyt på i ørene og forsøkte å holde superfokus på jobben, men det var like lett som å sette en godisskål foran en sukkeravhengig og be vedkommende holde fingrene unna. Jeg gikk konstant tilbake til nettavisene for oppdatering.

Så kom den oppdateringen jeg hadde ventet og håpet på. Faren var over.
Så kom forklaringen:
Den amerikanske ambassaden hadde "glemt" at de hadde puttet lekebomben under bilen sin etter en øvelse!

I helvete heller om dette var noe de hadde glemt, man glemmer ikke sånn. Ikke slike proffer som elsker å leke verdenspoliti!
Og da ble jeg sint, skikkelig forbannasint!
Hvem i svarte faen tror de at de er? Som ett år etter bomben gikk av kjører en slik øvelse?
Jeg har ikke ord for den arrogante oppførselen de har fremvist i dette tilfellet.
Hva om noen hadde gjort noe lignende mot dem ett år etter WTC?
Vi hadde hatt en seriøs 3 verdenskrig igang.

Det er mulig jeg krisemaksimerer igjen.
Men de bude strengt tatt gått ut med en unnskyldning med en gang, for å ha skremt vettet av så mange, satt himmel og jord i bevegelse, for hadde det vært en ærlig feil hadde de etter hva jeg tenker vært kjapt ute i media og forklart seg, men de har heller valgt å holde kjeft, ikke kommentere presse fordi de vil komme med en pressemelding senere. Slikt lukter det planlagt av.
Og sist men ikke minst:
De bør jaggu meg betale for bruken av politi og helsetjenester, på lik linje som en fjellklaterer må, når han må reddes ned fra ett fjell han ikke skulle klatret opp på i første omgang og satt seg fast.
Og for evig og alltid være ydmyk over den viten at det er ikke bare amerikanere som reagerer etter et terrorrangrep og skjønne at det ikke går å behandle sine medmennesker på dette viset.
Jeg kunne vel skrevet mye mer om hva jeg synes om akkurat dette, men tror jeg har fått frem poenget mitt og skal gi meg med dette.

Og i dag er forhåpentligvis den siste gangen jeg noen gang skriver om bomber i bloggen min!

Phu, det hjalp littebitt å få det ut. Nå skal jeg senke skuldrene, vel vitende om at i morgen er en ny dag, forhåpentligvis med noe sol og masse latter.

Takk!

De syv dødssynder. Vrede!

Vrede er en videreutvikling av sinne. Enten som ett resultat av ett undertrykket sinne som har vedvart alt for lenge, eller en rettferdighetsreaksjon når man opplever noe som føles så urettferdig at den eneste reaksjonen er den reneste sort raseri.

Det er vel som å putte hånden rett ned i ett bol full av morderveps å bringe dette temaet på bane, særlig siden jeg egentlig ikke har gjort meg opp en særlig mening i noen retning om dette, men mange mange tanker deriomot.
For de siste dagers nyhetsbilde fra hovedstaden er ett godt eksempel på vrede. Et nådeløst sinne som åpenbarer seg.
Da spesielt over Oslo, men også fra andre kanter av landet kan man høre knurring i skjegget og alles øyne er i skrivende stund rettet mot bydel Årvoll, hvor en mengde rumenere har slått seg til etter tillatelse fra eieren av tomten.
Det er egentlig litt som å se på historiene om Quasimodo, Frankenstein, vampyrer (saklig Lena, saklig) og andre skapninger vi ikke finner naturlig å ha i vår lokale fauna.
Vi har blitt til landsbyfolket som står der, med sinte blikk, ett hardt grep om våre fakler og høygafler, klare til angrep.

Men hva er det vi er så sinte for egentlig? Innvandring er ikke ukjent for oss i det hele tatt, andre hudfarger, andre språk osv. Det har blitt en del av hverdagen vår, ikke bare i Oslo, men også ellers i landet.
Er det tiggingen? Er det at de ønsker at ting blir tilrettelagt for dem, trass at de er her på turistvisum og strengt tatt burde være ute å ta bilder istedet for veska til bestemor (det siste var ikke en antagelse, men referanse til nyheter). At de lover å reise hjem igjen om de får en million kroner (annet nyhetsinnslag). Eller drar vi ligninger til fortiden deres og holder den imot dem?
Eller er det at vi synes det er ugreit å passere en tigger hver femte meter i gatebildet?

