Naturen er en sang vi har glemt teksten på.

.
Har du hørt den i det siste? Stillheten!
Den som bare kan høres når du er helt alene, ute i naturen under ett stjerneteppe. Den sjeldne!

Det slo meg i dag, idet jeg stengte lyden av Trondheimsveien ute, med en ny lyd, denne gangen med musikk fra Ipoden, samtidig som t-banen kom dundrende inn på sporet sitt.
At jeg ikke har hørt lyden av naturens stillhet på det jeg kan huske.

Den stillheten som  kan være både øredøvende, dritskummel, men allikevel så god og trygg.
For du vet at når du opplever den, er du helt alene, men enda føles det som du er i selskap med tusen andre sjeler som søker den samme roen, samtidig som du hører deg selv så innmari godt.
Noen ganger trenger man å høre på seg selv og kjenne på det man føler, tillate seg å synke innover i sin egen sjel og bare være i ett med omgivelsene.

Alle fremskrittene vi har hatt bare de siste femti årene har fjernet oss mer og mer vekk fra det vi en gang var.
Har vi da egentlig gjort fremskritt?
Jo, vi har jo det. Unektelig. Men jeg mener bestemt at vi har mistet noe på veien også. Noe viktig.

Det kan være fordi jeg tross alt kommer fra landet, at jeg tar meg i å savne denne spesielle lyden av ingenting.
Det kan være at de som har bodd i by hele sitt liv ikke skjønner hva jeg prater om i det hele tatt. Mulig de tar meg for å være smått klar for medisinering, myke tøfler og tvangstrøye, mulig bygdefolket også tenker sånn, eller at jeg i det minste burde roe nervene med en karsk før jeg bestemte meg for å søle ord utover tastaturet.

Men gjør meg en tjeneste , eller rettere sagt deg selv, før du rynker på brynene og stempler meg som årets landsbytulling en gang for alle.
Finn deg ett sted der lyden fra byen/bygda ikke når frem, sleng pulsposen ned på bakken, vend blikket mot stjernene, ørene mot omgivelsene og lytt.
Til stillheten, la naturen nynne sin myke melodi til deg og se om du klarer å huske teksten.

.

Destruksjon!

.

Sviket føltes som kjærtegn av små glassbiter over huden hennes.

Gråten satte seg fast i halsen, idet hun knelte ved hans side.

Ømt og forsiktig tok han tak i sjelen hennes, og kvalte den med sin kulde.

.

Den illusjonistiske mur.

.

Det er ikke noe kjærlighet igjen i meg.
Du fikk alt jeg hadde, men ga ingenting tilbake. Jeg er tom.

Det er ikke flere tårer å gråte. Sjelen verker så hardt at kroppen tvinges i kne og man undrer seg på.
Om man noen gang vil greie å reise seg opp igjen.

Muren av illusjoner er revet.
Virkeligheten har reist sitt stygge ansikt og åpenbart seg med all sin gru.

.

Noen ganger!

----------------------------------------------------------------------------------


Noen ganger i livet kommer man til ett stup, der veien skulle ha gått.

Det er når du står der og stirrer ned i den sorte avgrunnen at du innser at tiden er kommet, for å ta ett av de vanskelige valgene man vet man kan komme ut for noen ganger i livet.
Avgrunnen med sitt mørke gir deg ingen svar, ei heller den vidstrakte horisonten.

Man står ved ett punkt der man selv må finne svaret på veien videre, ingen andre enn deg selv har du til hjelp, men fortvil ikke, for svaret ligger der.
Dypt inni deg selv ett sted.

Det kan være greit å ikke forhaste seg, ta en pause og sette seg ned, der ved kanten av stupet.
Mens du sitter der kan det til og med være at en god venn kommer å setter seg ned ved siden av deg, for en liten stund.
Men denne vennen kan ikke gjøre annet enn å være der for deg.
Valget om å ta spranget over stupet eller krype langs kanten videre er ditt, og ditt alene.

Det kan hende at du vakler og til og med nesten faller.
Og du vet, at hvis du tråkker feil mens du står der, kan fallet være dypt og veien opp igjen fra bunnen være lang, så lang at du kanskje aldri klarer å komme deg opp igjen.
Allikevel står du der, veier for og imot og forsøker å se veien videre, på den andre siden.
Der alt er ukjent.

Jeg har tatt min beslutning!
Det var ikke enkelt og hva som venter meg på den andre siden vet jeg ikke.
Men å stå stille ved stupet var heller ikke noe alternativ lengre.


Jeg har tatt spranget.

----------------------------------------------------------------------------------

Funderer bare litt...

.
Når du spør noen du møter, hvordan vedkommende har det.
Vil du egentlig vite svaret? Eller spør du bare fordi normen krever det?
Det har blitt en vane å spørre: Alt bra? Og at det har blitt en vane å svare: Ja!
Det er jo slik jeg også sier når jeg møter på kjente. Det har blitt en vanlig måte å hilse på.

Det er faktisk ett ganske så hyggelig og velmenende spørsmål, men når svaret forventes å være "standarisert" er det ikke lengre noe ekthet i spørsmålet heller egentlig.

For noen ganger føler jeg at det ja'et sitter langt inne, at den som svarer egentlig vil si noe helt annet.Og hva er egentlig galt med å si sannheten? Om man faktisk ikke har det så bra.
Kanskje økonomien kunne vært bedre, kjærringa kunne vært bedre, ungene kunne vært bedre, bilen kunne vært mindre på verksted, eller svigermor har blitt din nærmeste nabo.