Personlig har jeg litt på følelsen av at rumenerfolket bare er dråpen som fikk det berømte begeret til å renne over som en demning i en dårlig amerikansk film.
Man kunne ane skyggene av hvor tynn linjen for aksept var da bomben gikk av i fjor, når den første antagelsen var at den som gjorde dette ihvertfall ikke var oppdratt med bibelske grunnverdier eller svinestek på søndager.
Ok avsporing.

Romfolk har lov å komme til Norge, de som alle andre som kommer over grensen her, men det er ett krav at de skal stå for selvforsørging. Hvilket de ikke gjør, når de som tidligere nevnt sitter som perler på en snor i gatebildet, med en kopp foran seg og ett blikk så trist at man skulle tro all verdens sorger lå over dem. Noen av dem hviler seg på krykker det ligger en forbannelse over, for så lenge du støtter deg på dem er du nærmest blind og ute av stand til å røre på deg uten å gjøre smertefulle grimaser , men i det øyeblikket man slipper taket på dem kan man igjen både se klart og løpe omkapp med en hvilken som helst unge i gata. (vakt og krykkeskiftet oppe på Carl Berner har vært bevitnet av flere).

Men like forbanna, det koker ned til dette: Vi snakker noen mennesker her, som har fått en "Amerika-historie" om Norge servert der de kom fra, at i vårt lille land, der har alle en sjanse til å bli rik.
Men med særs liten evne til å kommunisere på ett språk vi forstår så ender de opp med koppen foran seg på gata.

Da kan man begynne å lure på om vi ikke har rettet vreden over det som skjer nå feil vei.
Man sitter litt med følelsen av at de som styrer landet burde vise seg mer, si noe om dette og i det minste som ett forebyggende tiltak straks få inn en lov som sier at i Norge, der er tigging forbudt.
Noen har sagt litt i media, små blogginnlegg her og der, en tilfeldig facebookstatus, også selvfølgelig Siv da, som vil sende dem hjem igjen, men den generelle linje er at det er ganske stille rundt det.
Hvor er de hen? Politikerne våre? Hvem er det som har ansvar for å roe ned en situasjon som koker?
Det kan jo nesten virke som de ikke vil si noe så lenge det ikke er noe sympati å høste, for det kan jo oppfattes feil og rent så rasistisk å gripe tak i å gjøre noe med den situasjonen som er i Oslo pr. i dag.
På den annen side, det er godt mulig det jobbes på spreng på Løvebakken med akkurat dette problemet, men for gudenes skyld, si noe da, ikke sitt der og hold kjeft å la privatpersoner forsøke å rydde opp i noe som pr i dag bare ser ut som en gotisk knute.
Og om det ikke jobbes på Løvebakken, så rykk huet ut av apatien og begynn å gjør noe med situasjonen vi står over i dag, før det underliggende raseriet som koker i noen tar overhånd og det går riktig ille.
Ikke la private mennesker få drapstrusler på seg fordi de ikke har hjerte til å sitte på gjerdet å ikke gjøre noe.
Begynn å fiks det før vreden reiser sitt stygge slumrende ansikt fra det undertrykte raseriet som ligger og ulmer.
(sa hun som om hun hadde noe som helst tro på at hun ble hørt)!


Jeg kan godt forstå at de på Årvoll i dag er usikre, redde, forbannet og ikke setter pris på at det er flyter over med søppel og avføring rundt om i området deres som ikke skyldes bikkja.
Og det kan virke som romfolket kan være den nitroglyserindråpen som tenner lunta og sprenger istykker det som kan virke som er en generellt skjør aksept om at vi lever i ett flerkulturellt land.

Jeg er delt, jeg hater ikke rumenerne, men jeg liker ikke situasjonen som har oppstått i byen heller. Frykt, usikkerhet og vrede henger over gryta vår som ett lite trykkende lokk og minner skremmende mye om øyeblikkene etter bomben gikk av i fjor.
Jeg sier ikke at det nødvendigvis skjer mer enn sinte ord og knyttende never nei, dette er bare mine tanker rundt de siste dagers nyhetssendinger og litt hvordan jeg har tenkt på det i forhold til det jeg har sett og hørt. (jeg er også kjent blandt venner for å krisemaksimere til tider)!
Men jeg kan ikke få meg til å hate noen som bare har ett ønske om å greie seg!
Ikke kunne det falt meg inn å sparke ett menneske som alt er så langt nede som det går heller, ei heller spytte på eller håne det!


Men det faller meg inn å stille spørsmål til når politikerne her til lands har tenkt å ta kontroll over en kjip situasjon og gjøre noe med den før den utarter seg mer

Snåsamannen! Eller Joralf Gjerstad om du vil...

Jeg er kanskje ikke den rette til å legge nesa mi oppi hva folk skal mene og ikke når det kommer til hans evner til å helbrede eller ikke.
Men det har vært så mye mediafokus rundt mannen at det nærmest er umulig å ikke gjøre seg noen tanker rundt det.
Og bare så det er sagt helt til å begynne med. Jeg er av de som bestemt tror på at han har evner til å gjøre syke folk friske, eller bedre livskvaliteten til de som ikke har så lenge igjen og å se ting skjult for vanlige øyne.

For hvorfor i alle dager skal ett menneske som helt klart og tydelig ikke liker å utsette seg selv for oppmerksomhet stille seg opp for hugg på det viset han gjør og bli latterliggjort av de der ute som ikke tror han kan? Om det ikke er for å være tilstede for de som trenger det!

Jeg kan til en viss grad forstå skepsisen, for de fleste mennesker der ute er praktikere, de tror på det de kan se, ta og føle på. Og kan det ikke sees, taes å føles på så finnes det ikke. Er det ikke vitenskapelig bevist så....
Men bare så det er sagt, det er vitenskapelig faktisk bevist , via Energiloven: "Energi kan verken skapes eller forsvinne, kun overføres fra én energiform til en annen".
Og ett menneske består av ganske så mye energi!
Er det da så vanskelig å tro på at det finnes de der ute som evner å leve som en slags kroppslig håndarbeider, som kan fikse en lekkasje i energien, legge opp nye vegger som har begynt å rase sammen osv?
For meg er det ikke det ihvertfall.
Men som ved alt annet håndarbeid, så kan man også komme over ett prosjekt som er altfor ødelagt og som ikke lengre kan fikses, der grunnmuren svikter og det eneste man kan gjøre er å støtte litt opp for å lindre belastningen, men man skjønner at det vil rase sammen til slutt. Uten at det er noe man kan gjøre med det.
Og det er vel når nettopp slike prosjekt feiler og blir fortalt om, at mistroen blant folk oppstår.

Folk må gjerne forklare bort det som de ikke kan forstå med lette fraser, og flåsete kommentarer som for eksempel å påberope seg placeboeffekten.
Men forklar meg da gjerne samtidig hvordan f.eks ett lite barn, som kanskje ikke engang har fått språkets gave, sykt og uvitende om at en mor eller far har bedt om hjelp fra en healer blir friskt igjen?


Personlig er jeg like synsk som en gråstein som ligger to meter under mudder.Mitt indre kompass ber meg gå til høyre når jeg egentlig skal til venstre og når jeg har en skikkelig dårlig magefølelse så skjer det som regel ingenting ( takk og lov)!
Men det betyr ikke at jeg ikke tror, nei jeg vet at det finnes de der ute som evner så langt mye mer enn meg.

Jeg blir faktisk latterlig nok litt såret på hans og de med likeens evner hver gang jeg ser visse personer i media tråkker på og gjør narr av ting de ikke forstår seg på.
Jeg vil også understreke at det er klart man skal ha en viss skepsis og ikke tro at alle kan videreformidle noe bestemor forteller til deg fra den andre siden.
På lik linje som at du ikke skal tro at alle som står med ei rørtang i hånda kan pusse opp badet ditt.