Overnevnte er selvfølgelig småting i forhold til mye annet, men det er disse tingene man gjerne undertrykker, skyver unna og bagatelliserer som i verste fall eskalerer og kommer ut av kontroll.

Det økonomiske presset blir for stort, så stort at noen velger å avslutte livet sitt, eller kjærringa flyttet ut fordi du sluttet å se henne, ungene blir kjørt hjem av politiet annenhver helg og med dårlig økonomi har man heller ikke råd til å sette bilen på verksted og ekssvigermor bor fortsatt i nabohuset og man kan på mørke kvelder merke blikket av noe ondt som stirrer på deg fra der ute ett sted.

Jeg vet, det hørtes drastisk ut, men jeg er en i verste fall tenker, har alltid vært det.


Men det er slike ting som de små bagatellene som kan bli for mye for en, når det blir for mange av dem på en gang.
Mennesker er stolte vesener, å innrømme problemer med hverdag og følelser er av visse sett på som ett tegn på svakhet og ett nederlag. Det er ikke i mine øyne noe svakhet i å fortelle at ting er litt vanskelig til en annen, det er vel heller som de sier en styrke i å innrømme det.

Det er ikke noe sikkert at den som hører på kan gjøre noe annet enn nettopp det, men det hjelper at noen lytter og har forståelse. En rådgiver kan hjelpe med det økonomiske. Kanskje kjærringa blir boende, om hun blir inkludert, istedet for eksludert. Det kan være at ungene ender opp med å komme hjem sammen med politiet uansett, fordi de faktisk klarte å få start på bilen som har stått i ukesvis og ble ferska i å cruise rundt uten lappen.
Men med å lette litt på trykket ellers, så får du større overskudd til å takle det. 

Og svigermor? Vel, visse ting er uløselig!

Det er kanskje på tide å finne en annen måte å hilses på? En som ikke krever overfladiske svar og vikende blikk i retur.

Kanskje det bare holder å si: Hei, så hyggelig å se deg igjen. Har du tid til å bli med å ta en kaffe?
Ved ett evt. ja går det an, når man først sitter med kaffekoppen i hånden å spørre: Alt bra?

.

2012!

.
Blodtrikset om du skal spå en dommedag noen gang må være: Sett datoen så langt frem i tid at ingen kan komme å "ta deg" i etterkant fordi du fant det for godt å skremme opp en hel verdensbefolkning godt og grundig.
Mayaene skjønte det, de dro det til og med litt lengre og forsvant sporløst etter at de hadde snekret inn den siste beskjeden på tavla:
I 2012 går jorden under!

Eller gjør den egentlig det? Kan det være at Mayaene fikk senebetennelse av all skrivingen og rett og slett ga opp? Eller kan det være at de mente at vi faktisk fikk klare å finne ut av ting selv etter desember 2012?
Det er vel bare rett å anta at vi ikke kommer til å få svaret på det siste før i 2013.

Andre profeter som har spådd dommedag er Nostradamus.
Også han hadde vett nok til å sette datoen langt frem i tid. Hans år og dato var "1999 i den syvende måned".
Vi er her ennå!
Noe Nostradamus spådde (hvis man legger godviljen til) og som faktisk skjedde var 9/11.  Tanken som slår meg er da egentlig. Hva om det ikke er dommedag han mente i "jordas undergangs" forstand?
Men den dagen folk (ihvertfall krigsmaktene) reiste seg verden over og begynte å bekjempe "terror"?
Altså, han hadde jo på en måte rett, noe skjedde jo, men det var ikke jordas undergang. Det var en endring, en stor en, som alle som tilhører verdenskartet har merket seg.

Hva om desember 2012 egentlig er det samme? Verden som vi kjenner den vil ikke gå under, men noe vil skje, som endrer verdensbildet slik vi kjenner det pr. i dag.
Jeg tror heller det er noe sånn, om det i det hele tatt skjer noe.

For min egen del frykter jeg noen ganger morgendagen mer enn jeg frykter desember 2012, rett og slett fordi jeg har nok med det som skjer da, om jeg ikke skal gå irundt å bekymre meg for noe som kanskje skjer om to år.
Jeg vil tro at min eneste tanke/bekymring vil bli, når desember 2012 først nærmer seg, om jeg skal gidde å kjøpe julegaver det året, eller om det er bortkasta stress.
For jeg kjenner noen som er villig til å lage personlig dommedag om ikke gavene ligger parkert under treet. Hvilken av disse to "dommedagene" vil være verst?
Personlig holder jeg en knapp på den sistnevnte.

Jeg har som tidligere nevnt en stor tro på at det finnes mer der ute enn det vi evner å fatte,  og jeg forkaster så langt ifra ideen om at noen er klarsynte, profetiske eller noenlunde langsynte om ikke annet . Men jeg har litt vanskelig med å vri hodet mitt rundt det faktum at noen, for flere tusen år siden kunne si at i desember 2012.... da er det slutt, jordas undergang, ragnarokk og røyking vil ta knekken på menneskeheten.
Kanskje det er jeg som har mistet fatteevnen min og har blitt trangsynt? Kanskje det er på tide å få panikk?

Og jeg må si helt til slutt: Jeg lurer faktisk litt på hvorfor de fleste hermetikkvarene går ut i 2012!

.