Selv om de fleste av oss ikke kan se annet enn det som ligger rett foran oss er det kanskje på tide å åpne øynene for at det finnes mye mer der ute, usett og urørt for de fleste, men allikevel er det der, for noen få personers øyne å se, noen få personers energi å kjenne.
Og hvem er vi til å gjøre narr av dette? Til å si det ikke finnes fordi vi ikke ser eller føler det?
Dette er ett tema jeg faktisk fint kunne skrevet så uendelig mye mer om,og jeg kommer sikkert til å gjøre det også, ved en senere anledning.  men det skal la få ligge for nå.
Min lille (smått ubetydelige) og personlige støtte til Snåsamannen (som jeg aldri har møtt eller snakket med ) er ihvertfall bragt på bane.

La meg bare spørre helt til slutt:
Se på øynene til Gjerstad når dere ser ham neste gang,
Ser dere en mann som lukker døra bak seg på slutten av dagen og ler av folks døende barn, ondskapsfulle sykdommer og av håpet?
Eller ser dere en god mann med ett ønske om å gjøre livet for menneskene rundt seg bedre, så godt han kan, seg trass hetsen han opplever?

Kjære Arild!

Jeg så en mann da jeg var på butikken i dag. Han var så lik deg, akkurat som du så ut for ca 20 år siden.

Det er lenge siden jeg har tenkt på deg nå egentlig, men jeg tok det i meg ett lite øyeblikk, der i butikken, å ønske du hadde sett hvor flotte gutta våre har blitt. Tenke seg til, yngstegutten vår er faktisk 16 år om ett par dager og eldstegutten vår er 18 år om bare få måneder, tiden flyr så fort.
Men allikevel, det må være minst seks år siden sist du så dem nå.

Jeg skal ikke gå igjennom hele livssyklusen deres siden sist du så dem, men jeg kan fortelle at begge gutta har stått konfirmant, de var så fine på dagene sine, begge to.Spente unge menn i dress og med dollartegn i blikket hele dagen lang. Latteren satt løst så snart seremonien var over og hele resten av dagen hos begge, sammen med de som var der og feiret med dem, tårene også, det å se tilbake er noen ganger så godt og vemodig på en og samme gang.
Begge har vokst meg over hodet også, så de rager høyt i gatebildet må du tro :o) !  Mange slike merkedager har passert siden sist du så dem, både slike av størrelsen til en konfirmasjon og mindre hverdagslige ting, som på sine egne vis har satt spor.
Det er trist å tenke på alt du har gått glipp av. Alle dagene med ren glede over å ha bragt to så fantastiske skapninger inn i denne verdenen.

Og de er like vakre som de var den dagen de ble født! (det hjalp forsåvidt å glatte ut babyrynkene også :o) )

Klart, det har vært dager som ikke har vært like gode også, med sykdom, ett par-fire ubehagelige telefoner fra skolen, diskusjoner over hvor urettferdig alt er og at ingen i hele verden forstår dem osv.
Du skulle forresten bare visst, hvor fort en tenåring kan begrave rommet sitt igjen etter at det har blitt ryddet.
Men det er dem det også, det er en helhet i det hele som gjør dem til gode gutter, med egne meninger som ikke alltid passer overens med verdensbildet. De er hele pakka rett og slett, på godt og vondt.
Mest godt!
Jeg kunne virkelig ha trengt deg der noen ganger, for jeg forstår ikke alltid hva som foregår i en guttesjel i den alderen de er i nå, men jeg gjør mitt beste, det skal du vite!

Begge har forresten også hatt sine første ordentlige kjærester. Men den kjærlighetssorgen de hadde når det ble brudd der, kan ikke måle seg mot den sorgen de har hatt over tapet av deg. Sene netter med samtaler, raserianfall over det uforståelige, bitre tårer fra dypet av sjelen på unge menns hjerter som blir så altfor mye for dem, så mye at de har måtte gjøre om sorgen til sinne noen ganger for å holde hodet oppe! Og det river meg i sjela at uansett hvor mye jeg har trøstet, grått sammen med dem i fortvilelsen deres eller ligget våken og bekymret meg for hva de kunne ende opp med å gjøre så er det ikke noe jeg kan gjøre med det.

Jeg  har gått tom for unnskyldninger, jeg vet ikke hva jeg skal si lengre.
Lenge forsøkte jeg å unnskylde deg,med at vi alle kan drive fra hverandre noen ganger, men man finner tilbake til  hverandre til sist.
Men vet du hva, til slutt kunne jeg  ikke lengre finne noe forklaring til dem. Om hvorfor du valgte å flytte langt unna, ikke ringer dem på bursdager, eller når som helst egentlig, eller aldri besøker dem.
For det har ikke noen gang vært lagt hindringer for at du ikke skal få ha all den faderlige kontakt du måtte ønske,det har faktisk vært oppmuntret så mye som mulig.
Det var til og med en tid da ungene ble kjørt hjem til deg når du bodde ett lengre stykke unna dem og ikke hadde bil selv, for at dere skulle få være sammen.
Men nå kan jeg ikke lengre rettferdiggjøre det du har gjort mot dem.
Og den sorgen du har påført dem, den skal du vite er hardere enn noen kjærlighetssorg de noen gang kommer til å oppleve!

Det er en ting jeg med hånden på hjertet vet jeg kan si hver gang det såre spørsmålet dukker opp: Det er ihvertfall ikke deres feil at du valgte å ikke lengre være en del av livene deres! For de er noen fantastiske gode unge menn, på vei til å bli flotte voksne menn som jeg er stolt over å si at jeg er mor til!

Som moren til barna dine så kan jeg fortelle deg at gutta har det bra, de har mer enn mindre kommet seg over sorgen av deg og begynt å glemme. Deg!
Og selv om jeg (siden du ikke engang ser nødvendigheten i å betale bidraget som er med å bedrer dine egne barns hverdag på ihvertfall en måte) ikke kan gi dem mye ekstra av gods og gull, så har jeg enorme mengder kjærlighet til dem. Og det skjønner du, det kan du aldri ta fra dem uansett hvor langt unna du flytter.

Jeg regner med at du med god samvittighet føler du kan leve med deg selv, og jeg håper at du har det bra og at du får som du fortjener både i kjærlighetslivet og ellers.

Ett lite tips til deg helt på tampen vil også være å saksøke postkontoret. For apropos vår yngste sønns kommende bursdag: Alle gavene du har sagt du har sendt til dem hver jul og bursdag de siste seks årene har rett og slett ikke kommet frem. Bare sånn at du vet det!

Helt til slutt vil jeg bare si: Jeg er egentlig ferdig med å ønske du skulle sett hva du gikk glipp av! De opplevelsene jeg har hatt med gutta våre har vært enestående, alle som en og jeg synes faktisk inderlig synd på deg, som ikke skjønner hva du har gått glipp av på grunn av valg bare du kan forstå :o)
Tusen takk Arild, for at du på trass av å være den du er, ga meg de to vakreste gavene jeg noen gang har fått!
Jeg elsker dem høyere enn livet og lover å fortsette å ta vare på dem som best jeg kan.

Hilsen Lena

Ting jeg får for meg når jeg er nettløs!

Etter en litt uheldig endring av ruter i heimen hadde vi nett i 24 sekunder og var uten i to timer osv. i en periode over ett par dager.
De 24 sekundersperiodene vi hadde nett må jeg derimot bare påpeke var dritkjapt, akkurat slik vi liker det.

Det endte uansett opp med at jeg siden jeg tross alt bor i hovedstaden forsøkte å finne ett usikret nett å koble seg opp på, uten hell forøvrig. Men jeg ble sittende og lese på brukernavnene som var satt opp og det var ikke til å unngå at jeg gjorde meg noen helt  sikkert forutinntatte og feilaktige tanker om dem som hadde navngitt ruterne sine rundt om i nabolaget.

Eksempler:

shampo = skallet
annepanne= humorløs og singel
Nairobinett= enten fra Nairobi, eller kvinne med fetisj for store....
Kmyslotronics = sprett gal og feilmedisinert
Mari= Jomfru
Mjaugeto= Crazy cat woman eller superduperskikkelighomo
AirLink 5567 = NØRD (kunne trengt deg til å koble opp ruteren min på skikkelig vis forresten).
Netpip= Du skjønner det ikke, men jeg er en bitteliten gris som snoker på nett, prater gris med alle på nett og sitter med kikkert i vinduet.I virkeligheten er jeg feig som faen, men på nett er jeg SUPERMANN!
Fatma: Dyslektisk sinnamann? Skulle det egentlig stå Fatwa?
H&M =????? Virkelig? Så fuckings fancy er bare ikke H&M-klær at vi døper ruteren vår etter det! ALDRI!
bjorinn= Jobber på kontor, legger brødskiva si på perfekt bretta serviett og bruker cordfløyelsbukser.
Kjersti og Ida= Reiser til DK i morgen for å senere kunne annonsere en overraskende familieforøkelse. Krysser fingre for dere :o)
Vinternattgjest= Romantisk versjon av tøm og røm!

Uansett. Det gjorde den periodevise nettmangelen litt mer underholdende og  takket være kyndig og god hjelp fra en tålmodig kar kom ruteren opp på nett til slutt og brukernavnet her er det jeg som har bestemt!. 

Om noen lurer: Nightwish!
De som kjenner meg veit utmerket godt hvordan jeg endte opp med det navnet, de som sitter og leter etter trådløst nett rundt om og ser vårt vil vel på sin side sikkert tenke at jeg lengter etter en drømmedate med Vinternattgjest. 

Ha en fortreffelig søndag der ute :o) 

Godt Nytt År! Mitt liv 2011 for de spesielt interesserte :o)

Jeg tror helt sikkert at det er noe i det der at du blir utfordret på det området du er svakest i som person. For min del er jeg av den sorten som bærer hjertet på utsiden, noe som helt klart gjør meg mindre hardhudet for hugg. Og 2011 har jammen meg gitt mange nok utfordringer i den retning.

Det er ikke så at jeg har tenkt å ta dag for dag "Lena 2011" her nei, bare grove trekk og såvidt det engang :o)

Begynnelsen av året startet jeg med å flytte for meg selv. Og etter å ha delt litt over 1/4 deler av sitt liv med noen var det å stå på egne ben jaggu meg en utfordring i seg selv.
Og er det en ting man lærer når man er den som velger å gå fra noen etter så lang tid, er at ikke bare det livet man er vant til forsvinner (forståelig nok), men også den vennekretsen man har bygd opp sammen automatisk går til den som har blitt "dumpet", så det var en ensom start på ett nytt liv ved siden av det å være på egne ben.
Ikke en sjel fra "felles vennekrets" tok seg bryet med å spørre meg hvordan det gikk, om det var noe de kunne gjøre for meg osv.
Vel, det var jo egentlig helt greit å skille ut de virkelig falske drittsekkene fra livet sitt samtidig også, så for all del, i bunn og grunn ikke noe tap, ren seier! :o)

Store deler av første halvår gikk i å skjønne hvordan man skulle greie hverdagen på egne ben, hvilket egentlig gikk helt fint. Sett bort fra at det noen ganger har vært ett savn å kunne kravle inntil ryggen på noen når natta kom og dele noen setninger om dagen som har vært.
En flørt på vårparten ble til langt mer enn det og idet de vevre sommermånedene begynte å varme lufta var jeg i ett forhold med en fin fyr fra hjembygda.
Skikkelig praktisk egentlig, å bli sammen med en som bor fem timer kjøring unna, men kjærlighet og praktisk er to uforenelige ord i en setning, så vi gjør så godt vi kan og så langt har det da gått bra, selv om hver gang en av oss reiser hjem så føler jeg at vi har litt for kort tid sammen.
Det er ikke alltid så lett heller, det å være kjæreste (partner), som skal bli kjent med vaner/uvaner og andre rariteter og forsøke å tilpasse seg, hverken for min eller hans del. Særlig når man begynner å dra på åra ( sier ikke hvem av oss, haha)  og begge parter har lagt seg til en del livsvaner som skal tilpasses. Men steg for steg og sakte men sikkert har vi da funnet en vei så langt.

Den andre delen av 2011 har gått litt mer fremover. Jeg har har tatt to steg frem og ett tilbake, i motsetning til første delen da det var ett steg frem og to tilbake og jeg føler meg litt mindre ensom her i verden. Så det siger da fremover på noe vis her.
Jeg sto som de fleste sikkert vet ved Tinghuset i Oslo da det smalt 22 juli i år og som ved tordenvær i sommer  og høst i etterkant så må jeg si at nå som jeg sitter her alene på nyttårsaften, så merker jeg at jeg fint kunne vært foruten raketter i år.
Jeg kommer til å være av de som sitter inne til det hele er over. Selv om jeg godt vet hva som skjer så er det noe med lyden som fortsatt skremmer vettet av meg.

Jeg har også noen forsetter for det nye året som en konsekvens av en del hendelser og opplevelser i 2011. Det går ikke på slutte å røyke, drikke kaffe eller la kroppshårene gro som de vil nei.
Men jeg tror nok jeg skal greie å holde dem og jeg kommer ikke til å ta mer dritt enn jeg strengt tatt må.
Og om noen svikter meg så vil jeg riste det av meg og snu ryggen til den som gjorde det.
Rett og slett fordi jeg akter å slutte å gå med hjertet på utsiden heretter, men holde det frem til de som bryr seg om meg og bli flinkere til å ta vare på meg selv istedet for å yte mitt ytterste til de som tar meg for gitt og gi masse ekstra til de som ikke gjør det. Det er mitt forsett for året som kommer.
2011 var for meg altfor mye tårer, så  2012 akter jeg å la bli året for latter og glede og jeg håper de fleste som av en eller annen grunn faktisk leste ferdig dette er med å deler latteren og gleden sammen med meg.

Det var jo ikke meningen at det skulle virke så bittert dette da, men noen ganger kan jeg bli litt oppgitt over alle utfordringene jeg blir møtt med i det daglige og når man da på slutten av året skal summere så er det kanskje alle de gangene jeg har sittet utslitt, alene og uten anelse på hvordan jeg skal orke å møte morgendagen jeg dessverre husker best.

Men jeg husker også tusen gode stunder sammen med min nye utkårede, venner, reiser, latter og nærhet.
Og ikke minst: Mine to fantastiske sønner! Jeg har kanskje gjort noen feil i livet mitt, men de to der, det klarte jeg riktig første gang og uansett når jeg summerer opp ett år så er de alltid med å drar opp kvoten i potten over latter, glede og kjærlighet i året som har vært!
Livet er ikke lett, men med nok kaffe og folk man gleder seg over å ha i livet sitt med seg, blir det lettere å møte dagen, selv om dagen ikke alltid er lett mot deg.

Godt Nytt År der ute :o)
Måtte 2012 bli ett magisk år for alle!

De syv dødssynder. Grådighet!

Som en god nr. 2 på lista over de syv dødssynder finner du grådighet. Ett tema som i dagens samfunn kan sees på å være ganske så omfattende.
"Grådighet innebærer et overdrevet egoistisk begjær etter, eller trang til å samle eiendeler kombinert med overdreven sparsomhet, ønske om vinning og gjerrighet, det er særlig rettet mot å samle penger, rikdom, mat og andre eiendeler, særlig når dette skjer på bekostning av andre."

Grådighet er en ond sirkel, der den ene parten fungerer som ett vortex (dragsug) og den andre parten kjemper, men slukes mer og mer, for til slutt å drukne helt av utmattelse. Om det er på det materialistiske eller sjelelige plan. Det finnes veldig få personer som tør sette seg opp imot en grådig person som dette, det er derfor ekstremt sjelden at en barmhjertig person i ferd med å drukne blir advart, eller forsøkt reddet av personer som alt vet hva du har å kjempe mot.
Barmhjertighet er motstykket til denne synden, og en barmhjertig person vil alltid være den minst svømmedyktige mot disse som ikke greier, eller ønsker å finne balansen mellom det å gi og få.

Jeg begynte egentlig å skrive om rike folk og mye vil ha mer, hushaier i Oslo og sånn, men de har fått nok oppmerksomhet og de fleste tenker naturlig nok automatisk på en grådig person som en som som sparer penger og annen rikdom for enhver pris, men har du tenkt på at det finnes de som samler på verdiene du har i  sjelen din?
Slike som suger energien din tom til margen for å kompensere for sin egen elendige om i det hele tatt eksisterende sjel.
Disse menneskene nærer seg på kreftene dine, før de til slutt tømmer deg helt i all sin grådighet.
Når jeg tenker på slike, ser jeg dem for meg som skapninger som sitter langt nede i dypet av en mørk grotte, med lange hvite ansikter som ser opp mot deg og smiler ett hånlig smil, ett smil som aldri når de livløse øynene deres, som er sortere enn kull i en stjerneløs natt på vinteren.

Det som er skummelt med denne typen mennesker er at du ikke merker hva de er med en gang. En person som er grådig på det materielle kan du fort avsløre, men de som er ute etter å tømme energikontoen din sniker seg inn på deg som en jeger, der lokkemiddelet deres er gode ord og handlinger og du forstår gjerne ikke at du har ett våpen rettet mot nakken din før det er alt for sent.
Førsteinntrykket er jo at slike mennesker er vennlige vesen, som bare ønsker det beste for deg, men det er bare til de har funnet punktene som sårer deg hardest. Når disse punktene er lokalisert trykker de på avtrekkeren og sårer deg på det mest grusomme.Og det er først da, når du er som mest nede at de fråtser i sjelen din.
Tårene du feller er som livets vann for dem og sårheten du uttrykker på annet vis, via ord eller handlinger fyller den avstumpede sjelen deres med næring.
De vokser på reaksjonene dine og føler en pervers glede over seieren det er å totalt knuse og ydmyke ett annet menneske. Denne gleden er antageligvis og patetisk nok det nærmeste en slik person har mulighet til å føle en sjelelig reaksjon.

Om de synes at sjelen din er god nok for mer enn ett "måltid", fortsetter de torturen med å dra på seg en maske av anger, ber om tilgivelse og stopper de følelsemessige blødningene dine til sjelen din er såpass fetet opp at det igjen er tid for å sette inn nok ett nakkeskudd av total ydmykelse og nedverdigelse.
Det kun når du er helt drenert og ikke lengre har noe som helst igjen å gi av deg selv slike mennesker går videre. Da ser de seg rundt på sine medmennesker med sine døde øyne, snuser ut i lufta med sine skarpe neser plantet i ett dratt blekt ansikt, på jakt etter sin neste giver.

For meg er disse de verste på skalaen til grådige mennesker. Om du blir ruinert av en som er materalistisk har du en viss sjanse til å reise deg opp igjen og gå videre. Om du blir ruinert av en som slurper i seg restene av det som en gang var din person, sjel og hjerte, kan det å reise seg opp igjen og finne tilbake til det du en gang var før du møtte sjeleslukeren være en nærmest umulig oppgave.

Kjærligheten mellom mennesker, uansett forhold mellom dem er ikke å "gi og ta", men "gi og få". Så hvis du skal ha noe som helst sjanse til å avsløre en grådig person før det er for sent, må du greie å være våken nok til å se om den du møter på din vei  er en som bare tar, og aldri gir av seg selv mer enn nødvendig  for å holde deg tilstede i livet sitt, så lenge vedkommende har bruk for deg.

Og om du skulle merke at du har ett grådig bein i kroppen som holder på å spre seg som ett sykt virus til alle andre bena dine, tenk på hva denne synden kan gjøre mot deg! Finn kuren og vær barmhjertig nok mot deg selv til å ikke la denne sykdommen ta overhånd.
For hvis ikke vil du en dag finne ut at alle de som har gitt av sjelen sin til deg har forsvunnet og du sitter alene tilbake, med bare noen støvete minner om det som en gang var.
Akkurat som en person som samler på verdier kun sitter tilbake med overfladiske ting som glitrer, men ingen til å gi en klem, le sammen med, eller  krype inntil og kjenne varmen fra når natten senker seg over en....